Det viktigste først!

En liten oppsummering av en av ukens viktigste nyheter:

Amal Clooney, kona til kjekkasen George Clooney, har vært på tur til New York City. Der skred hun ut i en nydelig gul kjole, som viste den søte gravidmagen hennes. Velkledd som alltid, men litt bekymring spores over at hun hadde valgt høye hæler på skoene, for hun er jo som nevn gravid. Med tvillinger.

Hvem hun liknet på? Noen sier Jackie Kennedy. Ingen dårlig sammenlikning. Det er et kompliment hun bør ta til seg.

Hva hun gjorde i NYC? Jeg er ikke helt sikker. Tror hun snakket om noe i en eller annen forsamling. Mulig det hadde noe med is å gjøre. Og Irak. Kan det være at hun snakket om at det ville være fint å bedre forsyningen av is til de gravide i Irak, nå som de går mot varmere tider?

Men spiller det egentlig noen rolle hva hun snakket om? Det viktigste var jo kjolen og skoene. Og at hun så slående vakker ut, som vanlig.

Noen som fremdeles lurer på hvorfor mange kvinner kvier seg for å engasjere seg offentlig?

 

Image result for amal clooney pictures

Foto: Wikipedia

Engasjement er mer enn å rope høyt i det offentlige debatten

Kadra Yusuf skriver i en kronikk i Dagsavisen 4. mars om damer og demokrati. Hun lurer på hvorfor så mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, og hvorfor så mange unge kvinner unnviker nyheter. For det handler om vår deltakelse i demokratiet og meningsutvekslingen, eller snarere vår manglende deltakelse i følge Kadra.

Jeg tror ikke kvinner bare vil ha kos og hygge. Faktisk tror jeg mange kvinner er engasjert, bare ikke sånn Kadra ser for seg. Engasjement handler om noe mer enn å bare rope høyt i den offentlige debatten, det handler også om å påvirke i de rom man befinner seg til daglig.

Når det er sagt, så tror jeg flere ville delta i den offentlige debatten hvis det handlet mindre om «å være på krigsstien» og mer om å finne konstruktive løsninger. Det er nemlig ikke bare de som roper høyt i gata som har meninger, det har også kvinnene som baker boller en gang i blant.

Nyheter er mer enn krig og konflikter, skatt og budsjett. Selv er jeg nyhetsjunkie, og jeg leser mye nyheter om krig, katastrofer og konflikter både her og der. Men jeg er også opptatt av at ungene mine skal ha en trygg skolevei, at de skal ha et godt skoletilbud, at nærmiljøet vårt skal oppleves som et godt sted å vokse opp. Jeg har sterke meninger om likestilling, likelønn og permisjonsordninger. Ergo, «myke verdier» er også viktig for meg. Er det å være opptatt av disse tingene å kose seg?

Mitt inntrykk av den offentlige debatten er at det ofte handler om å forsøke å slå ihjel hverandres argumenter, fremfor å diskutere for å komme frem til bedre løsninger. Og skal du vinne en debatt må du ha en høyrøstet og hardtslående retorikk og enkle argumenter. Det er ikke mye rom for nyanser og normal stemmebruk, noe som kan virke både demotiverende og skremmende på mange.

Kadra har rett i at deltakelse og demokrati ikke kommer gratis. Men jeg vil også påstå at det ikke ligger for alle å kaste seg inn i offentlig debatter eller stå øverst på barrikadene. Vi skal ikke kimse av det engasjementet som foregår i det «stille», i form av diskusjoner og samtaler rundt omkring de tusen middags- og lunsjbord. Det er mulig å være med å påvirke sine omgivelser og medmennesker ved å stille spørsmål rundt deres meninger og oppfatninger i det daglige. Alle når ikke frem i avisenes debattseksjoner, selv om de prøver. Der er det nemlig kamp om plassen.

Kathrine Aspaas siterer lederen av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Dagsavisen 7. mars. Han sier at stadig fler vil ha kunnskap og nyanser, og de vil ha substans.

