Det har blitt regntid på Rivieraen. Det er i alle fall det jeg kaller det. Sier jeg vinter, da tenker jeg på forventninger om snøflak som daler ned fra himmelen og gjør landskapet hvitt og vakkert. De forventningene har jeg pakket bort for lenge siden. Her faller bare regn hele vinteren gjennom. Når det ikke er sol da.

Men det er fint med regn. Slipper å måke. Og særlig Storebror er i ekstase når det regner! Han elsker regn. Idag morges, før vi gikk til skolen, forklarte jeg ham at jeg hadde lagt sko som han kunne ta på inne på skolen, i sekken hans. “Støvler! Jeg vil ha støvler!” Jada, støvler nå, sko inne på skolen. Hvis du vil. Tenk om alle barn var så glade og fornøyde over å få på seg regntøy og gummistøvler! Det er en fryd, rett og slett. Aldri en protest.

På vei til skolen er vi begge kledd for regnværet i regnjakker og støvler. Storebror plasker fornøyd innom hver eneste vanndam i vår vei. Når vi nærmer oss skolen ser vi som vanlig de andre elvene som kommer rennende fra alle kanter. De fleste i sko og jakke, bærende på paraply. Det ser jo unektelig litt søtt ut, der de tripper avgårde med de små paraplyene sine. Så slår de norske genene inn for fullt. Herregud så upraktisk! Søtt, men helt borti natta spør du meg. Kan jo ikke løpe rundt og plaske i søledammer med småsko og paraply! Eller, selvfølgelig kan man det, hvis man har lyst til å være våt og kald resten av dagen… (med påfølgende forkjølelse…)

Vel fremme på skolen tar læreren imot oss som vanlig. Storebror har virkelig en praktisk sekk, sier hun, og trekker av regntrekket som følger med. “Hvordan funker dette her?” Jeg viser henne hvordan trekket er festet til sekken, og den lille lommen i lokket hvor det har sin plass. Han har sko i sekken, sier jeg. Hun ser ut i skolegården, på regnet som plasker ned. “Vi tar på ham skoene om vi ikke går ut i pausen idag, ellers er det jo praktisk med de støvlene”.

Det slår meg igjen. Her vi bor leker ikke barna ute i regnet. Jeg vet de gjør det av og til på skolen, om det ikke regner veldig. Men det er jo ikke noe særlig å trekke ungene ut når de alle må skiftes fra ytterst til innerst etterpå fordi de ikke er kledd for å være ute i regn.

Jeg husker første dagen jeg kom til barnehagen med Storebror. Alle barna var ute og lekte, men så begynte det å regne. Alle inn i full fart. Det minnet meg på å spørre om han skulle ha med regntøy og støvler, tøfler til å ha inne. Sånt som jeg husket fra jeg engang jobbet i barnehage en bitteliten periode.

Nei, det er ikke nødvendig fikk jeg til svar. Når det regner er vi inne. Når det er kaldt også. Kaldt?! Når blir det egentlig kaldt her? Joda, 4 grader kan føles kaldt, jeg bestrider ikke det (selv er jeg en skikkelig frysepinn), men det er jo bare å kle seg deretter. Nei, her får jeg nesten ikke ungene ut når gradene kryper under 10, fortalte styreren meg. Vi så på hverandre. Hadde det vært sånn i Norge, sa jeg, så hadde vi ikke vært mye utenfor døra i løpet av året. Hun smilte tilbake. Jeg vet, svarte hun. “Selv er jeg belgisk, så jeg tåler regn, men her er det annerledes.”

Derfor har det blitt sånn at Lillebror sendes i barnehagen på en regnværsdag som idag, iført sko og jakke. Han skal jo ikke utenfor døra allikevel om det drypper fra himmelen. Storebror får på seg regnjakke og støvler, og får lekt seg frydefult i vanndammene på vei til og fra skolen. Kanskje får han plaske litt i løpet av skoledagen også. Kanskje.

Når han kommer hjem, vil han rope ut “Leke i hagen, mamma! Splisj, splasj, splosj! Lage varm sjokolade!” (Det siste betyr å fylle lekebøttene med brunt sølevann, ikke nødvendigvis at han vil ha kakao.) Jeg lurer på hvor mange av klassekameratene hans som roper det?