Havet som skiller krig og fred

Hver dag ser jeg utover det blå Middelhavet. Noen dager ligger det og glitrer i solen, andre dager er det grått og opprørt. Noen dager ser jeg frem til at vanntemperaturen skal stige så jeg kan legge på svøm i det blå vannet. Men når jeg ser utover det samme havet idag har jeg lyst til å grine, jeg har lyst til å skrike høyt i sinne og frustrasjon.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

På bare få dager har flere hundre mennesker druknet i dette havet. Igjen. Jeg leser det samme om og om igjen i avisene. Skrøpelige båter, fullstappet med desperate mennesker på flukt fra krig og terror. Desperate mennesker som har betalt astronomiske summer til kyniske menneskesmuglere i håp om et bedre liv i Europa. Mange av dem blir istedet igjen på havets bunn, et sted på veien mellom stedet de flyktet fra og drømmen om Europa.

I skrivende stund kjemper barn, kvinner og menn en desperat kam i vannet. En kamp for å overleve. De har ingen redningsvester, de aller færreste av dem kan svømme. For hvert minutt de tilbringer i vannet, for hvert minutt de klamrer seg fast til vrakdeler av en synkende båt, er sjansene for at de overlever dette mindre og mindre.

Når skal Europas politikere forstå at det ikke hjelper å bygge murer rundt Europa for å stoppe disse desperate menneskene? Når skal de forstå at disse desperate menneskene faktisk er akkurat det; desperate mennesker hvis eneste ønske er å leve i fred og fordragelighet i et land uten krig, uten frykt for at hver dag kan være deres siste?

Dette er desperate mennesker som hver og en har et navn og en historie. Hver eneste en av dem har en familie som desperat venter på nyheter om at deres kjære har klart å krysse dette havet som ligger mellom krigen og freden.

Jegs er utover det blå Middelhavet der det glitrer i solen idag, men jeg kjenner ingen glede over synet på en dag som denne. Jeg har klump i halsen og tårer i øynene. Er det ikke nok nå? Hvor mange flere skal måtte gå til bunns i Middelhavet før Europas politikere drar hodet opp av sanden og innser at de må gjøre noe?

Og mens jeg sitter her og spør meg selv om det, så har enda flere barn, kvinner og menn tapt kampen mot havet på sin vei mot drømmen om Europa.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s