Den usynlige kvinnen

Jeg leste nylig en artikkel i britiske The Guardian, om hvilke alvorlige konsekvenser det har for kvinner at så mange ting her i verden er konstruert med utgangspunkt i menns fysiologi. Fra før har jeg lest flere artikler som tar for seg hvordan mange kvinner dør, helt unødvendig, av f eks hjerteinfarkt, fordi symtomene arter seg ulikt for kvinner og menn. Legene ser dermed ikke hva som er i ferd med å skje, og kvinner dør fordi legene ikke forstår at de har hjerteinfarkt.

Vi vet også at den medisinske forskerstanden er generelt mer opptatt av å forske på sykdommer som rammer menn, og mindre på såkalte «typiske kvinnesykdommer». Det gjelder også når det kommer til arbeidsrelaterte skader som kan spores tilbake til løsemidler og andre farlige stoffer. Alle undersøkelser, og alle anbefaler i forhold til eksponering, tar utgangspunkt i mannens fysiologi. Og hovedfokuset er, ikke overraskende, typiske maskuline yrker som industrien. Hva kvinner utsettes for i jobber som renholdere osv er ikke interessant.

Men artikkelen i The Guardian tar ikke bare for seg dette, men også hvordan blant annet bilseter er konstrukert etter mannens idealkropp (jada, jeg vet at ikke alle menn faller inn i den malen), og hvordan dette gjør at kvinner har 47% større risiko for å bli alvorlig skadet i trafikkulykker, og 17% større risiko for å bli drept i trafikkulykker. Det viser seg også at i de tilfeller hvor dummies utformet som kvinner blir brukt i kollisjonstester, så er det enten en nedskalert versjon av den mannlige, eller den blir testet kun i passasjersetet! Akkurat som om vi ikke sitter like mye bak rattet som menn.

Det jobber også stadig flere kvinner i politiet, og de utgjør også en andel av forsvaret vårt. Så skulle man jo tro at de fikk utstyr som passet dem og deres kvinnelige fysiologi. Men nok engang er det nedslående å slå fast at utstyr som kevlarvest (allment kjent som skuddsikker vest) er utformet med mannens kropp som modell. Så vil en kvinnelig politi eller soldat ha best mulig beskyttelse bør hun derfor ikke ha bryster eller hofter, da disse ikke passer med utformingen av vesten…

Listen i The Guardian er lang. Jeg skal ikke ta for meg alt her. Men jeg kjenner at jeg blir provosert. Vi lever i 2019, og allikevel har alt fra bilseter, verktøy og medisinsk forskning mannen som sitt dreiepunkt. Akkurat som om halvparten av verdens befolkning er høyst irrelevant, ja nærmest ikke-eksisterende! Jeg burde sikkert ikke blitt overrasket da jeg leste nevnte artikkel, men jeg ble faktisk det. Jeg trodde rett og slett vi hadde kommet lenger enn som så.

 

Det viktigste først!

En liten oppsummering av en av ukens viktigste nyheter:

Amal Clooney, kona til kjekkasen George Clooney, har vært på tur til New York City. Der skred hun ut i en nydelig gul kjole, som viste den søte gravidmagen hennes. Velkledd som alltid, men litt bekymring spores over at hun hadde valgt høye hæler på skoene, for hun er jo som nevn gravid. Med tvillinger.

Hvem hun liknet på? Noen sier Jackie Kennedy. Ingen dårlig sammenlikning. Det er et kompliment hun bør ta til seg.

Hva hun gjorde i NYC? Jeg er ikke helt sikker. Tror hun snakket om noe i en eller annen forsamling. Mulig det hadde noe med is å gjøre. Og Irak. Kan det være at hun snakket om at det ville være fint å bedre forsyningen av is til de gravide i Irak, nå som de går mot varmere tider?

Men spiller det egentlig noen rolle hva hun snakket om? Det viktigste var jo kjolen og skoene. Og at hun så slående vakker ut, som vanlig.

Noen som fremdeles lurer på hvorfor mange kvinner kvier seg for å engasjere seg offentlig?

 

Image result for amal clooney pictures

Foto: Wikipedia

Engasjement er mer enn å rope høyt i det offentlige debatten

Kadra Yusuf skriver i en kronikk i Dagsavisen 4. mars om damer og demokrati. Hun lurer på hvorfor så mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, og hvorfor så mange unge kvinner unnviker nyheter. For det handler om vår deltakelse i demokratiet og meningsutvekslingen, eller snarere vår manglende deltakelse i følge Kadra.