Selv er jeg ganske forsynt med svart-hvitt nyheter, og ikke minst overflatenyheter. Jeg savner at flere journalister spør om «hvorfor», istedet for bare å referere til «hvordan» ting er, uansett hva de skriver om. Jeg tror mer dyptpløyende journalistikk vil få enda flere engasjert, både kvinner og menn, unge og gamle.

Engasjement er viktig, og nødvendig for demokratiet. Derfor blir jeg trist når noen former for engasjement løftes frem som bedre enn andre. For det er bedre å være engasjert, om enn i det små, enn å ikke være engasjert i det hele tatt.

 

 

 

 

Feminisme, pupper og Emma W.

Det er hardt å være kvinne og feminist. For uansett hva du sier eller gjør, så kan det visst brukes mot deg. Av andre som kaller seg feminister…

Emma Watson har de siste årene stått på barrikadene for kvinners rettigheter, og hun er FN kvinnesaks goodwill ambassadør. Stort sett har omtalen av hennes arbeid vært positiv, men nylig forsøkte noen å gi henne et skudd for baugen fordi hun viser halve puppen i Vanity Fair.

Emma selv tilbakeviser kritikken blant annet ved å si at det handler om kvinners valgfrihet, og hun ser ikke hva puppene hennes har å gjøre med saken.

Jeg er forsåvidt enig med henne. Vi har kjempet, og kjemper fremdeles, en kamp for kvinners rett til å disponere over egen kropp. Om Emma viser halve puppen frivillig i et dameblad, hva er poenget med å hisse seg opp over det? Da er jeg mer betenkt over endel andre kjendiskvinner som stadig viser rumpa og puppene i den tro at de fremstår som troverdige feminister. For hva annet har de på sin såkalte feministiske agenda, enn å skape blest om seg selv som artist?

Så kan vi vende blikken den andre veien. For det er ikke bra å kle for mye på seg heller, om du ønsker å fremstå som en troverdig feminist. Har du på deg en hijab, så vær sikker på at du får pepper for det også. For hvordan kan du være en troverdig feminist hvis du dekker til håret ditt?

Igjen får jeg lyst til å sitere Emma W, som sier at feminisme ikke er en kjepp til å slå hverandre i hodet med. Det handler om å stå opp for kvinners rett til å gjøre som de selv vil.

Når det er sagt, så registrerer jeg med en smule tristhet, at når kvinner opptrer i media, så fokuseres det ofte mer på hva hun har på seg (eller hva hun ikke har på seg) enn det fokuseres på det hun faktisk har å si.

Jeg ser frem til den dagen vi klarer å konsentrere oss om substansen i budskapet, heller enn klærne som dekker kroppen til den som snakker.

Jeg registrerer også at menn aldri, eller i alle fall ytterst sjelden, har det problemet at journalister og andre er mer opptatt av snittet i dressen, antall skjorteknapper åpne eller fargen på slipset, enn det de sier.

Hvor interessant er det for kvinner i det lange løp å heve sin stemme i det offentlige rom, hvis alle tilbakemeldinger går på påkledning og ikke budskap? Eller er det sånn at det faktisk finnes en veldig snever kode for hvordan kvinner skal kle seg for å bli hørt og tatt seriøst? I så fall har vi ikke kommet særlig langt.

 

Beskjeden til verdens menn og kvinner er tydelig

Som mann kan du ture frem, presse deg på kvinner, «grab them by the pussy» og spille offer om noen beskylder deg for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. Dette er nemlig parolen til mannen som nå er på vei inn i Det Hvite Hus.

Kvinner, dere vil i uoverskuelig fremtid fortsatt være fritt villt, og dere vil fremdeles ha vanskeligheter med å bli trodd dersom dere anmelder noen for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. For som vi har sett de siste månedene, slikt håndteres fra anklagedes side med kontrabeskyldninger om å lyve og/eller drive en svertekampanje, som anklager selvfølgelig ikke fortjener.

(Det var ganske ironisk å se at en viss mann besvarte beskyldningene om seksuell trakassering med å trekke frem kvinner som hevdet seg seksuelt trakassert av en annen mann hvis kone førstnevnte mann ønsket å sverte.)

