Vil vi virkelig ha et samfunn hvor vi sier oss fornøyd med en femmer fordi det er «bra nok»?

Dette er overskriften på et innlegg i Aftenpostens SiD spalte, skrevet av en 19 åring, som synes dagens ungdom skal slutte å syte over presset og heller organisere tiden sin bedre.

Sant å si så ble jeg ganske forferdet over å lese innlegget hans. Joda, jeg er enig i at det er mye syting i diverse fora. Presset etter å lykkes på skolen er sikkert større enn da jeg gikk der (for det begynner jo å bli lenge siden). Men når det er sagt, så kjenner jeg at jeg får lyst til å «syte» litt selv.

For hvorfor i all verden har det seg at alle synes å hige etter å være perfekt i alle sammenhenger? Vi har alle våre sterke og svake sider, ulike talenter og interesser.

Jeg var dårlig i matte og i realfag generelt på videregående. Og så? Jeg var god i andre fag. Og det var primært andre fag jeg hadde interesse for, og som jeg hadde lyst til å studere videre. Siden jeg syntes matte var rett ut pyton, så sa det seg jo selv at jeg ikke hadde blinket meg ut en karriere som professor i faget.

Den unge forfatteren av innlegget jeg referer til bruker visst omtrent 60 timer i uka på skolen, i tillegg har han fritidsaktiviteter. Det er mulig fritidsaktivitetene også dekker behovet hans for sosialt samvær med andre utenfor skolen, men jeg lurer på når han egentlig lever?

For livet handler om mer enn å være god på skolen og god i idrett. Det handler om å være sammen med mennesker som betyr noe for deg. Det handler om å kunne være spontan, gjøre noe på impuls, uten å måtte tilbringe etterfølgende natt med dårlig samvittighet, bøyd over leksene.

Jeg tenker at når du som nittenåring er så oppsatt på å lykkes med alt du gjør, at du skreller bort alt som, i alle fall for meg, hører med til det å leve, da har du et dårlig utgangspunkt som voksen.

For jeg tror sannsynligheten er stor for at du fortsetter det løpet videre. Hvis ditt eneste fokus er å prestere deg ihjel på jobb, hvor skal du da presse inn tid til å være sammen med familien din? Vennene dine? Eller er det bare snakk om å organisere tiden slik at du får den berømte «kvalitetstiden» med barna mellom middag og legging?

Barn driter langt i kvalitet. De vil ha kvantitet. De skjønner ikke poenget med at mamma eller pappa jobber 18 timer i døgnet fordi de så gjerne vil være best på jobben. For barna er det viktigere at foreldrene er der for dem.

Jeg lurer også på om ungdom som strever så hardt for å tilpasse seg presset forstår at de bare bygger enda mer oppunder det? Har de noen gang tid til å tenke en eneste rebelsk tanke? Har det i det hele tatt slått dem at de kan tenke rebelske tanker og gjøre opprør mot dette sinnsyke kappløpet i perfekthet?

Derfor vil jeg svare et rungende JA!!! til at vi vil ha et samfunn der fem er bra nok! Fire, tre, to og en også, for den sakens skyld. For alt trenger ikke være så forbannet perfekt hele tiden.

Mennesker er ikke perfekte. Det er ikke meningen at vi skal være det, for da hadde vi vært klin like alle sammen. Bygget over en og samme lest alle som en. Sånn er det ikke.

dsc_0091_ed

De er alle perfekte, på sin måte

Så kjære ungdom, eller voksne, senk skuldrene litt, pust dypt inn. Alt trenger ikke være perfekt, ingenting trenger faktisk være helt perfekt. Det holder lenge med godt nok i forhold til den du er og de talenter du har.

Advertisements

Nowegian summer night

 

DSC_0218

Photo: T. Bermond

Vi skal ikkje sove bort sumarnatta
Aslaug L Lygre & Geirr Tveitt

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.