Jeg tror ikke kvinner bare vil ha kos og hygge. Faktisk tror jeg mange kvinner er engasjert, bare ikke sånn Kadra ser for seg. Engasjement handler om noe mer enn å bare rope høyt i den offentlige debatten, det handler også om å påvirke i de rom man befinner seg til daglig.

Når det er sagt, så tror jeg flere ville delta i den offentlige debatten hvis det handlet mindre om «å være på krigsstien» og mer om å finne konstruktive løsninger. Det er nemlig ikke bare de som roper høyt i gata som har meninger, det har også kvinnene som baker boller en gang i blant.

Nyheter er mer enn krig og konflikter, skatt og budsjett. Selv er jeg nyhetsjunkie, og jeg leser mye nyheter om krig, katastrofer og konflikter både her og der. Men jeg er også opptatt av at ungene mine skal ha en trygg skolevei, at de skal ha et godt skoletilbud, at nærmiljøet vårt skal oppleves som et godt sted å vokse opp. Jeg har sterke meninger om likestilling, likelønn og permisjonsordninger. Ergo, «myke verdier» er også viktig for meg. Er det å være opptatt av disse tingene å kose seg?

Mitt inntrykk av den offentlige debatten er at det ofte handler om å forsøke å slå ihjel hverandres argumenter, fremfor å diskutere for å komme frem til bedre løsninger. Og skal du vinne en debatt må du ha en høyrøstet og hardtslående retorikk og enkle argumenter. Det er ikke mye rom for nyanser og normal stemmebruk, noe som kan virke både demotiverende og skremmende på mange.

Kadra har rett i at deltakelse og demokrati ikke kommer gratis. Men jeg vil også påstå at det ikke ligger for alle å kaste seg inn i offentlig debatter eller stå øverst på barrikadene. Vi skal ikke kimse av det engasjementet som foregår i det «stille», i form av diskusjoner og samtaler rundt omkring de tusen middags- og lunsjbord. Det er mulig å være med å påvirke sine omgivelser og medmennesker ved å stille spørsmål rundt deres meninger og oppfatninger i det daglige. Alle når ikke frem i avisenes debattseksjoner, selv om de prøver. Der er det nemlig kamp om plassen.

Kathrine Aspaas siterer lederen av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Dagsavisen 7. mars. Han sier at stadig fler vil ha kunnskap og nyanser, og de vil ha substans.

Selv er jeg ganske forsynt med svart-hvitt nyheter, og ikke minst overflatenyheter. Jeg savner at flere journalister spør om «hvorfor», istedet for bare å referere til «hvordan» ting er, uansett hva de skriver om. Jeg tror mer dyptpløyende journalistikk vil få enda flere engasjert, både kvinner og menn, unge og gamle.

Engasjement er viktig, og nødvendig for demokratiet. Derfor blir jeg trist når noen former for engasjement løftes frem som bedre enn andre. For det er bedre å være engasjert, om enn i det små, enn å ikke være engasjert i det hele tatt.

 

 

 

 

Feminisme, pupper og Emma W.

Det er hardt å være kvinne og feminist. For uansett hva du sier eller gjør, så kan det visst brukes mot deg. Av andre som kaller seg feminister…

Emma Watson har de siste årene stått på barrikadene for kvinners rettigheter, og hun er FN kvinnesaks goodwill ambassadør. Stort sett har omtalen av hennes arbeid vært positiv, men nylig forsøkte noen å gi henne et skudd for baugen fordi hun viser halve puppen i Vanity Fair.

Emma selv tilbakeviser kritikken blant annet ved å si at det handler om kvinners valgfrihet, og hun ser ikke hva puppene hennes har å gjøre med saken.

Jeg er forsåvidt enig med henne. Vi har kjempet, og kjemper fremdeles, en kamp for kvinners rett til å disponere over egen kropp. Om Emma viser halve puppen frivillig i et dameblad, hva er poenget med å hisse seg opp over det? Da er jeg mer betenkt over endel andre kjendiskvinner som stadig viser rumpa og puppene i den tro at de fremstår som troverdige feminister. For hva annet har de på sin såkalte feministiske agenda, enn å skape blest om seg selv som artist?