For beskjeden til menn er jo klar. Beskyldninger om seksuell trakassering og voldtekt er ikke noe plett på rullebladet, det viser bare at du er en mann med makt og potens.

(At en annen president kandidat for få år siden mistet nominasjonen sin nettopp pga anklager om seksuell trakassering er jo for lengst glemt. Jeg never ikke navn, for man offentliggjør jo aldri identiteten til anklagede!)

Kvinner har fått beskjed nok en gang, som om vi ikke visste det godt nok fra før, at våre kropper egentlig ikke tilhører oss selv, men hvem som helst som måtte ønske å tafse litt.

Vi har også blitt påminnet, om noe vi allerede er mer enn klar over, at vi sjelden blir trodd når vi anmelder en mann for seksuell trakassering eller voldtekt.

(Her kan vi jo også ta en titt på noen av de sakene som har vært oppe i norske rettssaler den siste tiden.)

For har vi sagt ja en gang, så må vi jo ville neste gang også. Særlig hvis vi har sittet i sofaen i bare truse og topp kvelden i forveien.

Med disse deprimerende tankene kvernende i hodet må jeg være mitt ansvar for forelder bevisst. Jeg har ingen døtre, men jeg har to sønner.

Jeg vet mange foreldre idag er bekymret for de holdningene og de potensielle farene deres døtre utsettes for, og det er vanskelig for dem å forklare for jentene sine hvordan i all verden en slik misgynost kan bli valgt til president i verdens mektigste land.

Vel, vi som har sønner burde ha et minst like stort forklaringsproblem!

Jeg kan nemlig ikke forsvare slik fremtreden og oppførsel. Jeg kan aldri få meg til å overse det hos mine egne sønner. Nå er de riktignok ikke så gamle enda at de har begynt «å løpe etter» jentene på ordentlig, men jeg har allerede begynt å snakke om det som gjelder personlige grenser og respekt for andres grenser.

Jeg må også snakke om at selv om noen kommer unna med slesk, krenkene og uakseptabel oppførsel, så er dette allikevel nettopp det; krenkende og uakseptabel oppførsel.

Som foreldre er vi ansvarlige for å oppdra ungene våre til å bli selvstendige individer som ser forskjellen på rett og galt, som skjønner at det finnes bare en betydning av ordet «nei».

Men vi skal også se med kritisk blikk på det rundt oss, alt fra leker, tegneserier, filmer, spill og tv-serier, for å se hva slags verdier og kvinnesyn som faktisk formidles der. For oss voksne er det kanskje bare fiksjon, men for unge mennesker på søken etter forbilder og normer for hvordan de skal oppføre seg ovenfor det motsatte kjønn, så ligger det uendelig med fallgruber her. Her er en ganske god oppsummering av nettopp det: 7 Reasons So Many Guys Don’t Understand Sexual Consent

Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å være en positiv motvekt til alt det kvinnefiendtlige vi har sett strømme til overflaten i det siste. Ikke bare fordi jeg er kvinne og jeg finner meg ikke i å bli sett på som et annenrangs menneske. Men også fordi jeg har to sønner som skal vokse opp og en dag rusle avsted på livets vei. Da ser jeg helst at de behandler alle de møter med respekt og kjærlighet – uansett kjønn.

Som kvinne blir det visst aldri riktig…

 

Det sies at kvinner idag, i alle fall kvinner i den vestlige verden, har alle muligheter. Vel, det er godt mulig, men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, så blir det kvinner gjør aldri helt riktig allikevel.

En kvinne som står på talerstolen og gestikulerer, som «hamrer» inn sitt budskap med sterke ord, vil etter all sannsynlighet stemples som aggressiv. En mannlig motpart som gjør det samme vil få betegnelsen handlekraftig og dynamisk.

En kvinne som spiller sine kort riktig, som klarer kunststykket å klatre til topps i sin bransje, vil fort beskyldes for å være slu, kald og beregnende. Hennes mannlige motstykke vil nok mest sannsynlig bare kalles for dyktig eller omtales som en med ambisjoner.

