Det viktigste først!

En liten oppsummering av en av ukens viktigste nyheter:

Amal Clooney, kona til kjekkasen George Clooney, har vært på tur til New York City. Der skred hun ut i en nydelig gul kjole, som viste den søte gravidmagen hennes. Velkledd som alltid, men litt bekymring spores over at hun hadde valgt høye hæler på skoene, for hun er jo som nevn gravid. Med tvillinger.

Hvem hun liknet på? Noen sier Jackie Kennedy. Ingen dårlig sammenlikning. Det er et kompliment hun bør ta til seg.

Hva hun gjorde i NYC? Jeg er ikke helt sikker. Tror hun snakket om noe i en eller annen forsamling. Mulig det hadde noe med is å gjøre. Og Irak. Kan det være at hun snakket om at det ville være fint å bedre forsyningen av is til de gravide i Irak, nå som de går mot varmere tider?

Men spiller det egentlig noen rolle hva hun snakket om? Det viktigste var jo kjolen og skoene. Og at hun så slående vakker ut, som vanlig.

Noen som fremdeles lurer på hvorfor mange kvinner kvier seg for å engasjere seg offentlig?

 

Image result for amal clooney pictures

Foto: Wikipedia

Engasjement er mer enn å rope høyt i det offentlige debatten

Kadra Yusuf skriver i en kronikk i Dagsavisen 4. mars om damer og demokrati. Hun lurer på hvorfor så mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, og hvorfor så mange unge kvinner unnviker nyheter. For det handler om vår deltakelse i demokratiet og meningsutvekslingen, eller snarere vår manglende deltakelse i følge Kadra.

Jeg tror ikke kvinner bare vil ha kos og hygge. Faktisk tror jeg mange kvinner er engasjert, bare ikke sånn Kadra ser for seg. Engasjement handler om noe mer enn å bare rope høyt i den offentlige debatten, det handler også om å påvirke i de rom man befinner seg til daglig.

Når det er sagt, så tror jeg flere ville delta i den offentlige debatten hvis det handlet mindre om «å være på krigsstien» og mer om å finne konstruktive løsninger. Det er nemlig ikke bare de som roper høyt i gata som har meninger, det har også kvinnene som baker boller en gang i blant.

Nyheter er mer enn krig og konflikter, skatt og budsjett. Selv er jeg nyhetsjunkie, og jeg leser mye nyheter om krig, katastrofer og konflikter både her og der. Men jeg er også opptatt av at ungene mine skal ha en trygg skolevei, at de skal ha et godt skoletilbud, at nærmiljøet vårt skal oppleves som et godt sted å vokse opp. Jeg har sterke meninger om likestilling, likelønn og permisjonsordninger. Ergo, «myke verdier» er også viktig for meg. Er det å være opptatt av disse tingene å kose seg?

Mitt inntrykk av den offentlige debatten er at det ofte handler om å forsøke å slå ihjel hverandres argumenter, fremfor å diskutere for å komme frem til bedre løsninger. Og skal du vinne en debatt må du ha en høyrøstet og hardtslående retorikk og enkle argumenter. Det er ikke mye rom for nyanser og normal stemmebruk, noe som kan virke både demotiverende og skremmende på mange.

Kadra har rett i at deltakelse og demokrati ikke kommer gratis. Men jeg vil også påstå at det ikke ligger for alle å kaste seg inn i offentlig debatter eller stå øverst på barrikadene. Vi skal ikke kimse av det engasjementet som foregår i det «stille», i form av diskusjoner og samtaler rundt omkring de tusen middags- og lunsjbord. Det er mulig å være med å påvirke sine omgivelser og medmennesker ved å stille spørsmål rundt deres meninger og oppfatninger i det daglige. Alle når ikke frem i avisenes debattseksjoner, selv om de prøver. Der er det nemlig kamp om plassen.

Kathrine Aspaas siterer lederen av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Dagsavisen 7. mars. Han sier at stadig fler vil ha kunnskap og nyanser, og de vil ha substans.

