Det er dette med å finne balansen mellom ja og nei. Christine Otterstad har noen fine tanker om det.
Selv er jeg en av dem som stadig strever litt med å finne denne balansen, og særlig det å si nei uten å sitte igjen med dårlig samvittighet. Som et ledd i den prosessen har jeg lært meg å akseptere et “nei” fra andre, uten å mase videre om hvorfor de ikke kan/vil denne gangen. Det er nemlig ikke alle som gjør det, og det gjør det strevsomt å si nei, fordi man hele tiden blir avkrevd en forklaring på hvorfor svaret er nei. Nå har jeg kommet dit at jeg kjenner jeg går litt i vranglås overfor sånne mennesker, og det er ingen god følelse det heller. Men det er vel noe å lære av det også…
Ha en fin dag alle sammen 🙂
“Når du sier nei til andre, sier du ja til deg selv.”
Denne setningen hørte jeg for noen dager siden da jeg var på boklanseringen for boken “Hverdagspsyk”” på CappelenDamm. Ingen ny oppdagelse, for øvrig, men likevel tar jeg meg i å oppdage alvoret i den igjen og igjen.
På løpeturen i dag oppdaget jeg at jeg var glad for første gang på flere uker. Ikke at jeg har gått rundt og vært deppa eller noe, men jeg har heller ikke vært særlig glad. Jeg hadde glemt at det er et alternativ,å være glad.
Misforstå meg rett, jeg er ikke tilhenger av å løpe rundt og være så forbanna lykkelig hele tiden. Det er ikke mulig å være kronisklykkelig, da er du enten i enmanisk tilstand ellerstormende nyforelsket. Jeg er ingen av delene. Men jeg må innrømme at jeg hadde satt pris på å være glad sånn innimellom. I hvert…
View original post 308 more words
Cogito ergo sum 