DSC_0223

Photo: T. Bermond

 

Du kan bli hva du vil – 2

En liten oppfølging til forrige innlegg om hva jeg vil si til mine egne barn den dagen de står på terskelen til voksenlivet og skal velge en yrkesvei.

Når jeg forteller dem «bli hva du vil», tenker jeg ikke i de baner at det betyr de skal hige etter å bli president eller direktør for et stort internasjonalt selskap. Ei heller at de bør velge et «sikkert» yrke.

Verden er nemlig full av muligheter og det er (eller bør i alle fall være!) rom for oss alle, uansett evner og ferdigheter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der borte, rundt svingen et sted, ligger fremtiden min. Mon tro hva den vil bringe? 

Noen er flinke med tall, andre med bokstaver. Noen er flinke til å tegne, til å uttrykke seg kreativt. Noen elsker naturen og dyrene og plantene, andre havet og skapningene som lever i dypet. Noen brenner for sine medmennesker, andre trives best litt sånn «solo». Noen liker å skape ting, vedlikeholde ting. Noen liker å jobbe med hammer og spiker, andre med skiftenøkkel og en skitten oljefille. Noen liker å jobbe med tall, andre liker å jobbe med mennesker.

Vi trenger dem alle.

I vårt samfunn er det ofte lønnsarbeidet som langt på vei definerer den vi er, eller i alle fall den vi oppfattes å være. En som «bare» tømmer søppel står ikke høyt i kurs på samfunnets rangstige når yrkesmessig statusrangering benyttes for å måle den enkeltes verdi.

Men jeg drister meg til å si at den som henter søppel har en særdeles viktig oppgave, for om ingen gidder å gjøre det, ja, da drukner vi etterhvert i nettopp søppel.

Det er jo fint at noen har lyst til å administrere både nasjoner og bedrifter, men hvordan skal de komme seg frem til jobb om gater og veier er sperret av alt søppelet? Eller hvordan skal vi komme oss fra A til B dersom ingen gidder å bygge veier og vedlikeholde dem, fordi det ikke lenger gir «status» på samfunnets rangstige å utføre disse jobbene?

Hvem skal overføre kunnskap og ferdigheter til neste generasjon hvis vi gjør læreryrket til et lavstatusyrke de færreste vil gå inn i? Hvem skal ta seg av de syke hvis det å være sykepleier blir omtalt som en «møkkajobb»?

Jeg blir trist når vi rangerer yrker over og under hverandre på denne måten. En bankdirektør er i mine øyne ikke mer verdifull enn den som kommer for å hente søppelet mitt. Faktum er at jeg trenger begge to, like mye som jeg har behov for sykepleiere, leger, lærere, frisører, butikkansatte, bussjåfører, snekkere og rørleggere (for å nevne noen).

Når jeg en dag forteller mine barn at de kan bli hva de vil, så vil dette være i forhold til de evner og interesser de har. Jeg vil fortelle dem at de bør, etter beste evne, velge seg en vei som de vil trives med og som gjenspeiler det de brenner for. Brannmann, rørlegger, skogvokter, advokat, astrofysiker, kunstmaler eller forfatter. Det spiller ingen rolle for meg, så lenge de velger noe de trives med å gjøre.

Jeg vil faktisk råde dem til ikke å legge vekt på hva samfunnet måtte mene om status og prestisje. For det hjelper lite å ha denne typen anseelse om du mistrives med det du gjør. Det viktigste i valg av yrke må være at vi føler at det samsvarer med de interesser og evner vi har. For på den måten kan vi realisere det potensialet vi har og vokse som mennesker.

Du kan bli hva du vil!

Kjære Storebror og Lillebror,

Dere er ennå to små barn som løper rundt og leker, nysgjerrige på livet, nysgjerrige på å lære og ikke minst entusiastiske over det å bare være til i denne verden. Det skal dere få lov til å fortsette å være en lang stund til.