En kvinne som velger karriere vil ofte bli omtalt som en som setter seg selv foran familien. Underforstått, hun er sikkert en «dårlig» mor, som heller overlater barna sine til andre enn å ta seg av dem selv. Eller ganske enkelt, hun er egoistisk som tenker mer på egen karriere enn familien. Jeg tror aldri jeg har hørt noen beskylde en mann for det samme, selv om han knapt er å se ved middagsbordet fordi han jobber i tide og utide.

En kvinne som velger å være hjemme (i alle fall over en lengre periode enn normert permisjon) beskyldes av mange for å idealisere 50-tallets husmorideal. Feministene sloss for at kvinner skulle få innpass i arbeidslivet på lik linje med menn, og derfor er det regnet som «svik» når noen kvinner ønsker noe annet. En mann som velger hjemmetilværelsen vil nok av mange ses på som litt sær, kanskje til og med veik. Dette er i så fall det eneste punktet hvor jeg ser at en mann virkelig kan møte kritikk for sitt valg.

En kvinne som barberer legger og armhuler og bruker sminke er offer for skjønnhetstyranniet som pådyttes oss fra alle kanter.
En kvinne som ikke barberer legger og armhuler betegnes på den andre siden som «ekkel».
Menn kan stort sett gjøre som de vil. Skjegg eller ei, det handler mer om smak og mote enn om hva som er akseptabelt.

Dette er noen eksempler jeg kommer på i farten. Poenget er selvfølgelig at nær sagt uansett hva kvinner gjør, så står noen parat til å kritisere våre valg eller vår væremåte.

Selv i 2016 har vi ikke kommet lenger enn at de samme egenskapene og væremåtene hos kvinner og menn ofte gir minuspoeng til kvinnen og plusspoeng hos mannen (se de tre første punktene over).

Det forundrer meg faktisk at det fremdeles er sånn. Jeg ville trodd at i 2016 så hadde vi sluttet å være så opptatt av kjønn på denne måten.

Det som gjør meg mest opprørt, er at uansett hva kvinner velger, så blir det aldri «riktig». Vi er enten for mye eller for lite av noe uansett. Jeg lurer på om tiden en gang kommer, da vi bare kan få lov til å være mennesker vi også. Individer som innretter livene våre slik vi selv finner det best, uten å møte kritikk fra høyre og venstre til enhver tid.

 

Jeg er lei! – for nei betyr nemlig nei!

Jeg er lei av å høre at det er jenters ansvar om de blir seksuelt trakassert eller voldtatt. Jeg er lei av å høre at gutter/menn er ukontrollerbare vesner drevet kun av sitt seksuelle begjær.

For det er ikke sånn det er!

Nylig ble australske skolejenter bedt om å øke lengden på skjørtene sine for ikke å distrahere mannlige lærere eller forstyrre sine mannlige medelever. Snakk om vås!

Vi hører stadig historier om voldtektsofre som blir spurt igjen og igjen av tiltaltes forsvarer om hvordan de var kledd da voldtekten fant sted, om de var beruset, og de tenkte på hva slags signaler de sendte til gjerningsmannen. Igjen sier jeg, snakk om vås!

Det er kun en, og en alene som er ansvarlig for en voldtekt, og det er gjerningsmannen selv!

Nei betyr nemlig nei!

Satt på spissen burde jeg kunne gå naken gjennom byen uten «å be om» noe som helst! Det handler nemlig om respekt for andre mennesker. Det handler om respekt for andres seksualitet. Det handler om respekt og aksept av at andre ikke vil det samme som deg.

Selv om jeg flørter betyr ikke det at jeg vil ha sex. Selv om jeg har på meg et kort skjørt eller viser kløft, så betyr ikke det at jeg vil ha sex eller at jeg ønsker å bli tafset på. Og om jeg skulle være interessert i sex, så betyr det ikke at jeg er interessert i sex med hvem som helst.

Hvor vanskelig er det egentlig å forstå?

