Charlie Hebdo | Cogito ergo sum

The Iranian government is exposing themselves as more and more ridiculous, and evidently nervous about their future. Another two executions of protesters happened Saturday, only three days after Teheran protested against “insulting” cartoons published by the French satirical magazine Charlie Hebdo.

So far, four people have been executed since protests erupted in September 2022, and Iran Human Rights claim that at least 476 people taking part in the protests have been killed.

By the logic of the Iranian government, publishing satirical cartoons is far more severe than their own oppression and slaughtering of their own people. Condemning people to death sentence without proper trial and lack of evidence is ok. Picturing the ayatollah in satirical cartoons is not.

The Iranian authorities has demanded action and an apology from the French government, who responded that the theocratic regime in Teheran has nothing to teach France. They have clearly not understood that the French government is never going to condemn anything written in a French newspaper, as freedom of speech is highly valued in France.

Freedom of expression is a very bad thing according to the Teheran regime, evidently, but forcing women to wear hijab because: “Covering up causes a woman to be recognised in society by her thoughts and personality, not by her body and beauty,” (…) “This is the greatest service that religions, especially Islam, have given to women, which obliges her to observe hijab so that her dignity is preserved and she is not sold or passed around like a commodity.” (Part of statement from The Supreme Court of Cultural Revolution, cited in The Guardian 9 January 2023).

According to their logic, it’s all in the interest of women’s dignity and integrity, and not observing the strict rules of dressing correctly, justifies the authorities to arrest and beat up women, which is what happened to Mahsa Amini in September, and thereby sparked the nationwide protests.

When criticized, the Iranian authorities reject the criticism by calling it “Remarks of self-styled defenders of human rights are replete with racist thoughts.” (The Guardian 9 January 2023)

This from a government that claims that western societies have destroyed the family by promoting female sexuality, and who condemns homosexuals to death penalty. A regime that tolerates no opposition and who despises freedom of speech, human rights and democracy. There’s absolutely no logic to it, except a great fear of losing their power.

I wholeheartedly support the brave Iranian people who stands up against this regime. I hope that one day in the near future, they will be able to live without fear of repression and without violent retaliation for speaking out against the authorities. That women will be allowed to dress the way they want, that homosexuals can live without fear of being thrown off a building.

Jin, jiyan, azadi!

Woman, life, freedom!

Frankrike er i sjokk etter angrepet på Charlie Hebdo 7. januar. Franskmenn ser dette som et direkte angrep på de verdier landet står for, og ikke minst retten til fri ytring som er nedfelt i grunnloven.

Den vestlige verden er i sjokk over dette angrepet. Er det fordi det denne gangen var våre egne journalister som ble rammet? Hvorfor blir vi ikke like sjokkert, sinte og triste på vegne av alle de andre journalistene verden over som er fengslet, torturert og drept fordi de har ytret sin mening på tvers av “etablerte sannheter” i sitt samfunn?

Amnesty International og Human Rights Watch (for å nevne noen) rapporterer ustanselig om journalister og bloggere som fengles i sine hjemland fordi de tar bladet fra munnen og snakker imot myndigheter og religiøse ledere. Hvorfor demonstrerer vi ikke for dem? Hvorfor gråter vi ikke for dem?

Kanskje fordi vi er oss selv nærmest, her som i resten av verden. I lys av tragedien i Paris denne uken, har jeg lyst til å minne om alle disse andre som gir sitt liv for sine meninger. De har navn jeg knapt klarer å uttale, og noen kommer fra steder jeg sliter med å plassere på et kart. De er like fullt forkjempere for retten til frie ytringer.

Ordføreren sa under minnestunden igår at «vi er i krig». Det klang dårlig i mine ører. Krig betyr for meg våpen og flere blodsutgytelser. Det er det siste vi trenger. Vi trenger en verden der vi lytter til hverandres argumenter, en verden der vi i det minste kan enes om at det er lov å være uenige. Tenk om vi kunne klare det! Så må vi finne oss i at en meningsmotstander sier noe vi finner krenkende eller fornærmende. Ord dreper ikke, kuler gjør.

Noen tar til orde for at de ikke er «Charlie» fordi de ikke sparker til alle kanter slik journalistene i Charlie Hebdo gjorde. Jeg har ikke endret profilbildet mitt til «Je suis Charlie» fordi jeg er like modig som folkene i Charlie Hebdo. Ei heller fordi jeg sparker i alle retninger og setter søkelys på alt kritikkverdig her i verden. Det har jeg rett og slett ikke kapasitet til i kraft av å være et helt vanlig menneske.

For meg betyr det å si «Jeg er Charlie» at jeg aldri vil gi opp kampen for ytringsfriheten. Jeg påberoper meg retten til å kritisere maktmennesker og myndigheter når jeg finner det betimelig, uansett hvem de måtte være. Vi trenger ikke alle tøye strikken like langt som Charlie Hebdo. Det holder at noen gjør det. Resten av oss kan i det minste følge opp debatten og vise motstand hver gang noen prøver å innskrenke vår rett til å hevde våre meninger.

Det er mange tanker som raser rundt i hodet mitt akkurat nå. Mange flere enn jeg får plass til her og nå. Men jeg vil gjerne få legge til at jeg igjen har fått en påminnelse om at vi ikke skal ta våre demokratiske rettigheter og vår ytringsfrihet for gitt, for det er nok av dem som vil avskaffe dem.

Cogito ergo sum

Tag Archives: Charlie Hebdo

Woman, life, freedom!

Noen tanker fra dagene derpå…