Så kan vi vende blikken den andre veien. For det er ikke bra å kle for mye på seg heller, om du ønsker å fremstå som en troverdig feminist. Har du på deg en hijab, så vær sikker på at du får pepper for det også. For hvordan kan du være en troverdig feminist hvis du dekker til håret ditt?

Igjen får jeg lyst til å sitere Emma W, som sier at feminisme ikke er en kjepp til å slå hverandre i hodet med. Det handler om å stå opp for kvinners rett til å gjøre som de selv vil.

Når det er sagt, så registrerer jeg med en smule tristhet, at når kvinner opptrer i media, så fokuseres det ofte mer på hva hun har på seg (eller hva hun ikke har på seg) enn det fokuseres på det hun faktisk har å si.

Jeg ser frem til den dagen vi klarer å konsentrere oss om substansen i budskapet, heller enn klærne som dekker kroppen til den som snakker.

Jeg registrerer også at menn aldri, eller i alle fall ytterst sjelden, har det problemet at journalister og andre er mer opptatt av snittet i dressen, antall skjorteknapper åpne eller fargen på slipset, enn det de sier.

Hvor interessant er det for kvinner i det lange løp å heve sin stemme i det offentlige rom, hvis alle tilbakemeldinger går på påkledning og ikke budskap? Eller er det sånn at det faktisk finnes en veldig snever kode for hvordan kvinner skal kle seg for å bli hørt og tatt seriøst? I så fall har vi ikke kommet særlig langt.

 

Vil vi virkelig ha et samfunn hvor vi sier oss fornøyd med en femmer fordi det er «bra nok»?

Dette er overskriften på et innlegg i Aftenpostens SiD spalte, skrevet av en 19 åring, som synes dagens ungdom skal slutte å syte over presset og heller organisere tiden sin bedre.

Sant å si så ble jeg ganske forferdet over å lese innlegget hans. Joda, jeg er enig i at det er mye syting i diverse fora. Presset etter å lykkes på skolen er sikkert større enn da jeg gikk der (for det begynner jo å bli lenge siden). Men når det er sagt, så kjenner jeg at jeg får lyst til å «syte» litt selv.

For hvorfor i all verden har det seg at alle synes å hige etter å være perfekt i alle sammenhenger? Vi har alle våre sterke og svake sider, ulike talenter og interesser.

Jeg var dårlig i matte og i realfag generelt på videregående. Og så? Jeg var god i andre fag. Og det var primært andre fag jeg hadde interesse for, og som jeg hadde lyst til å studere videre. Siden jeg syntes matte var rett ut pyton, så sa det seg jo selv at jeg ikke hadde blinket meg ut en karriere som professor i faget.

Den unge forfatteren av innlegget jeg referer til bruker visst omtrent 60 timer i uka på skolen, i tillegg har han fritidsaktiviteter. Det er mulig fritidsaktivitetene også dekker behovet hans for sosialt samvær med andre utenfor skolen, men jeg lurer på når han egentlig lever?

For livet handler om mer enn å være god på skolen og god i idrett. Det handler om å være sammen med mennesker som betyr noe for deg. Det handler om å kunne være spontan, gjøre noe på impuls, uten å måtte tilbringe etterfølgende natt med dårlig samvittighet, bøyd over leksene.

Jeg tenker at når du som nittenåring er så oppsatt på å lykkes med alt du gjør, at du skreller bort alt som, i alle fall for meg, hører med til det å leve, da har du et dårlig utgangspunkt som voksen.

For jeg tror sannsynligheten er stor for at du fortsetter det løpet videre. Hvis ditt eneste fokus er å prestere deg ihjel på jobb, hvor skal du da presse inn tid til å være sammen med familien din? Vennene dine? Eller er det bare snakk om å organisere tiden slik at du får den berømte «kvalitetstiden» med barna mellom middag og legging?

Barn driter langt i kvalitet. De vil ha kvantitet. De skjønner ikke poenget med at mamma eller pappa jobber 18 timer i døgnet fordi de så gjerne vil være best på jobben. For barna er det viktigere at foreldrene er der for dem.

Jeg lurer også på om ungdom som strever så hardt for å tilpasse seg presset forstår at de bare bygger enda mer oppunder det? Har de noen gang tid til å tenke en eneste rebelsk tanke? Har det i det hele tatt slått dem at de kan tenke rebelske tanker og gjøre opprør mot dette sinnsyke kappløpet i perfekthet?