Vi jenter/kvinner blir fortalt fra vi er unge at vi må tenke på ditt og tenke på datt; hvordan vi kler oss og ter oss, hvor mye vi drikker, hvor vi går, og at vi helst ikke bør gå alene ute om kvelden og natten.

Hva blir gutter fortalt? At jenter er fritt villt? At nei egentlig betyr ja? At korte skjørt og utringninger betyr «vær så god, ta for deg!»??

Vi lar vær å anmelde overgrep fordi vi risikerer å bli beskyldt for «å ha lagt opp til det selv». Sier kvinnen nei til sex, så sier hun nei.Å prøve å skyve skylden over på offeret er ikke en tilnærming til saken som advokater og dommere burde ha i vår tid. Vi lever i 2016, ikke i 1616!

Når skal vi ta på alvor at vi må oppdra våre sønner etter en annen standard? Lære dem at nei faktisk betyr nei. Innprente dem at selv om en jente flørter, så er det ikke ensbetydende med at hun har lyst til å hoppe til køys. At selv om en jente går i kort skjørt, så er hun verken «hore» eller lett på tråden, og det er ikke fritt frem for å tafse!

Gutter og menn har ikke en seksualdrift som er umulig å kontrollere. Langt derifra. Men jeg tror enkelte har et kvinnesyn som tilhører en svunnen tid, og som de for lengst burde ha kastet på skraphaugen.

Å formane jenter/kvinner igjen og igjen at det er vi som skal være forsiktige, ikke «friste» de «stakkars» mennene, er å ta tak i problemet i helt feil ende. Istedet må vi få bukt med illusjonen om kvinner som et forlystelsesobjekt.

Som mamma til to gutter vet i alle fall jeg hvor jeg skal begynne denne kampen.

Hvem er det egentlig som har grunn til å frykte for fremtiden?

I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?

Gratulerer med dagen!

Kjære alle kvinner der ute, gratulerer med dagen!

Likestillingen i Norge har kommet langt, mye lenger enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi er helt i mål enda. Under overflaten finnes det fremdeles holdninger som sier at mannen rangerer høyere enn kvinnen, og stemmer som sier at likestillingen har gått for langt. Det synes ikke jeg, men jeg ser at vi har litt å jobbe med på «mannefronten» også, for å komme videre i likestillingsarbeidet.

Det handler nemlig ikke bare om lik lønn for likt arbeid, det handler også om gjensidig respekt mellom mennesker, uavhengig av kjønn. Menn og kvinner er like mye verd, og vi har like mye å bidra med i denne verden.

Dessverre er det sånn at i mange deler av verden, så blir kvinner fremdeles regnet for å være mannens eiendom. De har ikke stemmerett hverken i hjemmet eller i samfunnet. De holdes opp som et mål på mannens og familiens ære, og de kastes nådeløst på gaten, eller i verste fall, de drepes, dersom de ikke klarer å leve opp til den standarden som blir satt for dem – av menn.

Mange kvinner mishandles og hånes fordi de ikke «klarer» å føde sønner. Ikke nok med at de ikke har noe de skulle ha sagt over egen kropp og reproduksjon, men de får i tillegg skylden dersom de bare føder døtre og ingen sønner.

Jeg håper at en dag, så vil alle verdens menn (og kvinner!) forstå at det faktisk ikke er kvinnens feil om barnet som fødes har «feil» kjønn. At også menn i utviklingssamfunn lærer at det er mannens sædceller som bestemmer barnets kjønn, ikke kvinnens kropp!

Utdannelse er et gode på alle livets områder. Også når det gjelder å lære gjensidig respekt mennesker i mellom, uavhengig av kjønn, og når det gjelder retten til å bestemme over egen kropp og over hvor mange barn denne skal bære fram. Utdannelse er også et gode for å få bukt med feilaktige oppgfatninger når det gjelder dette med hvordan den menneskelige reproduksjon foregår, og hva det er som bestemmer barnets kjønn.

Jeg håper at en dag, så vil et barns ankomst til denne verden bli feiret som den store begivenheten det er, uavhengig om det er en jente eller gutt. Jeg håper at en dag så vil jenter og gutter over hele verden ha de samme mulighetene til å gå på skole, jobbe og være sammen med den de vil, uten å bli hetset, forfulgt og utstøtt.