Selv er jeg ganske forsynt med svart-hvitt nyheter, og ikke minst overflatenyheter. Jeg savner at flere journalister spør om «hvorfor», istedet for bare å referere til «hvordan» ting er, uansett hva de skriver om. Jeg tror mer dyptpløyende journalistikk vil få enda flere engasjert, både kvinner og menn, unge og gamle.

Engasjement er viktig, og nødvendig for demokratiet. Derfor blir jeg trist når noen former for engasjement løftes frem som bedre enn andre. For det er bedre å være engasjert, om enn i det små, enn å ikke være engasjert i det hele tatt.

 

 

 

 

Feminisme, pupper og Emma W.

Det er hardt å være kvinne og feminist. For uansett hva du sier eller gjør, så kan det visst brukes mot deg. Av andre som kaller seg feminister…

Emma Watson har de siste årene stått på barrikadene for kvinners rettigheter, og hun er FN kvinnesaks goodwill ambassadør. Stort sett har omtalen av hennes arbeid vært positiv, men nylig forsøkte noen å gi henne et skudd for baugen fordi hun viser halve puppen i Vanity Fair.

Emma selv tilbakeviser kritikken blant annet ved å si at det handler om kvinners valgfrihet, og hun ser ikke hva puppene hennes har å gjøre med saken.

Jeg er forsåvidt enig med henne. Vi har kjempet, og kjemper fremdeles, en kamp for kvinners rett til å disponere over egen kropp. Om Emma viser halve puppen frivillig i et dameblad, hva er poenget med å hisse seg opp over det? Da er jeg mer betenkt over endel andre kjendiskvinner som stadig viser rumpa og puppene i den tro at de fremstår som troverdige feminister. For hva annet har de på sin såkalte feministiske agenda, enn å skape blest om seg selv som artist?

Så kan vi vende blikken den andre veien. For det er ikke bra å kle for mye på seg heller, om du ønsker å fremstå som en troverdig feminist. Har du på deg en hijab, så vær sikker på at du får pepper for det også. For hvordan kan du være en troverdig feminist hvis du dekker til håret ditt?

Igjen får jeg lyst til å sitere Emma W, som sier at feminisme ikke er en kjepp til å slå hverandre i hodet med. Det handler om å stå opp for kvinners rett til å gjøre som de selv vil.

Når det er sagt, så registrerer jeg med en smule tristhet, at når kvinner opptrer i media, så fokuseres det ofte mer på hva hun har på seg (eller hva hun ikke har på seg) enn det fokuseres på det hun faktisk har å si.

Jeg ser frem til den dagen vi klarer å konsentrere oss om substansen i budskapet, heller enn klærne som dekker kroppen til den som snakker.

Jeg registrerer også at menn aldri, eller i alle fall ytterst sjelden, har det problemet at journalister og andre er mer opptatt av snittet i dressen, antall skjorteknapper åpne eller fargen på slipset, enn det de sier.

Hvor interessant er det for kvinner i det lange løp å heve sin stemme i det offentlige rom, hvis alle tilbakemeldinger går på påkledning og ikke budskap? Eller er det sånn at det faktisk finnes en veldig snever kode for hvordan kvinner skal kle seg for å bli hørt og tatt seriøst? I så fall har vi ikke kommet særlig langt.

 

Vil vi virkelig ha et samfunn hvor vi sier oss fornøyd med en femmer fordi det er «bra nok»?

Dette er overskriften på et innlegg i Aftenpostens SiD spalte, skrevet av en 19 åring, som synes dagens ungdom skal slutte å syte over presset og heller organisere tiden sin bedre.

Sant å si så ble jeg ganske forferdet over å lese innlegget hans. Joda, jeg er enig i at det er mye syting i diverse fora. Presset etter å lykkes på skolen er sikkert større enn da jeg gikk der (for det begynner jo å bli lenge siden). Men når det er sagt, så kjenner jeg at jeg får lyst til å «syte» litt selv.