Derfor vil jeg svare et rungende JA!!! til at vi vil ha et samfunn der fem er bra nok! Fire, tre, to og en også, for den sakens skyld. For alt trenger ikke være så forbannet perfekt hele tiden.

Mennesker er ikke perfekte. Det er ikke meningen at vi skal være det, for da hadde vi vært klin like alle sammen. Bygget over en og samme lest alle som en. Sånn er det ikke.

dsc_0091_ed

De er alle perfekte, på sin måte

Så kjære ungdom, eller voksne, senk skuldrene litt, pust dypt inn. Alt trenger ikke være perfekt, ingenting trenger faktisk være helt perfekt. Det holder lenge med godt nok i forhold til den du er og de talenter du har.

Mens vi venter på våren…

dsc_0018_ed

Om at vandre 

Den eneste fejl ved at vandre en tur
er, at vejene altid forgrenes,
og alle de skæbner, som ligger på lur,
umuligt vil kunne forenes.

Så går man en tur, bør man slittes i to,
så ofte Ens vejbane kløftes, –
og senere mødes et sted, hvor i ro
Ens splittede skæbner kan drøftes.

Gruk – av Piet Hein

dsc_0095_ed

dsc_0100_ed

Morgenstemning

Mennesker jorden over
skilles av mange ting,
lukket i hver sin verdens
mikrokosmiske ring.
Men hele planetens runding
er kun et enkelt spring,
og spurvene sir det samme
hele kloden omkring.

Gruk – av Piet Hein

dsc_0122-2_ed

dsc_0143_ed

Borte

Til tider forsvinder en ting eller to –
de kan ikke selv gøre for for det.
Hvor ville det være en hvile og ro,
hvis det var en selv som blev borte!

Så ville man vandre så sagte omkring
og lede med lys og lygte
og finde sig selv mellom bortkomne ting,
når man hade glemt hvad man søgte.

Gruk – av Piet Hein

dsc_0271_ed

God helg!

Alle foto: ©Tess Bermond

Storebror og Lillebror motiverer mamma’n sin (uten å vite det selv)

Idag klarte jeg å forsere dørstokk-mila. Det føles godt. Jeg la frem treningstøy allerede i går kveld, så var det bare å hoppe i det idag tidlig. På med løpeskoene og legge i vei.

Men jeg skal ikke kjede deg med distanser og tider. Ei heller personlige mål.  Men jeg har lyst til å nevne det som inspirerte meg til å stikke føttene i løpeskoene og legge i vei.

Det er nemlig hverken nyttårsforsetter eller tanken på nok en bikinisesong.

Igår ble det endelig en etterlengtet tur i skogen med Storebror og Lillebor. Etter flere helger med mistrøsting vær og kansellerte skogsturer, kom vi oss endelig avgårde igår. Vi hadde med matpakke og sykler, og de syklet og løp, hoppet og spratt, så det var en fryd å se.

20161123_141920

I skogen vår er det en treningsløype, som jeg tidligere har benyttet meg litt av. Der er det ulike «apparater» underveis, slik at man kan legge inn styrkeøvelser underveis. På vår ferd gjennom skogen stoppet vi ved et par av disse, og guttene demonstrerte for sin «stakkars, uvitende» mamma hvordan ting skulle gjøres. De er 4 ½ og 6 år gamle… Så måtte jeg bare prøve om armene holdt til å forsere «stigen», og det gjorde de jammen!

Ruset på frisk luft og glade barn, og fornøyd med at armene mine ikke var så «visne» som jeg fryktet, ble avgjørelsen tatt. Imorgen skal jeg ut og løpe!

Nå må du ikke tro at jeg fra denne dag av er heltent treningsfreak. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for eget vedkommende er trening noe som skjer litt i rykk og napp.

Men jeg tenker på sommeren som om noen måneder vil melde sin ankomst, og med det vokser lengselen etter deilige fjellturer. Og de vil jeg gjerne ha styrke nok i beina til å orke med masse godt humør. Skader jo ikke med litt god kondis heller, for terrenget her er ganske bratt.

20140706_103855

Så det er min motivasjon for å slite litt på løpeskoene i tiden fremover. Høye tinder i sikte, muligheter for å se murmeldyr, fjellgeiter og ørn. Lange dager i frisk luft med mann og barn.

