Storebror og Lillebror motiverer mamma’n sin (uten å vite det selv)

Idag klarte jeg å forsere dørstokk-mila. Det føles godt. Jeg la frem treningstøy allerede i går kveld, så var det bare å hoppe i det idag tidlig. På med løpeskoene og legge i vei.

Men jeg skal ikke kjede deg med distanser og tider. Ei heller personlige mål.  Men jeg har lyst til å nevne det som inspirerte meg til å stikke føttene i løpeskoene og legge i vei.

Det er nemlig hverken nyttårsforsetter eller tanken på nok en bikinisesong.

Igår ble det endelig en etterlengtet tur i skogen med Storebror og Lillebor. Etter flere helger med mistrøsting vær og kansellerte skogsturer, kom vi oss endelig avgårde igår. Vi hadde med matpakke og sykler, og de syklet og løp, hoppet og spratt, så det var en fryd å se.

20161123_141920

I skogen vår er det en treningsløype, som jeg tidligere har benyttet meg litt av. Der er det ulike «apparater» underveis, slik at man kan legge inn styrkeøvelser underveis. På vår ferd gjennom skogen stoppet vi ved et par av disse, og guttene demonstrerte for sin «stakkars, uvitende» mamma hvordan ting skulle gjøres. De er 4 ½ og 6 år gamle… Så måtte jeg bare prøve om armene holdt til å forsere «stigen», og det gjorde de jammen!

Ruset på frisk luft og glade barn, og fornøyd med at armene mine ikke var så «visne» som jeg fryktet, ble avgjørelsen tatt. Imorgen skal jeg ut og løpe!

Nå må du ikke tro at jeg fra denne dag av er heltent treningsfreak. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for eget vedkommende er trening noe som skjer litt i rykk og napp.

Men jeg tenker på sommeren som om noen måneder vil melde sin ankomst, og med det vokser lengselen etter deilige fjellturer. Og de vil jeg gjerne ha styrke nok i beina til å orke med masse godt humør. Skader jo ikke med litt god kondis heller, for terrenget her er ganske bratt.

20140706_103855

Så det er min motivasjon for å slite litt på løpeskoene i tiden fremover. Høye tinder i sikte, muligheter for å se murmeldyr, fjellgeiter og ørn. Lange dager i frisk luft med mann og barn.

Å trene fordi det snart er bikinisesong har aldri motivert meg. Snarere tvert i mot. Men trening som jeg vet kommer meg til gode i form av overskudd og energi til lek og fine turer med familien er noe annet.

dsc_0125_ed

Det skal jeg tenke på hver gang det butter og jeg har lyst til å la løpeskoene stå. Jeg skal ikke løpe hver dag, men ofte nok til at jeg kan løpe om kapp med de to «rakettene» mine og å komme meg opp lia uten å føle at atmosfæren har gått tom for luft 🙂

Takk for motivasjonen, kjære Storebror og Lillebror ❤

 

Advertisements

Hvem er det egentlig som har grunn til å frykte for fremtiden?

I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?

Har du tenkt på det?

 

Jeg registrerer med en smule forundring opphisselsen folk viser når noen flyktninger klager over boforholdene de må leve under etter ankomst til Norge. Jeg tror de forstår veldig godt at de ikke blir innlosjert i rekkehus med garasje og hage ved ankomst. Det er allikevel ikke et urimelig krav at de får bo under forhold som sikrer i det minste et minimum av verdighet og mulighet for ørlittegrann privatliv for en familie.

Mitt inntrykk er at mange tror at disse flyktningene som kommer, alle som en, kommer fra slumliknende tilstander. Alt hva de tilbys i Norge må ergo være bedre enn det de kom fra. Det er nok en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem som kommer, hadde en gang et skikkelig hjem. Et eget hus eller leilighet, en bil, barna gikk på skolen, foreldrene jobbet. Det var før krigen kom.

