Noen tanker fra dagene derpå…

Frankrike er i sjokk etter angrepet på Charlie Hebdo 7. januar. Franskmenn ser dette som et direkte angrep på de verdier landet står for, og ikke minst retten til fri ytring som er nedfelt i grunnloven.

Den vestlige verden er i sjokk over dette angrepet. Er det fordi det denne gangen var våre egne journalister som ble rammet? Hvorfor blir vi ikke like sjokkert, sinte og triste på vegne av alle de andre journalistene verden over som er fengslet, torturert og drept fordi de har ytret sin mening på tvers av “etablerte sannheter” i sitt samfunn?

Amnesty International og Human Rights Watch (for å nevne noen) rapporterer ustanselig om journalister og bloggere som fengles i sine hjemland fordi de tar bladet fra munnen og snakker imot myndigheter og religiøse ledere. Hvorfor demonstrerer vi ikke for dem? Hvorfor gråter vi ikke for dem?

Kanskje fordi vi er oss selv nærmest, her som i resten av verden. I lys av tragedien i Paris denne uken, har jeg lyst til å minne om alle disse andre som gir sitt liv for sine meninger. De har navn jeg knapt klarer å uttale, og noen kommer fra steder jeg sliter med å plassere på et kart. De er like fullt forkjempere for retten til frie ytringer.

Ordføreren sa under minnestunden igår at «vi er i krig». Det klang dårlig i mine ører. Krig betyr for meg våpen og flere blodsutgytelser. Det er det siste vi trenger. Vi trenger en verden der vi lytter til hverandres argumenter, en verden der vi i det minste kan enes om at det er lov å være uenige. Tenk om vi kunne klare det! Så må vi finne oss i at en meningsmotstander sier noe vi finner krenkende eller fornærmende. Ord dreper ikke, kuler gjør.

Noen tar til orde for at de ikke er «Charlie» fordi de ikke sparker til alle kanter slik journalistene i Charlie Hebdo gjorde. Jeg har ikke endret profilbildet mitt til «Je suis Charlie» fordi jeg er like modig som folkene i Charlie Hebdo. Ei heller fordi jeg sparker i alle retninger og setter søkelys på alt kritikkverdig her i verden. Det har jeg rett og slett ikke kapasitet til i kraft av å være et helt vanlig menneske.

For meg betyr det å si «Jeg er Charlie» at jeg aldri vil gi opp kampen for ytringsfriheten. Jeg påberoper meg retten til å kritisere maktmennesker og myndigheter når jeg finner det betimelig, uansett hvem de måtte være. Vi trenger ikke alle tøye strikken like langt som Charlie Hebdo. Det holder at noen gjør det. Resten av oss kan i det minste følge opp debatten og vise motstand hver gang noen prøver å innskrenke vår rett til å hevde våre meninger.

Det er mange tanker som raser rundt i hodet mitt akkurat nå. Mange flere enn jeg får plass til her og nå. Men jeg vil gjerne få legge til at jeg igjen har fått en påminnelse om at vi ikke skal ta våre demokratiske rettigheter og vår ytringsfrihet for gitt, for det er nok av dem som vil avskaffe dem.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s