Men det kommer en dag i fremtiden, hvor dere må tenke fremover. En dag når dere skal velge en yrkesvei, eller en karriere som mange liker å kalle det i disse dager.

DSC_0001 (2)_ed

Et ørlige utvalg yrker… 

Jeg har ikke tenkt til å råde dere til å bli hverken det ene eller det andre. Som en mamma som vil det beste for dere, har jeg faktisk bare tenkt til å gi dere et eneste råd når det gjelder å velge yrke.

Kjenn godt etter hva dere trives med å gjøre, og se det i sammenheng med hvilke evner og ferdigheter dere har.

Det finnes tusenvis av ulike jobber der ute i verden. Den ene kan være vel så interessant som den andre, det kommer an på hvilke interesser du har. Noen liker å jobbe med mennesker, andre med tall. Noen liker å jobbe med dyr, andre med tekniske ting. Noen liker å skape, andre liker å vedlikeholde. Noen liker å lede, andre synes det er greit å bli fortalt hva de skal gjøre.

DSC_0011_ed

Arkitekt, dyrepasser eller ingeniør? 

Det ene er ikke noe bedre, eller mer verdifullt enn det andre.

Samfunnet trenger alle slags folk, alt fra ministere til renovasjonsarbeidere. Vi trenger lærere, leger, sykepleiere, brannfolk, butikkmedarbeidere, førskolelærere, snekkere, rørleggere og bakere. Vi trenger forskere og vi trenger journalister. For å nevne noen få. Forfattere, kunstnere og skuespillere gir oss både underholdning og noe å tenke over.

DSC_0004 (2)_ed

Mang en liten gutt har nok drømt om å bli brannmann, men nå håper jeg det er mang en liten jentes drøm også… 

Dessverre er det slik i dag at mange er mest opptatt av status og penger. Det første bør ikke være avgjørende for hvilken yrkesvei dere velger. Det andre er nødvendig for å overleve. Likevel er det ikke «utsikten til å bli rik» som burde være avgjørende for hva dere velger. Dere skal bare ha i bakhodet at i dagens samfunn er det ingen som kan leve av luft og kjærlighet alene. Så skulle en av dere velge å bli f eks forfatter eller skuespiller, så må dere nok finne dere i å ta noen strøjobber utenom for å ha inntekt å betale regningene med, til dere kan leve av det dere liker best å gjøre.

DSC_0012_ed

Ingen blir en prisbelønnet forfatter over natten, men den som gir opp før han har begynt vinner i alle fall ingen ting… 

Uansett hva dere velger å bli en gang i fremtiden, så er det viktigste for meg at dere føler at dere er havnet på rett hylle. At dere får bruke de evner og ferdigheter dere har. At dere føler at dere kan utvikle dere videre, både faglig og personlig. Man trenger ikke bli administrerende direktør i en internasjonal bedrift for å gjøre det.

Selv skulle jeg ønske at jeg hadde visst hvor mange muligheter det faktisk fantes der ute, den gang jeg sto på terskelen og skulle velge en vei.

På den annen side, så er det kanskje nettopp de «uendelige valgmulighetene» som gjør det så vanskelig å velge? For du vet jo aldri om det hadde vært bedre om du hadde valgt noe annet.

Vel, det er aldri for sent å velge på nytt.

DSC_0008_ed

Mang en halvstudert “røver” har endt opp som journalist.

Men som sagt, når dere velger første gangen, velg ikke bare med fornuften, men også med hjertet. Slå inn på en vei som føles riktig for dere. For hva hjelper det om safunnet «skriker etter» snekkere, hvis dere synes det er dørgende kjedelig å jobbe med hammer og spiker? Og hvilke studenter ville like å bli undervist av dere om dere synes lærerjobben er helt uinteressant? Likeså, ingen børsmekler har suksess med mindre han synes aksjemarkedet er et spennende fenomen. Og ingen medarbeidere blir inspirert til å yte om sjefen bare sitter og ser på klokka fra han kommer om morgenen til han går om ettermiddagen.