Jeg sender en varm tanke til alle de jenter og kvinner over hele verden som ikke har de samme mulighetene som meg. Vit at det er mange som jobber for at dere skal få det bedre, for at dere skal få bestemme over deres egen kropp og få den utdannelsen dere ønsker, og leve livet deres slik dere selv synes er best.

Ikke alle kvinnekampens slag er det av store slaget som utkjempes i fora som FN og store kvinnekonferanser. Som mor til to gutter ser jeg det også som mitt bidrag til kvinnekampen å inprente dem noen moralske verdier, nemlig at vi behandler hverandre med respekt, og en jente er i sin fulle rett til å si «nei takk», hvor mye hun enn har flørtet i forkant, hvordan hun enn er kledd, edru eller beruset. Det synes kanskje som en liten dråpe i havet i den store sammenhengen, men det er på individnivå det begynner. Hvis alle menn var opplært til å tenke i disse baner, og respekterte en kvinnes «nei» uansett hva de følte hun hadde lagt opp til i forkant, så hadde alle dere mødre til døtre sluppet å advare jentene deres om hva flørt og korte skjørt kan føre til. Så jeg tar min oppgave alvorlig, og håper mine sønner vil formidle budskapet videre til sine venner når den dagen kommer at de begynner å interessere seg for jenter.

Ha en fin 8. mars! 🙂

Fra “feel good” til “feel bad”

Jeg er ingen stor konsument av glansede dameblader, men jeg leser dem nå og da. En gang i tiden var KK en av mine favoritter. Det var et blad som hadde gode reportasjer om kvinner i alle land og om jeg ikke husker feil, hadde portrettintervjuer med dybde.
Jeg vet ikke hvorfor salgstallene deres begynte å peke nedover, men jeg husker at redaktøren gikk på dagen. Siden utviklet bladet seg til å bli like innholdsløst som de fleste andre damebladene. Når jeg nå leser KK en gang iblant, tenker jeg at «søren, jeg kastet penger ut av vinduet denne gangen også!»

HENNE var også et blad jeg en gang i tiden likte godt. Som jeg følte hadde litt mer innhold enn bare mote og skjønnhetspleie. Også de har lagt om stilen mer og mer, og nå føler jeg at jeg har kommet til en fremmed planet når jeg leser bladet, enda jeg liksom skal være i deres målgruppe.

Hvorfor er det sånn at alle redaktører tror at det eneste vi kvinner vil ha er bilder fra siste visning fra motehusene i Paris og hundre og ørten skjønnhetstips? Det har kommet dit at jeg blar like fort forbi sidene med «slik blir du vakker i en fei»-tipsene som jeg blar gjennom sportsdelen i en avis (og den blar jeg FORT gjennom!)

Jeg synes det er spennende å lese intervjuer med kjente og tøffe damer, men ikke når de ikke får snakke om annet enn hvordan de kler seg, sminker seg, får flat mage og stram rumpe og dekker bordet når de skal ha gjester. Og fri meg fra nok en beskrivelse av hvordan de alltid ser så «avslappet og uanstrengte ut i designjeans og hvit skjorte» der de tvinner en tekopp mellom «slanke og velpleide hender».
Det holder nå. Jeg er null interessert i hvordan disse damene ser ut når de står opp om morgenen, eller når de åpner døra for journalisten. Still dem heller noen skikkelige spørsmål om livet, hvorfor de har valgt den veien de har valgt og hva det har kostet dem å nå dit de er idag. Spør dem om hva de brenner for og hvorfor! For jeg tror ikke de brenner for vakkert dekkede bord og krystallglass.