Det er nok av bilder fra Syria som viser et land som er bombet sønder og sammen. Byer som en gang var fulle av liv, med butikker og kjøpesentre, parker og cafeer, ligger nå i ruiner. Knapt et hus eller en bygning synes å være inntakt. De menneskene som levde her, levde liv ikke så ulike de du og jeg lever. De bodde ikke så ulikt sånn du og jeg bor. Ikke i overdreven luksus, men i helt vanlige hjem med møbler, senger, kjøkken og bad. De var opptatt med sitt enkle hverdagsliv, akkurat som du og jeg er det.

Prøv et øyeblikk å forestille deg at det er du som opplever at byen din bombes. Hver dag. Torget der du liker å spise en is om sommeren er utrygt fordi snikskyttere har inntatt hustakene rundt. Du ser naboen din sprengt i filler en dag han våger seg ut for å finne mat til familien sin. Forestill deg ditt eget hus som en ruinhaug.

Så flykter du. Du ankommer et nytt land, og du blir plassert i en stor bygning med hundrevis av fremmede mennesker. Dusj og toalett på gangen. Mat, som sikkert er god, men for deg helt ukjent. Du er ikke vant til å spise ris og karri til frokost. Du vil heller ha brød med ost og syltetøy. Eller havregrøt.

Du er ikke vant til å spise ris og karri til middag heller. Hva er galt med kjøttkaker eller fiskeboller i hvit saus? Og hvorfor er det så vanskelig å få tak i en lege når du har så vondt i hele kroppen? For ikke å snakke om alle bildene som hjemsøker deg. Bildene av krigen, av døde mennesker, redselen fra turen over havet som ikke vil slippe taket.

Når livet snus på hodet griper vi ofte til det som er kjent og kjært i et forsøk på å holde oss selv på rett kjøl. Når alt som omgir deg er fremmed, på toppen av at du har mistet alt du eide og hadde, er det da så rart at mange ønsker å i det minste smake mat som de kjenner? Eller at de ber en bønn på språket som er deres morsmål?

Vis flyktningene respekt og la dem beholde sin verdighet. Det er det eneste mange av dem har igjen, og mange har ikke engang det, fornedret og misbrukt som de er blitt av kyniske mennesker underveis på flukten.

Jeg er ikke en flyktning, og jeg håper jeg slipper å noen gang måtte utsette mine barn for en farefull ferd gjennom ukjent land og over åpent hav i en liten båt med altfor mange mennesker ombord. Ankomme et land der jeg blir kalt for lykkejeger og parasitt. Når alt jeg faktisk ønsker er at mine barn skal få vokse opp uten bomber som hagler rundt dem. Når alt jeg ønsker er at de skal få leve normale liv, få en utdannelse og bli samfunnsnyttige borgere.

Du og jeg er født i Norge. Det er helt tilfeldig. Vi kunne like gjerne vært født i Syria eller Somalia. Da ville dete vært du og jeg som var på flukt. Har du tenkt på det?

Image024

 

Helt integrert på en regnværsdag

En dag i vinterferien var vi ute for å finne nye sko til Storebror (Lillebror hadde allerede fått nye sko). I klesbutikken vi befant oss kom ungene over små, søte paraplyer med Minions-motiv. Storebror har lenge ønsket seg en paraply og Lillebror er helt forelsket i Minions. Det var med andre ord duket for en aldri så liten «mamma kan vi få paraply-kamp» denne dagen.

Jeg har lenge stått imot presset om å kjøpe paraplyer til de små håpefulle, av den enkle grunn at jeg synes det er ganske upraktisk med paraply når vi ferdes i trafikken og jeg må leie dem i hånden. Som den nordkvinnen jeg er på en regnværsdag, så sverger jeg til gummistøvler og regnjakke. Ikke det meste fjonge antrekket vil mange si, særlig ikke her i Frankrike, men med to gutter som elsker å plaske i vanndammer og av overnevnte grunner, så finner jeg det mest praktisk med rengtøy.

