Dette er overskriften på et innlegg i Aftenpostens SiD spalte, skrevet av en 19 åring, som synes dagens ungdom skal slutte å syte over presset og heller organisere tiden sin bedre.

Sant å si så ble jeg ganske forferdet over å lese innlegget hans. Joda, jeg er enig i at det er mye syting i diverse fora. Presset etter å lykkes på skolen er sikkert større enn da jeg gikk der (for det begynner jo å bli lenge siden). Men når det er sagt, så kjenner jeg at jeg får lyst til å «syte» litt selv.

For hvorfor i all verden har det seg at alle synes å hige etter å være perfekt i alle sammenhenger? Vi har alle våre sterke og svake sider, ulike talenter og interesser.

Jeg var dårlig i matte og i realfag generelt på videregående. Og så? Jeg var god i andre fag. Og det var primært andre fag jeg hadde interesse for, og som jeg hadde lyst til å studere videre. Siden jeg syntes matte var rett ut pyton, så sa det seg jo selv at jeg ikke hadde blinket meg ut en karriere som professor i faget.

Den unge forfatteren av innlegget jeg referer til bruker visst omtrent 60 timer i uka på skolen, i tillegg har han fritidsaktiviteter. Det er mulig fritidsaktivitetene også dekker behovet hans for sosialt samvær med andre utenfor skolen, men jeg lurer på når han egentlig lever?

For livet handler om mer enn å være god på skolen og god i idrett. Det handler om å være sammen med mennesker som betyr noe for deg. Det handler om å kunne være spontan, gjøre noe på impuls, uten å måtte tilbringe etterfølgende natt med dårlig samvittighet, bøyd over leksene.

Jeg tenker at når du som nittenåring er så oppsatt på å lykkes med alt du gjør, at du skreller bort alt som, i alle fall for meg, hører med til det å leve, da har du et dårlig utgangspunkt som voksen.

For jeg tror sannsynligheten er stor for at du fortsetter det løpet videre. Hvis ditt eneste fokus er å prestere deg ihjel på jobb, hvor skal du da presse inn tid til å være sammen med familien din? Vennene dine? Eller er det bare snakk om å organisere tiden slik at du får den berømte «kvalitetstiden» med barna mellom middag og legging?

Barn driter langt i kvalitet. De vil ha kvantitet. De skjønner ikke poenget med at mamma eller pappa jobber 18 timer i døgnet fordi de så gjerne vil være best på jobben. For barna er det viktigere at foreldrene er der for dem.

Jeg lurer også på om ungdom som strever så hardt for å tilpasse seg presset forstår at de bare bygger enda mer oppunder det? Har de noen gang tid til å tenke en eneste rebelsk tanke? Har det i det hele tatt slått dem at de kan tenke rebelske tanker og gjøre opprør mot dette sinnsyke kappløpet i perfekthet?

Derfor vil jeg svare et rungende JA!!! til at vi vil ha et samfunn der fem er bra nok! Fire, tre, to og en også, for den sakens skyld. For alt trenger ikke være så forbannet perfekt hele tiden.

Mennesker er ikke perfekte. Det er ikke meningen at vi skal være det, for da hadde vi vært klin like alle sammen. Bygget over en og samme lest alle som en. Sånn er det ikke.

De er alle perfekte, på sin måte

Så kjære ungdom, eller voksne, senk skuldrene litt, pust dypt inn. Alt trenger ikke være perfekt, ingenting trenger faktisk være helt perfekt. Det holder lenge med godt nok i forhold til den du er og de talenter du har.