Så bli hva dere vil, men bli det fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Da vil dere oppleve både arbeidsglede og livsglede, og dere vil blomstre som mennesker. Og det er mye viktigere enn status, makt og penger.

Kjærlig hilsen mamma’n deres

Jakten på det perfekte – og den konstante følelsen av å mislykkes

Hun ser på meg fra en diger reklameplakat på bussholdeplassen. Perfekt hud, fyldige lepper, vakkert hår. Joda, hadde sikkert ikke vært noe slag mot selvtillitten å se sånn ut når jeg kommer ut fra badet om morgenen. Men det gjør jeg jo selvsagt ikke. Om jeg så hadde tilbrakt timer foran speilet, så hadde jeg ikke sett sånn ut. Og det er faktisk helt greit.

For modellen på plakaten ser nærmest uvirkelig ut. Kanskje er hun ikke helt virkelig heller. I alle fall ikke etter noen runder i photoshop. Jeg tviler ikke på at det er et menneske, en ganske pen kvinne, som er utgangspunktet for bildet. Men jeg er høyst usikker på om hun egentlig ser akkurat sånn ut.

Kanskje har hun litt mørke ringer under øynene hun også, der hun rusler fra senga til dusjen på morgenen. Kanskje er ikke huden så superglatt og plettfri i virkeligheten. Og kanskje har hun heller ikke så fyldig og glansfullt hår som på den digre posteren som lyser mot meg.

Jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å se godt ut og at jeg ikke liker å føle meg vel. Akkurat det tror jeg de fleste av oss ønsker. Men jeg tror jeg nesten aldri har giddet å sammenlikne meg med de glatte og polerte reklamene jeg bombarderes med overalt. For hva er poenget?

Jeg kunne selvfølgelig viet livet mitt til timer foran speilet for å forsøke og oppnå det samme resultatet som på reklamebildet. Jeg kunne viet enda flere timer på helsestudio for å få definerte muskler, flat mage og stram rumpe. Men det er nettopp det, for å i det hele tatt innbille meg at jeg en dag skulle se ut som kvinnen på reklameplakaten, måtte jeg viet det meste av min tid (og mine penger) på sminke og trening. Og vet du hva, livet er altfor kort til det!

Jo mer vi jakter på det perfekte, jo mer mislykket tror jeg vi føler oss. Og det bare i tillegg til at vi kaster bort dyrebar tid med å glane på vårt eget speilbilde, mens menneskene rundt oss blir borte i vår «selvopptattståke».

Hvorfor jakter vi egentlig på det perfekte? Og hva er egentlig dette perfekte? Om vi alle skulle se prikk like ut, hadde det egentlig vært særlig spennende?

Noe av det jeg liker så godt med den virkelige verden, er at vi alle er ulike. At vi har ulik form, ulik farge, ulike preferanser og ulike meninger. Om alt skulle vært likt ville det jo vært drepende kjedelig.

be yourself everybody else is taken blomster

Jeg sier ikke at vi skal neglisjere oss selv fullstendig. Litt trim er godt for kroppen, og å føle seg vel med seg selv er viktig for selvbildet og selvtilitten.

Men vi er så mye mer enn et ytre skall. Det er like viktig å ta vare på den vi er «der inne» et sted. Om du føler deg tom og hul, om du synes livet mangler mening og retning, så hjelper det jo ikke et dugg om «skallet» ditt er pusset og polert til det ytterste.

Det viktigste i livet, tror jeg, er å omgi seg med familie og venner som aksepterer en slik en er, på godt og vondt. Som ikke bryr seg om noen riper i lakken eller et par sprekker i fasaden. Vi får jo gjerne det alle sammen der vi vandrer på livets vei. Noen skrubbsår og arr blir det saktens også underveis.

