Jeg er ingen stor konsument av glansede dameblader, men jeg leser dem nå og da. En gang i tiden var KK en av mine favoritter. Det var et blad som hadde gode reportasjer om kvinner i alle land og om jeg ikke husker feil, hadde portrettintervjuer med dybde.
Jeg vet ikke hvorfor salgstallene deres begynte å peke nedover, men jeg husker at redaktøren gikk på dagen. Siden utviklet bladet seg til å bli like innholdsløst som de fleste andre damebladene. Når jeg nå leser KK en gang iblant, tenker jeg at «søren, jeg kastet penger ut av vinduet denne gangen også!»

HENNE var også et blad jeg en gang i tiden likte godt. Som jeg følte hadde litt mer innhold enn bare mote og skjønnhetspleie. Også de har lagt om stilen mer og mer, og nå føler jeg at jeg har kommet til en fremmed planet når jeg leser bladet, enda jeg liksom skal være i deres målgruppe.

Hvorfor er det sånn at alle redaktører tror at det eneste vi kvinner vil ha er bilder fra siste visning fra motehusene i Paris og hundre og ørten skjønnhetstips? Det har kommet dit at jeg blar like fort forbi sidene med «slik blir du vakker i en fei»-tipsene som jeg blar gjennom sportsdelen i en avis (og den blar jeg FORT gjennom!)

Jeg synes det er spennende å lese intervjuer med kjente og tøffe damer, men ikke når de ikke får snakke om annet enn hvordan de kler seg, sminker seg, får flat mage og stram rumpe og dekker bordet når de skal ha gjester. Og fri meg fra nok en beskrivelse av hvordan de alltid ser så «avslappet og uanstrengte ut i designjeans og hvit skjorte» der de tvinner en tekopp mellom «slanke og velpleide hender».
Det holder nå. Jeg er null interessert i hvordan disse damene ser ut når de står opp om morgenen, eller når de åpner døra for journalisten. Still dem heller noen skikkelige spørsmål om livet, hvorfor de har valgt den veien de har valgt og hva det har kostet dem å nå dit de er idag. Spør dem om hva de brenner for og hvorfor! For jeg tror ikke de brenner for vakkert dekkede bord og krystallglass.

Jeg leser kanskje i overkant mye om verdens krig, nød og elendighet både i nyhetene og i bokform. Det hender jeg også trenger en liten pause fra alt sammen. Da gjør det selvfølgelig godt med en liten dose feel good litteratur av et eller annet slag. Som et dameblad var en gang. Idag har det, for meg i alle fall, sluttet å være særlig feel good å lese dameblader. Det er mer feel bad. Jeg blir bare deprimert over dette hylekortet som forteller meg at jeg aldri er pen nok, veldreid nok, vellykket nok. I tillegg legger de opp til et ustanselig kjøpepress. Hver eneste sesong er det noe «jeg bare må ha»; poncho, lang kåpe, kort kåpe, skoletter, høye støveletter, liten veske, stor veske…. Det tar aldri slutt.

Kort sagt: Jeg er lei! Nå sier du helt sikkert at det er helt frivillig å lese slike blader. Helt klart. Det er høyst frivillig. Det betyr ikke at jeg ikke får lov til å kritisere det evige presset de legger på oss kvinner for å se «smashing» ut til envher tid, samtidig som vi skal være den perfekte elskerinne, den perfekte mamma, den perfekte venninne og vertinne, og selvfølgelig må vi ikke glemme en god dæsj suksess på jobben som glasur på kaka.

Joda, jeg liker å se bra ut og føle meg bra, både inni og utenpå. Men det er virkelig grenser for hvor mye tid og penger jeg bruker på eget utseende og på min garderobe. Når jeg leser dameblader får jeg inntrykk av at det er det eneste her i livet som gjelder. Og det er det ikke!

Hva synes du? Gir glansede dameblader deg feel good eller feel bad følelse?
Del gjerne din mening i kommentarfeltet 🙂