For hvorfor i all verden har det seg at alle synes å hige etter å være perfekt i alle sammenhenger? Vi har alle våre sterke og svake sider, ulike talenter og interesser.

Jeg var dårlig i matte og i realfag generelt på videregående. Og så? Jeg var god i andre fag. Og det var primært andre fag jeg hadde interesse for, og som jeg hadde lyst til å studere videre. Siden jeg syntes matte var rett ut pyton, så sa det seg jo selv at jeg ikke hadde blinket meg ut en karriere som professor i faget.

Den unge forfatteren av innlegget jeg referer til bruker visst omtrent 60 timer i uka på skolen, i tillegg har han fritidsaktiviteter. Det er mulig fritidsaktivitetene også dekker behovet hans for sosialt samvær med andre utenfor skolen, men jeg lurer på når han egentlig lever?

For livet handler om mer enn å være god på skolen og god i idrett. Det handler om å være sammen med mennesker som betyr noe for deg. Det handler om å kunne være spontan, gjøre noe på impuls, uten å måtte tilbringe etterfølgende natt med dårlig samvittighet, bøyd over leksene.

Jeg tenker at når du som nittenåring er så oppsatt på å lykkes med alt du gjør, at du skreller bort alt som, i alle fall for meg, hører med til det å leve, da har du et dårlig utgangspunkt som voksen.

For jeg tror sannsynligheten er stor for at du fortsetter det løpet videre. Hvis ditt eneste fokus er å prestere deg ihjel på jobb, hvor skal du da presse inn tid til å være sammen med familien din? Vennene dine? Eller er det bare snakk om å organisere tiden slik at du får den berømte «kvalitetstiden» med barna mellom middag og legging?

Barn driter langt i kvalitet. De vil ha kvantitet. De skjønner ikke poenget med at mamma eller pappa jobber 18 timer i døgnet fordi de så gjerne vil være best på jobben. For barna er det viktigere at foreldrene er der for dem.

Jeg lurer også på om ungdom som strever så hardt for å tilpasse seg presset forstår at de bare bygger enda mer oppunder det? Har de noen gang tid til å tenke en eneste rebelsk tanke? Har det i det hele tatt slått dem at de kan tenke rebelske tanker og gjøre opprør mot dette sinnsyke kappløpet i perfekthet?

Derfor vil jeg svare et rungende JA!!! til at vi vil ha et samfunn der fem er bra nok! Fire, tre, to og en også, for den sakens skyld. For alt trenger ikke være så forbannet perfekt hele tiden.

Mennesker er ikke perfekte. Det er ikke meningen at vi skal være det, for da hadde vi vært klin like alle sammen. Bygget over en og samme lest alle som en. Sånn er det ikke.

dsc_0091_ed

De er alle perfekte, på sin måte

Så kjære ungdom, eller voksne, senk skuldrene litt, pust dypt inn. Alt trenger ikke være perfekt, ingenting trenger faktisk være helt perfekt. Det holder lenge med godt nok i forhold til den du er og de talenter du har.

Mens vi venter på våren…

dsc_0018_ed

Om at vandre 

Den eneste fejl ved at vandre en tur
er, at vejene altid forgrenes,
og alle de skæbner, som ligger på lur,
umuligt vil kunne forenes.

Så går man en tur, bør man slittes i to,
så ofte Ens vejbane kløftes, –
og senere mødes et sted, hvor i ro
Ens splittede skæbner kan drøftes.

Gruk – av Piet Hein

dsc_0095_ed

dsc_0100_ed

Morgenstemning

Mennesker jorden over
skilles av mange ting,
lukket i hver sin verdens
mikrokosmiske ring.
Men hele planetens runding
er kun et enkelt spring,
og spurvene sir det samme
hele kloden omkring.

Gruk – av Piet Hein

dsc_0122-2_ed

dsc_0143_ed

Borte

Til tider forsvinder en ting eller to –
de kan ikke selv gøre for for det.
Hvor ville det være en hvile og ro,
hvis det var en selv som blev borte!

