Som innvandrer i Frankrike, så har det vært en selvfølge for meg at jeg skulle lære meg fransk skikkelig. Jeg hadde fransk på timeplanen både på ungdomsskolen og videregående, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg snakket særlig mye fransk av den grunn da jeg landet her i 2009. Et veldig begrenset vokabular og manglende innsikt i fransk grammatikk var det som fulgte med i kofferten fra gamlelandet.

Etter fire uker på intensivkurs, hadde jeg fått noen gramatikalske åpenbaringer. Men å tro at det franske språket liksom rant inn i hodet mens jeg sov om natten, for så å trille ut av munnen om morgenen, det er en utopisk drøm.

Det skulle vise seg at det var både en fordel og en bakdel at min franske mann snakker godt engelsk. Da vi traff hverandre var engelsk språket vi kommuniserte på, siden det var det eneste språket vi hadde felles på det tidspunktet.

Etterhvert som jeg lærte meg noen nye fraser, gjorde vi noen forsøk på å snakke fransk i heimen. Men når man er en litt utålmodig sjel som meg, med masse på hjertet, så går det bare for tregt å stotre og fomle på et språk man ikke behersker. Så hvorfor skulle jeg bruke en halvtime på å gjøre meg forstått på fransk, når jeg kunne få sagt det jeg ville på engelsk i løpet av noen få minutter? Engelsken ble rett og slett en sovepute, og fransk var noe jeg snakket når jeg ikke hadde annet valg.

På den tiden jobbet mannen min off shore, og jeg var mye alene. Jeg jobbet ikke, og hadde ikke utstrakt kontakt med noen jeg kunne praktisere fransk med til daglig.

Jeg forsøkte å lese litt fransk. Kjøpte noen enkle bøker, og satt der med boken i hendene og ordlisten ved siden. Det tar tid og det krever tålmodighet.

Fra det øyeblikket vår første sønn var født, var jeg som de fleste andre nybakte mødre, travelt opptatt med å ta meg av babyen min. Fransk grammatikk og ordforråd var det siste jeg tenkte på.

Sytten måneder etter den første, ankom den neste babyen. Med en mann som fremdeles jobbet off shore, og var borte i over seks uker av gangen, hadde jeg mer enn nok å ta meg av. Igjen var språklæring noe som kom i siste rekke.

Såvidt jeg vet, er det ikke noe tilbud om kjernetid i barnehage for fremmedspråkelige barn her i Frankrike. Jeg kjenner heller ikke til offentlig tilbud om språkopplæring for nyankomne innvandrere.

Snarere er det sånn, at er du ikke i full jobb, så kan du være så heldig at du har to-tre halve dager i barnehage pr uke. Det er ikke mer enn at man får et lite pusterom i hverdagen, når man er mye alene med små barn. De fikk høre og snakke fransk, mens jeg fremdeles strevde med språket på egenhånd.

Så, hvor vil jeg hen med å fortelle alt dette?

Jeg vil rette oppmerksomheten mot det faktum at selv om jeg vil lære meg et nytt språk, selv om det er helt avgjørende for å integreres i et nytt land, så betyr det ikke at språket er lært over natten.

Å lære seg et nytt språk tar faktisk tid (i alle fall for de fleste av oss). Det hjelper lite å sitte hjemme med ordliste og håndbok i grammatikk, om du ikke får praktisert det du lærer.

Barna mine vokser opp som to-språklige, med de plusser og minuser det har i en periode (på sikt tror jeg det er bare positivt). De kan synes å henge litt etter i den språklige utviklingen i forhold til sine jevnaldrene og de blander selvfølgelig språkene fra tid til annen.

Nå går de i før-skolen, og enn så lenge handler det mest om å lære alfabetet og tallene, men snart starter lese- og skriveopplæringen for fullt.

Da kommer en ny utfordring for meg som fremmedspråklig mamma. For selv om jeg nå snakker mye fransk med dem i løpet av dagen, så er ikke fransken min perfekt. Den inneholder både feil uttale av ord og ikke minst grammatikalske feil. Det gjør at ungene mine plukker opp de samme feilene, og snart skal skolen plukke dem bort igjen. At barna mine snart kommer hjem og korrigerer fransken min, det kan jeg leve fint med. Det kommer til å bli mer sårt om de anklager meg for at jeg lærer dem å snakke «feil» og at det er min feil at de har flere skrivefeil enn klassekameratene.

For her er vi ved en side av saken få snakker om når det gjelder språkopplæring av innvandrere. Det handler om at vårt nye språk ikke strekker til når vi skal forklare barna våre ting.

Som når 5-åringen lurer på dette med vulkaner eller hvorfor fugler kan fly. Skal jeg begi meg ut i dette på fransk, så blir forklaringen både mangelfull og kaotisk, fordi jeg ikke har det fulle vokabularet. Det handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg strekker faktisk ikke til på fransk. Så skal det hele bli forståelig, ja, så må det bli på norsk.

Jeg synes alle innvandrere plikter å lære seg sitt nye lands språk. Men det betyr ikke at vi plikter å kvitte oss med det gamle. Et språkkurs gjør oss heller ikke i stand til, på kort sikt, å lære bort vårt nye språk til våre barn. Det lærer de faktisk best av dem som selv har det som morsmål.

I vår familie er vi heldige i så måte, siden min manns morsmål er fransk. Men jeg tenker på alle de familier der ingen i utgangspunktet har landets språk som sitt morsmål. Da tar det tid å lære det nye språket for både liten og stor. Sånn er det bare.

Kanskje man burde ha det i bakhodet når man snakker om språktesting av små barn, eller manglende norskkunnskaper når barna begynneri skolen? For det handler faktisk ikke bare om foreldrenes vilje her, den tror jeg faktisk er tilstede hos de fleste. Det handler også om personlige forutsetninger for å lære seg et nytt språk, og ikke minst om man har muligheten til å praktisere det nye språket med noen som snakker det flytende.

Jeg heier derfor på alle tiltak fra språkopplæring til språkcafeer. Og man skal ikke «gi slakk» til barn som begynner på skolen med manglende norskkunnskaper, men jobbe tålmodig med dem som med de andre, for å få dem inn på riktig «språkspor».  Det vil være til gjensidig glede for foreldre og barn, og samfunnet med. Men det krever en god porsjon tålmodighet, fra alle involverte.