Jeg leser kanskje i overkant mye om verdens krig, nød og elendighet både i nyhetene og i bokform. Det hender jeg også trenger en liten pause fra alt sammen. Da gjør det selvfølgelig godt med en liten dose feel good litteratur av et eller annet slag. Som et dameblad var en gang. Idag har det, for meg i alle fall, sluttet å være særlig feel good å lese dameblader. Det er mer feel bad. Jeg blir bare deprimert over dette hylekortet som forteller meg at jeg aldri er pen nok, veldreid nok, vellykket nok. I tillegg legger de opp til et ustanselig kjøpepress. Hver eneste sesong er det noe «jeg bare ha»; poncho, lang kåpe, kort kåpe, skoletter, høye støveletter, liten veske, stor veske…. Det tar aldri slutt.

Kort sagt: Jeg er lei! Nå sier du helt sikkert at det er helt frivillig å lese slike blader. Helt klart. Det er høyst frivillig. Det betyr ikke at jeg ikke får lov til å kritisere det evige presset de legger på oss kvinner for å se «smashing» ut til envher tid, samtidig som vi skal være den perfekte elskerinne, den perfekte mamma, den perfekte venninne og vertinne, og selvfølgelig må vi ikke glemme en god dæsj suksess på jobben som glasur på kaka.

Joda, jeg liker å se bra ut og føle meg bra, både inni og utenpå. Men det er virkelig grenser for hvor mye tid og penger jeg bruker på eget utseende og på min garderobe. Når jeg leser dameblader får jeg inntrykk av at det er det eneste her i livet som gjelder. Og det er det ikke!

Hva synes du? Gir glansede dameblader deg feel good eller feel bad følelse?
Del gjerne din mening i kommentarfeltet 🙂

Noe å gruble over

Jeg har akkurat lest ferdig Marta Breens bok “Hele Norge baker ikke”, og nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker. Det er noe med det hun skriver om den neste generasjonen at de er så snille og pliktoppfyllende. At vår generasjon er mer konservative enn våre foreldre. At vi muligens er i ferd med å selvrealisere oss tilbake til kjøkkenbenken. At ingen lenger vil kalle seg feminist fordi da blir man straks skjellt ut i enhver diskusjon.

Jeg sitter og tenker over hvordan jeg trodde livet skulle bli etter endt studietid, og hvordan det faktisk ble. Lurer på om jeg har forrådt mine medsøstre ved å være hjemme så lenge. Ikke at det var sånn jeg ønsket å ha det, men at det var sånn det ble siden jeg flyttet til et annet land og ikke kan påstå overfor en arbeidsgiver at jeg behersker språket både muntlig og skriftlig.

Jeg tenker på hvordan forholdene er i Norge kontra hvordan forholdene er i Frankrike. At Norge har kommet lenger, men enda ikke er i mål. At Frankrike enda har en lang vei å gå.

Jeg ble minnet på hvordan mange diskusjoner om likestilling ofte dreier over på «naturlige forskjeller» mellom kjønnene. Hvordan likestillingsspørsmålet hele veien har dreid seg om kvinners stilling, kvinners rettigheter, kvinners muligheter. At det nå også må handle om menns rettigheter for eksempel i forhold til omsorgen for barn både når det gjelder permisjon og barnefordeling.

Breen tar også for seg skjønnhetstyrraniet og kroppspresset, individualisme vs kollektivet. Igjen blir jeg sittende å gruble. Bruker jeg sminke først og fremst fordi jeg selv har lyst eller fordi jeg hele tiden blir utsatt for skjønnhetsindustriens salgsknep? Liker jeg å gå med høyhælte sko fordi jeg synes det er fint, eller er det fordi jeg er fanget i en forestilling om at kvinner tar seg best ut i høye hæler?

Det synes kanskje som små spørsmål, men for meg er det biter av et større hele. Så mange forestillinger jeg tar for gitt, selv om jeg ser på meg selv som en oppegående og frigjort kvinne.

Da jeg var yngre var jeg nok mer kjent for å være rødstrømpe enn det jeg har gitt uttrykk for å være de siste årene. Men etter å ha lest denne boka merker jeg at det er mange av spørsmålene og tankene Breen tar for seg som har ligget og kvernet der et sted i bakhodet hele tiden.

Jeg har i alle fall tenkt til å slippe de tankene frem igjen, for en ting er sikkert, kampen for like rettigheter og likeverd mellom kjønnene er ikke over.