Idag klarte jeg å forsere dørstokk-mila. Det føles godt. Jeg la frem treningstøy allerede i går kveld, så var det bare å hoppe i det idag tidlig. På med løpeskoene og legge i vei.

Men jeg skal ikke kjede deg med distanser og tider. Ei heller personlige mål.  Men jeg har lyst til å nevne det som inspirerte meg til å stikke føttene i løpeskoene og legge i vei.

Det er nemlig hverken nyttårsforsetter eller tanken på nok en bikinisesong.

Igår ble det endelig en etterlengtet tur i skogen med Storebror og Lillebor. Etter flere helger med mistrøsting vær og kansellerte skogsturer, kom vi oss endelig avgårde igår. Vi hadde med matpakke og sykler, og de syklet og løp, hoppet og spratt, så det var en fryd å se.

I skogen vår er det en treningsløype, som jeg tidligere har benyttet meg litt av. Der er det ulike «apparater» underveis, slik at man kan legge inn styrkeøvelser underveis. På vår ferd gjennom skogen stoppet vi ved et par av disse, og guttene demonstrerte for sin «stakkars, uvitende» mamma hvordan ting skulle gjøres. De er 4 ½ og 6 år gamle… Så måtte jeg bare prøve om armene holdt til å forsere «stigen», og det gjorde de jammen!

Ruset på frisk luft og glade barn, og fornøyd med at armene mine ikke var så «visne» som jeg fryktet, ble avgjørelsen tatt. Imorgen skal jeg ut og løpe!

Nå må du ikke tro at jeg fra denne dag av er heltent treningsfreak. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for eget vedkommende er trening noe som skjer litt i rykk og napp.

Men jeg tenker på sommeren som om noen måneder vil melde sin ankomst, og med det vokser lengselen etter deilige fjellturer. Og de vil jeg gjerne ha styrke nok i beina til å orke med masse godt humør. Skader jo ikke med litt god kondis heller, for terrenget her er ganske bratt.

Så det er min motivasjon for å slite litt på løpeskoene i tiden fremover. Høye tinder i sikte, muligheter for å se murmeldyr, fjellgeiter og ørn. Lange dager i frisk luft med mann og barn.

Å trene fordi det snart er bikinisesong har aldri motivert meg. Snarere tvert i mot. Men trening som jeg vet kommer meg til gode i form av overskudd og energi til lek og fine turer med familien er noe annet.

Det skal jeg tenke på hver gang det butter og jeg har lyst til å la løpeskoene stå. Jeg skal ikke løpe hver dag, men ofte nok til at jeg kan løpe om kapp med de to «rakettene» mine og å komme meg opp lia uten å føle at atmosfæren har gått tom for luft 🙂

Takk for motivasjonen, kjære Storebror og Lillebror ❤