Glimt fra livet i en flyktningeleir

I 2009 jobbet jeg for Leger uten grenser, i en leir for internt fordrevne flytkninger i Pakistan. Her møtte jeg alle mulige slags mennesker, fruktbønder, politifolk, lærere og “vanlige arbeidsfolk”.
Alle hadde måttet flykte fra Swat-dalen da den pakistanske regjeringen satte alle krefter inn for å fordrive Taliban fra dette området.

Leieren var operativ i litt over to måneder og huset ca 4000 mennesker. Avviklingen av leieren skjedde da folk fikk beskjed fra myndighetene om at de kunne vende tilbake til Swat-dalen.

Her får du noen glimt fra hverdagen i leieren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Leger uten grensers leir for internt fordrevne flyktninger ved Mardan, Pakistan, 2009. Foto: Tess Bermond

Noen av dem jeg møtte hadde mistet familiemedlemmer underveis på reisen. Særlig eldre og syke er utsatt for en voldsom belastning under en slik reise. Dette kommer som en ekstra påkjenning i tillegg til det faktum at man må reise fra alt man eier og har.

De fleste jeg møtte prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, og håpet at de snart ville kunne vende tilbake til sine hjem. Og at disse ikke ville være fullstendig ødelagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kvinne steker chapatis i et provisoriks felleskjøkken i leieren. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hverdagslivet holder frem, selv når man er på flukt. To jenter vasker klær ved en vannpost i leieren. Foto: Tess Bermond

Barn er barn, og de løp rundt og hadde det morsomt som best de kunne når de ikke var på den provisoriske skolen som ble organisert av leierbeboere selv. Der var det en klasse for jenter og en for gutter, så alle som ville fikk undervisning.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å rusle rundt i leieren med kamera var ensbetydende med å ha en flokk hoiende unger i hælene. Ganske så hyggelig. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kameralinse får ofte frem de bredeste smilene! Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ung gutt foretar morgenvasken ved en vannpost i leieren. Foto: Tess Bermond

Noen hadde en imponerende vilje til å holde sitt midlertidige hjem så rent og ryddig at jeg nesten ble flau over å tenke på hvordan jeg selv “holder hus”… Det er i alle fall ikke så rent og ryddig hos meg det meste av tiden!

Her ble det omhyggelig kostet og ryddet hver dag! Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Andre pyntet gjerne litt opp utenfor teltet sitt. Foto: Tess Bermond

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En av de nye verdensborgerne som ble tatt imot av Leger uten grensers jordmor. Foto: Tess Bermond

På denne tiden av året var det vel rundt 40 grader i skyggen på dagtid. Det var bare det at det fantes et eneste tre på hele leirområdet, så skygge var ganske ikke-eksisterende. Derfor kom av og til brannvesenet for å “vanne” teltene og bakken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kjærkommen “lokal regnskur” for å kjøle ned teltene. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vannressursene i leieren var begrenset, men i den varmeste tiden på dagen var det av og til umulig å få seg til å stoppe ungenes forfriskende lek. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det fantes til og med en liten kafe/kiosk der man kunne få kjøpt litt kjeks, snacks og godteri, og selvfølgelig brus og chai. Her er det tolken min som handler. Foto: Tess Bermond

Tolken min, Azia, og jeg ble ofte invitert inn i teltet til noen for å drikke te eller forfriskninger. Det var ikke alltid vi hadde tid, men vi sa ja takk så ofte vi kunne. Dette var en fin måte å lære om hva som fungerte og ikke i leieren, og ikke minst en fantastisk anledning til å bli litt bedre kjent med folkene som var der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne damen inviterte oss på te, forfriskninger og frukt. Foto: Tolken min Azia

Ja, er man på jobb i Pakistan, så må man kle seg deretter… 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her litt ekstra tildekket til “ære” for fotografen… Foto: L. Bermond

Dette var en lite innblikk i hverdagen i en flyktningeleir. Selv om dette var en leir som eksisterte kun en kort periode, og forholdene var relativt gode, så var det ikke desto mindre en traumatisk opplevelse for dem som kom hit.
De var fordrevet fra sine hjem, og visste ingenting om når de kunne vende hjem, eller om hjemmet deres fortsatt ville stå der når de vendte tilbake. Eller i hvilken forfatning det ville være om det fremdeles skulle være intakt.

Jeg opplevde at de fleste jeg snakket med gjorde sitt beste for å holde motet oppe, og de gjorde det beste de kunne ut av situasjonen. Jeg fikk mange invitasjoner om å komme og smake den fantastisk, gode frukten de dyrker i Swat-dalen, og jeg møtte så mange vennlige mennesker med stort hjerterom.

Det ble etterhvert klart at det skjulte seg en og annen talibaner i leieren, og allikevel følte jeg meg helt trygg hver eneste dag. Min siste dag på jobb ble en dag preget av mange tårevåte avskjeder med dem jeg hadde blitt litt kjent med, og ikke minst med mitt fantastiske team, rekruttert fra leieren.
Dere får ingen bilder av dem her, fordi jeg lovte at jeg ikke skulle publisere bildene av dem på internett, hverken den gang eller siden. De er ofte i mine tanker, og spesielt hver gang jeg leser nyheter fra Pakistan, et land og et folk som har fått en helt spesiell plass i mitt hjerte, og et land og et folk jeg håper jeg en dag skal få reise tilbake til.

Advertisements

2 thoughts on “Glimt fra livet i en flyktningeleir

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s