Jeg rister alltid litt på hodet for meg selv når vi møter på alle ungene på vei til skolen, som tripper i småsko eller joggesko med en liten paraply som vimser i alle retninger. De ankommer skolen våte på beina og med mer eller mindre klissvått yttertøy. En av de tingene i hverdagen som står for meg som «typisk fransk». Forfengelighet fremfor bekvemmelighet og praktisk bekledning. Særlig på en regnværsdag.

Men så var det denne dagen i butikken da, med de to skinndende ansiktene med tindrende øyne, som ba så pent de bare kunne om disse søte, gule paraplyene med Minions-motiv.

Jeg var skeptisk. Dro på det. Formante om at selv med paraply i hånden måtte de fremdeles leie mamma når vi var ute og gikk i trafikken. Og de skulle absolutt ikke brukes til å fekte med eller lekes med inne. De var kun til bruk ute og i regnvær. Jada, mamma, vi lover!

Jeg dro på det litt til. Sa at først fikk vi finne det vi var kommet for, nemlig sko til Storebror. Jeg kjøpte meg litt tid til å tenke, og så etter et par formaninger til om «ingen fekting» og «leie mamma selv med paraply i hånd» så gav jeg etter.

De var så kry! I kassa fortalte de stolt at «vi har fått paraplyer!» De to ansiktene strålte som soler fra skyfri himmel, og selv mannen som ekspederte oss måtte smile litt ekstra av dem.

DSC_0010 (2)

Dagen etter pøste det ned, men vi måtte ut et par ærend. Siden vi ikke skulle gå så langt og mye, så fikk de ta med seg paraplyene sine, mens jeg tappert surret et skjerf rundt hodet for å ikke se ut som en druknet katt.

Først var vi innom hos fotografen, og de proklamerte stolt og tydelig at «vi har paraplyer!» På vei tilbake til bilen krysset vi noen få andre som var ute i regnet, og igjen ropte de høyt av glede «Monsieur, vi har paraplyer!» Man skulle jo nesten tro at det var en rykende fersk oppfinnelse de hadde kommet opp med helt selv!

Jeg følte meg i alle fall særdeles integrert, der jeg selv ble våt, mens de to håpefulle nærmest hoppet av glede over å endelig gå med sine egne paraplyer. For jeg hadde (selvfølgelig) ikke tatt på meg regnjakke, og ingen av oss hadde gummistøvler. For det er sånn det gjøres i Frankrike på en regnværsdag… 🙂

Noe skurrer…

Det er en ting jeg har grublet mye over i det siste. Særlige etter at jeg leste tidligere nevnte bok «Hele Norge baker ikke» av Marta Breen. Det er dette med å være hjemme med barna utover den «vanlige» permisjonstiden.

Nå er jeg ingen tilhenger av 1950-tallets samfunnsstruktur, der det var en selvfølge at mor passet barna og far jobbet. Eller generelt tiden da kvinnen var økonomisk avhengig av mannen hele livet. Men det er dog en ting som skurrer for meg.

Hvis jeg velger å være hjemme med egne barn, og prioriterer å være tilstede for dem i småbarnsperioden, så tjener jeg ingenting på det. Hverken kroner og ører, pensjonspoeng eller anseelse. Jeg vil bli sett på som gammeldags og reaksjonær, en som motarbeider alle de rettigheter kvinner har opparbeidet seg.

Dersom jeg daglig bytter barn med naboen, slik at vi passer hverandres barn og tar betalt av hverandre for det, da tjener jeg både kroner og øre, og noen pensjonspoeng med. Kanskje ikke så mye anseelse å spore, men jeg tjener i alle fall penger og betaler skatt, bidrar litt til fellesskapet om du vil.

