At barn fikk leke fritt det meste av leketiden sin, uten voksen innblanding. Omtrent på samme tid var ikke barnerommene fyllt til randen av pedagogiske leker. Det var i alle fall ikke noe som ble lagt veldig stor vekt på. Kvalitetstid var ikke funnet opp enda, ikke tidsklemma heller.

Da jeg vokste opp var mammaen min hjemme og pappaen min jobbet. Sånn var det ofte den gangen. Men mammaen min lekte ikke med meg, hun bare var der, rundt omkring i huset, opptatt med sitt. Jeg lekte alene eller med vennene mine. Inne hos oss, inne hos dem, eller vi lekte i hverandres hager og i gata.
Det var ingen som snakket om kvalitetstid med barna sine den gangen jeg vokste opp. Noen ganger dro vi på tur sammen, men ofte holdt vi på med hvert vårt i ulike deler av huset. Jeg kan heller ikke huske at foreldrene mine satte meg eller broren min igang med å leke. De klarte vi fint selv. Noen ganger kjedet vi oss helt sikkert, men da fant vi kanskje bare på en ny lek. Eller vi spilte spill, så lenge vi klarte å enes om spillereglene…

Idag synes mange foreldre å være veldig opptatt av å ha kvalitetstid med barna sine. Jeg har enda ikke helt skjønt hva man mener med det. Jeg er enten sammen med barna mine (og det kan være morsomt eller kjedelig, alt ettersom), eller jeg har ting jeg må gjøre i huset (lage middag for eksempel), og de leker for seg selv. Regnes det for kvalitetstid? Eller betyr kvalitetstid at jeg er helt oppslukt av barna og den aktiviteten vi holder på med?

Som familie har vi ting vi liker å gjøre sammen. Vi drar på tur i skogen og i fjellet, eller i byen. Drar vi til skogs eller til fjells pludrer vi sammen, prøver å få øye på fugler og dyr, eller vi driver med klatring. Er det bytur på programmet er vi gjerne innom en lekeplass, men det er også rom for et cafebesøk.
Ungene synes kanskje det er kjedelig når mamma og pappa gjerne vil drikke kaffe når vi er på bytur, men det får de pent finne seg i, for vi synes jo ikke alltid det er supermorsomt å henge rundt på en lekeplass heller. Det må være litt for de små og litt for de store.

Jeg skal innrømme at jeg av og til er nervøs når de klatrer i trær. Kanskje mest fordi det aldri var noe jeg var særlig god på selv. Men jeg lar det som regel stå til, og så langt har det gått bra. Ingen har falt ned fra toppen av treet enda. Jeg sier til dem at skal de til toppen får de gjøre det når pappaen er i nærheten og kan redde dem ned igjen. Klatring i trær er hans greie. Så tar jeg meg heller av aktiviteter i vann, det er mitt element.
Men noen skrubbsår og blåmerker etter knall og fall, det hører jo med til barndommen. Det handler om å prøve ut hva man mestrer og ikke mestrer, og å øve seg på å bli bedre.

Jeg henger ofte rundt i hagen når de er ute og leker, fordi jeg selv liker å være ute. Men jeg deltar som regel ikke i leken med mindre ungene inviterer meg med. Som oftest er de opptatt med sitt, enten det er å lage heksesuppe eller tyverifeller i hytta si. Men er real vannkrig som sommeren, det synes de det er stas at mamma og pappa er med på. Og vi er som regel ikke vanskelige å be heller 🙂

Poenget mitt er at barn har godt av å pusle og leke for seg selv uten voksen innblanding. Jeg er jo tilgjengelig om de trenger hjelp, eller om en konflikt virkelig bygger seg opp og krever inngripen. Men selv her prøver jeg å ligge litt unna, for de har godt av å lære seg og løse konflikter selv.
Jeg er glad i å ha ungene rundt meg, men jeg trenger ikke delta i deres aktiviteter hele tiden. Kjeder de seg hender det jeg foreslår en aktivitet, men har de ikke lyst til det jeg foreslår, vel så får de finne på noe selv.

Noen sier at vi som foreldre ønsker å gjenskape vår egen barndom, og kanskje er det noe sant i det. Jeg ønsker i alle fall at barna mine skal få leke og utforske både verden og egne ferdigheter, uten at jeg hele tiden står ved siden av med et sikkerhetsnett. De må få lov til å ha noen hemmeligheter, prøve ut noen grenser uten at jeg hele tiden skal henge over dem. De finner jo fort ut hva som er greit og ikke på den måten. Det var vel i grunnen slik det meste av min egen barndom var. Vi var ikke så gamle før vi lekte uten direkte tilsyn i hagen. Mødrene våre var opptatt med sitt inne, men kom til vinduet for å sjekke en gang i blandt. Kanskje så de oss mer enn vi var klar over, men de blandet seg aldri så lenge leken gikk sin gang.

I en hverdag der ungene mine tilbringer mange timer i uka på skolen, og der de blir fortalt hva de skal gjøre nesten til enhver tid, så tror jeg fri lek er viktigere og mer verdifull enn noensinne. Jeg er redd vi skaper institusjonaliserte barn som bare klarer å forholde seg til oppsatte arbeidsplaner og syntetisk underlag. Barn som blir handlingslammet om de ikke blir fortalt hva de skal gjøre, eller som søker spenning i dataspill i mangel på virkelige fysiske utfordringer.
Norge er ikke verst i klassen, det virker mye verre her i Frankrike. Prestasjonspresset i skolen starter tidligere, og hverken barnehager eller skolegårder har mye naturlig over seg. Det er lite rom for å klatre i trær eller å falle av en huske i løpet av skoledagen. For mine barn, faktisk ingen muligheter i det hele tatt!

Så da «søker» jeg heller til fortiden og mine beste barndomsminner i et håp om å gi dem en god start på livet. En start som også inneholder lukten av skog og fjell, muligheten til å hoppe i vanndammer, en dose kjedsomhet i ny og ne, sluke litt saltvann i løpet av sommeren og med overhengende fare for noen skrubbsår på knærne. Jeg tror det blir gode folk av dem allikevel 🙂