Å trene fordi det snart er bikinisesong har aldri motivert meg. Snarere tvert i mot. Men trening som jeg vet kommer meg til gode i form av overskudd og energi til lek og fine turer med familien er noe annet.

dsc_0125_ed

Det skal jeg tenke på hver gang det butter og jeg har lyst til å la løpeskoene stå. Jeg skal ikke løpe hver dag, men ofte nok til at jeg kan løpe om kapp med de to «rakettene» mine og å komme meg opp lia uten å føle at atmosfæren har gått tom for luft 🙂

Takk for motivasjonen, kjære Storebror og Lillebror ❤

 

Pustepause

Noen ganger trenger jeg rett og slett en liten pustepause fra alle verdens begivenheter. Noen minutter til å tømme hodet, eller til å samle tankene, eller rett og slett bare la tankene fly dit de vil.

Noen ganger er det godt å ha noe fint å hvile øynene på i slike stunder, noe fint som gir meg ro i sjela og fornyet inspirasjon.
Jeg håper du også finner ro og inspirasjon i bildene under. God pustepause!

DSC_0218

 

20140706_131853

 

DSC_0408

 

20140706_103903

 

DSC_0064

 

DSC_0111

 

Nikon onsdagstur 044

Alle foto: © Tess Bermond

Beskjeden til verdens menn og kvinner er tydelig

Som mann kan du ture frem, presse deg på kvinner, «grab them by the pussy» og spille offer om noen beskylder deg for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. Dette er nemlig parolen til mannen som nå er på vei inn i Det Hvite Hus.

Kvinner, dere vil i uoverskuelig fremtid fortsatt være fritt villt, og dere vil fremdeles ha vanskeligheter med å bli trodd dersom dere anmelder noen for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. For som vi har sett de siste månedene, slikt håndteres fra anklagedes side med kontrabeskyldninger om å lyve og/eller drive en svertekampanje, som anklager selvfølgelig ikke fortjener.

(Det var ganske ironisk å se at en viss mann besvarte beskyldningene om seksuell trakassering med å trekke frem kvinner som hevdet seg seksuelt trakassert av en annen mann hvis kone førstnevnte mann ønsket å sverte.)

For beskjeden til menn er jo klar. Beskyldninger om seksuell trakassering og voldtekt er ikke noe plett på rullebladet, det viser bare at du er en mann med makt og potens.

(At en annen president kandidat for få år siden mistet nominasjonen sin nettopp pga anklager om seksuell trakassering er jo for lengst glemt. Jeg never ikke navn, for man offentliggjør jo aldri identiteten til anklagede!)

Kvinner har fått beskjed nok en gang, som om vi ikke visste det godt nok fra før, at våre kropper egentlig ikke tilhører oss selv, men hvem som helst som måtte ønske å tafse litt.

Vi har også blitt påminnet, om noe vi allerede er mer enn klar over, at vi sjelden blir trodd når vi anmelder en mann for seksuell trakassering eller voldtekt.

(Her kan vi jo også ta en titt på noen av de sakene som har vært oppe i norske rettssaler den siste tiden.)

For har vi sagt ja en gang, så må vi jo ville neste gang også. Særlig hvis vi har sittet i sofaen i bare truse og topp kvelden i forveien.

Med disse deprimerende tankene kvernende i hodet må jeg være mitt ansvar for forelder bevisst. Jeg har ingen døtre, men jeg har to sønner.

Jeg vet mange foreldre idag er bekymret for de holdningene og de potensielle farene deres døtre utsettes for, og det er vanskelig for dem å forklare for jentene sine hvordan i all verden en slik misgynost kan bli valgt til president i verdens mektigste land.

Vel, vi som har sønner burde ha et minst like stort forklaringsproblem!

Jeg kan nemlig ikke forsvare slik fremtreden og oppførsel. Jeg kan aldri få meg til å overse det hos mine egne sønner. Nå er de riktignok ikke så gamle enda at de har begynt «å løpe etter» jentene på ordentlig, men jeg har allerede begynt å snakke om det som gjelder personlige grenser og respekt for andres grenser.

Jeg må også snakke om at selv om noen kommer unna med slesk, krenkene og uakseptabel oppførsel, så er dette allikevel nettopp det; krenkende og uakseptabel oppførsel.

Som foreldre er vi ansvarlige for å oppdra ungene våre til å bli selvstendige individer som ser forskjellen på rett og galt, som skjønner at det finnes bare en betydning av ordet «nei».