Dersom jeg går ut i jobb etter endt permisjonstid, sender barna i barnehagen 9 timer hver dag, hever lønn og betaler min skatt, da slår jeg inn «full pott»: Inntekt, bidrag til fellesskapet (skatt), anseelse (karriere), og vil noen si, jeg er med å skape arbeidsplasser (noen må jo jobbe i barnehagen som skal ta vare på barna mine hele dagen).

Så er det denne ene faktoren som går igjen i alle «regnestykkene» over: Noen må passe barna mine.

Det er her det skurrer for meg. For hvorfor er det sånn at så lenge jeg passer andres barn så er det betalt arbeid, mens hvis jeg passer mine egne barn så er det ubetalt arbeid?

Vi snakker ofte om barna som vår viktigste ressurs for fremtiden (og det er de jo!) og hvor viktig det er at de blir tatt godt vare på fra fødselen og opp gjennom oppveksten. Hvorfor er det da sånn at det å «passe» barn er en så underbetalt jobb, eller også en ubetalt jobb for dem som velger å være hjemme mens de er små?

Kan noen der ute fortelle meg hva det er jeg ikke har fått med meg her?

Vokse(n)smerter

Som mamma til to gutter på fire og et halvt og tre år, så er det mange ting jeg grubler over, i liket med mine barn.

Det er så lett å tro at man som voksen er ferdig utvokst, og at man har svaret på det meste. Jeg har i grunnen aldri sett helt sånn på det, og med to små under mine beskyttende vinger, så blir jeg daglig påminnet om at jeg ikke kan alt eller vet alt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Livets vei er brolagt med uendelig mange mysterier og store og små spørsmål, både for liten og stor.

Storebror spør ofte “hvorfor det?” eller “hva er det?” og det hender jo at jeg ganske enkelt må melde pass og svare “det vet jeg ikke, vennen min”. “Joda”, insisterer Storebror, “du vet alt!” Akk, om det bare hadde vært så vel.

Ok, jeg har ganske greie kunnskaper om endel ting, ganske enkelt fordi jeg er en nysgjerringper og jeg liker å lese/studere. Men det er veldig mye her i verden jeg vet lite eller ingenting om. Og helt ærlig, jeg synes det er bedre å innrømme at dette har jeg null peiling på, enn å finne på noe svada som svar. Ikke smerter det meg heller å innrømme overfor Storebror at mamma faktisk ikke vet eller kan alt. Noen ting har vi pappaer til også. Eller andre.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Jeg tror barn har godt av å forholde seg til voksne som ikke tror de har svaret på alt. Istedet kan jeg hjelpe dem å finne svaret, enten hos andre som jeg vet kan noe om dette, eller vi kan lete sammen i bøker og på internett. Etterhvert som Storebror og Lillebror vokser opp og lærer å lese og skrive, håper jeg de fortsetter å utvikle sin nysgjerrighet. Jeg håper at de ikke slutter å stille spørsmål “om alt i verden”, bare fordi det står det ene og ikke det andre i læreboka de får utlevert på skolen.

På et eller annet tidspunkt i barndommen vil de innse at mamma og pappa ikke kan og vet alt, og kanskje vil det være litt kjipt. Jeg mener, vi er jo de store idolene mens de er små. Når de en dag innser at vi ikke er allvitende så faller vi kanskje litt i kurs. Jeg håper det vil være et plaster på såret at vi sammen kan fortsette å utforske verden og alle dens mysterier. At vi sammen kan stille spørsmål og finne svar og inspirere hverandres nysgjerrighet.

Faktisk så ser jeg frem til den dagen mine to håpefulle stiller spørsmål ved akkurat mitt verdensbilde. For jeg har godt av å få det utfordret av neste generasjon. Det gjør kanskje litt vondt av og til, når man tvinges til å strekke seg utenfor sin vante komfortsone og gamle tenkemønstre utfordres. Men jeg håper i årene som kommer, mens jeg blir gammel og de blir voksne, at vi kan fortsette å dele vokse(n)smertene. For så lenge vi kjenner dem, så betyr det at vi fremdeles vokser som mennesker og ikke har stivnet i gamle tankemønstre.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Heter det seg, og det har jeg nå fått erfare.