Så ville man vandre så sagte omkring
og lede med lys og lygte
og finde sig selv mellom bortkomne ting,
når man hade glemt hvad man søgte.

Gruk – av Piet Hein

dsc_0271_ed

God helg!

Alle foto: ©Tess Bermond

Storebror og Lillebror motiverer mamma’n sin (uten å vite det selv)

Idag klarte jeg å forsere dørstokk-mila. Det føles godt. Jeg la frem treningstøy allerede i går kveld, så var det bare å hoppe i det idag tidlig. På med løpeskoene og legge i vei.

Men jeg skal ikke kjede deg med distanser og tider. Ei heller personlige mål.  Men jeg har lyst til å nevne det som inspirerte meg til å stikke føttene i løpeskoene og legge i vei.

Det er nemlig hverken nyttårsforsetter eller tanken på nok en bikinisesong.

Igår ble det endelig en etterlengtet tur i skogen med Storebror og Lillebor. Etter flere helger med mistrøsting vær og kansellerte skogsturer, kom vi oss endelig avgårde igår. Vi hadde med matpakke og sykler, og de syklet og løp, hoppet og spratt, så det var en fryd å se.

20161123_141920

I skogen vår er det en treningsløype, som jeg tidligere har benyttet meg litt av. Der er det ulike «apparater» underveis, slik at man kan legge inn styrkeøvelser underveis. På vår ferd gjennom skogen stoppet vi ved et par av disse, og guttene demonstrerte for sin «stakkars, uvitende» mamma hvordan ting skulle gjøres. De er 4 ½ og 6 år gamle… Så måtte jeg bare prøve om armene holdt til å forsere «stigen», og det gjorde de jammen!

Ruset på frisk luft og glade barn, og fornøyd med at armene mine ikke var så «visne» som jeg fryktet, ble avgjørelsen tatt. Imorgen skal jeg ut og løpe!

Nå må du ikke tro at jeg fra denne dag av er heltent treningsfreak. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for eget vedkommende er trening noe som skjer litt i rykk og napp.

Men jeg tenker på sommeren som om noen måneder vil melde sin ankomst, og med det vokser lengselen etter deilige fjellturer. Og de vil jeg gjerne ha styrke nok i beina til å orke med masse godt humør. Skader jo ikke med litt god kondis heller, for terrenget her er ganske bratt.

20140706_103855

Så det er min motivasjon for å slite litt på løpeskoene i tiden fremover. Høye tinder i sikte, muligheter for å se murmeldyr, fjellgeiter og ørn. Lange dager i frisk luft med mann og barn.

Å trene fordi det snart er bikinisesong har aldri motivert meg. Snarere tvert i mot. Men trening som jeg vet kommer meg til gode i form av overskudd og energi til lek og fine turer med familien er noe annet.

dsc_0125_ed

Det skal jeg tenke på hver gang det butter og jeg har lyst til å la løpeskoene stå. Jeg skal ikke løpe hver dag, men ofte nok til at jeg kan løpe om kapp med de to «rakettene» mine og å komme meg opp lia uten å føle at atmosfæren har gått tom for luft 🙂

Takk for motivasjonen, kjære Storebror og Lillebror ❤

 

Pustepause

Noen ganger trenger jeg rett og slett en liten pustepause fra alle verdens begivenheter. Noen minutter til å tømme hodet, eller til å samle tankene, eller rett og slett bare la tankene fly dit de vil.

Noen ganger er det godt å ha noe fint å hvile øynene på i slike stunder, noe fint som gir meg ro i sjela og fornyet inspirasjon.
Jeg håper du også finner ro og inspirasjon i bildene under. God pustepause!

DSC_0218

 

20140706_131853

 

DSC_0408

 

20140706_103903

 

DSC_0064

 

DSC_0111

 

Nikon onsdagstur 044

Alle foto: © Tess Bermond