Men vi skal også se med kritisk blikk på det rundt oss, alt fra leker, tegneserier, filmer, spill og tv-serier, for å se hva slags verdier og kvinnesyn som faktisk formidles der. For oss voksne er det kanskje bare fiksjon, men for unge mennesker på søken etter forbilder og normer for hvordan de skal oppføre seg ovenfor det motsatte kjønn, så ligger det uendelig med fallgruber her. Her er en ganske god oppsummering av nettopp det: 7 Reasons So Many Guys Don’t Understand Sexual Consent

Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å være en positiv motvekt til alt det kvinnefiendtlige vi har sett strømme til overflaten i det siste. Ikke bare fordi jeg er kvinne og jeg finner meg ikke i å bli sett på som et annenrangs menneske. Men også fordi jeg har to sønner som skal vokse opp og en dag rusle avsted på livets vei. Da ser jeg helst at de behandler alle de møter med respekt og kjærlighet – uansett kjønn.

What can we learn from the American election?

Yes, I freely admit it. I was one of them who didn’t believe Trump would run off with the victory in this election. He was too much of a bully, a misogynist and not really consequent (except for criticizing Hillary to the detail). That there exist resistance against immigration in USA was neither shocking nor surprising. We have seen too much of the same in Europe the recent years.

Maybe the Americans are not ready for a female president yet? That was more surprising to me at first, but looking to whom she lost against, it’s a natural conclusion.

Because what is most shocking, is that one who evidently looks upon women as objects he can treat as he likes, one who is degrading women, invalids and immigrants to second rate people, still gets enough votes to embark on the position as the world’s most powerful president.

It is obvious that we are many who hasn’t understood what it is that is going on in the American population. Perhaps it is not so strange, because our impression of USA is shaped most of all by what (political) news that reach us, films and tv-series. They clearly tell us next to nothing about the average American everyday life of people in like the Mid-West. As a matter of fact we know hardly anything about the actual living conditions in the USA. Now and then we read about how people have two or three jobs to make ends meet, we read every so often about shootings and murders. But most of all are we fed with “happy” political news from the country where everything is supposedly possible, if you just dream hard enough about it, and films and tv-series where love conquers everything or where the hero always beats the bad guy. What we do know about USA is in other words very superficial.

Perhaps we shouldn’t be so overly surprised about the outcome of this election. At least not if we take a closer look to our “near surroundings”. If you dear take a dive into the comments section in the internet newspapers, you’ll soon realize it’s a rather “muddy business”. Females engaged in debate are told they should be gang raped and beaten the shit out of. And what they write about is not even controversial.

There’s a strong resent against immigration in the comment sections, to put it mildly. The view on women is shocking as we write 2016. I would have thought and hoped for, that these views were thrown out the window long time ago, but evidently we are many being proved wrong about this.

The day after, we clearly see that masses of voters, previously not mobilized, this time finally left their sofas to cast their vote. Masses of voters who long have found themselves overseen and neglected. This is something we should learn from, even in little Norway. Because even if the turnout of the election is higher in Norway than in USA, there’s still plenty of people out there who feels invisible and neglected by the establishment, and the despise against politicians is blooming as the apple trees in Norwegian gardens in May.

I do hope, that also the French political establishment, takes a lesson from this as we are soon to enter into the presidential election campaign here. Marine Le Penn was the first, French politician to congratulate Trump with his victory, honouring the American people for “taking their country back”. The contrast to the rather coldly congratulations from President Holland could not have been more clear.

Le Penn has renewed her inspiration in front of the 2017 elections, and I guess it’s needless to say that I fear she will rise to power.

The European political establishment has to put a finger in the ground, or better still, get grounded. They have to open their eyes and see what is actually going on out there in their own countries. They have to remove their well-polished shoes, and stroll around in the dust trod by normal people. They need to understand why the average man and woman is angry and frustrated.

There’s no use in hanging around in their empowered offices and corridors, fiddling with their ties and wonder about what went wrong. It’s no longer enough to make some visits to construction sites or factories, shake peoples’ hands and think you earned their vote.

Let the average man and woman scream out why they are angry and frustrated, and meet them wih constructive ideas in a language they get.

The rhetoric might be nasty for some time, but at least, words kill nobody.

It would be a shame if we didn’t take any lessons from the American election, but keep shutting our eyes and ears to what concerns most people. If we insist on continuing down that path, we risk ending up with political leaders (I hope at least) the majority of us would rather not see in office.