Da jeg var barn tror jeg at jeg var en sann prøvelse til tider. Jeg elsket å tyvlytte på de voksnes samtaler, og jeg blandet meg gjerne inn med spørsmål som «hva snakker dere om?» eller «hvem gjorde det?» Min mamma ga meg mer enn en reprimande om å slutte å tyvlytte, og å tie stille når de voksne snakker.

Jeg var, og er heller ikke idag, veldig glad i autoriteter, og jeg kan vel si at jeg lider av en viss autoritetsforakt. Det er bare noe som stritter imot når jeg blir fortalt hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje er det derfor jeg er så glad i Frank Sinatra sangen «My way»?

Men det var dette med eplet og stammen. Jeg ser jo at min eldste sønn er ganske lik meg når det gjelder disse tingene. Han snakker mer enn gjerne i munnen på voksne, og synes ikke det er det spor morsomt å bli fortalt hva han skal gjøre, når han skal gjøre det eller hvordan han skal gjøre det. Morgenritualet med påkledning kan være en liten prøvelse for både liten og stor; poden sitter der litt tafatt med klærne rundt seg, eller han finner ganske enkelt på noe annet å gjøre. Jeg maser, han utfører sine protester i ulike varianter.

Det samme gjentar seg ofte om kvelden. – Nå må du kle av deg og gå på do, sier jeg. Storebror ser på meg, og finner ut at det er en masse spørsmål han ikke har stilt den dagen, eller at det bare må lekes litt med toget før han kan innfinne seg på badet. Jeg sukker, og tenker at herre min så vanskelig alt skal være… – Kan du ikke bare være så snill å gjøre som mamma sier for en gangs skyld?

Neste uke er det karnaval på skolen, og årets tema er «mat fra hele verden». Jeg ble helt matt da jeg leste meldingen fra skolen. Mat! Må jeg kle ut sønnen min som en tomat, en gulrot eller et jordbær? Jeg kjenner at jeg stritter imot. Selv kunne jeg aldri tenke meg å vise meg offentlig utkledd som en gulrot eller et pizzastykke. Jeg føler medynk på min sønns vegne.

Etter noen runder med diskusjon med min komplementerende halvdel, kom vi frem til at Storebror kan kle seg ut som kokk. Det handler om mat, men det skulle være et kostyme som ikke får ham til å føle seg som en komplett idiot.

Forslaget fremlegges for Storebror. Ikke helt uventet protesterer han. Jeg er ikke helt sikker på om han har noe begrep engang om hva en kokk er, men pappaen viser ham noen bilder på internett av barn i kokkekostyme. Nope. Storebror synes ikke det er noe fint. Han vil være pirat!

Pirat er kult - gulrot er ut! Storebror klar for karvavalet ifjor.

Pirat er kult – gulrot er ut!
Storebror klar for karvavalet ifjor.

For en gangs skyld er Storebror og jeg helt på parti. Vi synes begge to at grønnsakskostymer er noe tull, og at piratkostyme er kult. Han skjønner nok ikke at læreren ikke vil være helt fornøyd med valget, mens mammaen hans gliser fornøyd inni seg over muligheten til å være litt trassig.

Etter en ny samtale med min komplementerende halvdel har vi kommet frem til følgende løsning, for å spille bittelitt på lag med skolens, i mine øyne, fullstendig dustete temavalg; Storebror skal få kle seg ut som pirat-kokk! Da får han ha piratkostyme, og i tillegg får vi lure på ham et forkle tilsmusset med litt matflekker. Pirater spiste jo de også, og noen laget maten ombord på skuta. Det får være «mat fra hele verden» godt nok for denne gang.