Jeg vil mye heller være tilstede i livet, med smilerynker og uten six pack og sprettrumpe, enn å la livet passere mens jeg tilbringer timer foran speilet i febrilske forsøk på å se ut som en vandrende reklameplakat for en kosmetikkprodusent.

For når alt kommer til alt, jeg kan aldri bli noen annen enn den jeg er. Og hvorfor skulle jeg være misfornøyd med det?

Nytt år – nye muligheter!

Image

Så skriver vi allerede 2016. Fy flate som tiden flyr! Jeg synes det blir kortere og kortere mellom hver gang jeg må skifte almanakk….

Men først av alt: Godt nytt år til alle dere som tar turen innom bloggen min! Jeg håper dere vil fortsette å følge meg i året som kommer! Jeg håper også jeg skal klare å blogge litt oftere og mer regelmessig i året som nå ligger foran oss, for jeg har ikke mindre på hjertet i år enn ifjor 🙂 Kanskje mer faktisk…

Når et år går mot slutten er det mange som lager seg noen nyttårsforsett, og nå er tiden inne til å sette dem ut i livet. Andre har satt seg et eller annet mål (eller fler), og jeg ønsker dere alle lykke til med både nyttårsforsetter og målene for det nye året!

Selv har jeg sluttet å ha nyttårsforsetter. Jeg tar ting som de kommer. Når det er sagt, det er et og annet jeg kunne tenke meg å forandre litt på i 2016 i forhold til tidligere år.

Jeg har lyst til å bruke mer tid på det som virkelig betyr noe for meg, nemlig menneskene rundt meg. Familien, venner, og andre som måtte komme min vei.

Jeg har lyst til å være rausere med smil, latter og TID. I vårt travle samfunn synes det støtt og stadig som om tid er et knapphetsgode. Og noen ganger er det det, jeg ser jo det. Men det er jo ikke sånn at hver dag inneholder for få timer! Og så er jeg av den oppfatning at det er hyggeligere å ringe en venn og skravle litt, enn å sitte i sofaen og glo på tv’n…

Jeg har lyst til å skrive og sende kort til familie og venner. Du vet, sånne gode, gammeldagse postkort. Ja, for de er faktisk å få kjøpt enda! Tro det eller ei 🙂

De siste årene har jeg ikke vært så flink til å sende kort når noen har bursdag eller andre merkedager, men det er noe jeg har lyst til å bli flinkere til. Ikke bare bursdagskort forresten, kort er hyggelig å få uansett. En uventet og koselig overraskelse i postkassa, sånn innimellom alle regningene og reklamen. Hvis jeg er riktig heldig, klarer jeg kanskje å inspirere noen til å skrive noen kort selv? Ikke nødvendigvis til meg, men til noen du tenker på ofte, men som bor langt borte.

Så har jeg lyst til å ringe litt oftere til familie og venner som jeg ikke ser så ofte. Når man bor i utlandet selv, så sier det seg selv at det innebærer mange av vennene mine og all familie.
Jeg skal slutte å si til meg selv «han/hun har sikkert ikke tid til å prate akkurat nå, det er jo tid for middag/leggetid barn/egentid/treningstid…..» og heller bare ta det som det kommer.

Ellers tror jeg det meste skal få rusle og gå som før. Jeg har ikke tenkt til å trene mer, gjøre mer husarbeid eller slanke meg.
Jeg skal spise passe mye frukt og grønnsaker og passe mye sjokolade, være ute så mye som jeg føler for fordi jeg liker å være ute, og hoppe i sølepytter med Storebror og Lillebror. 

Jeg skal fortsette å engasjere meg i saker jeg synes er viktig, som kvinners stillig både i nære og fjerne områder, integrering, flyktninger, fattigdom og krig.

Håper du har lyst til å fortsette og følge bloggen min i 2016 🙂

Så et lite nyttårsønske på tampen; del gjerne meningene dine i kommentarfeltet her på bloggen enten du er enig eller uenig med meg!

Godt nytt år!! 🙂
PS! Husk det beste i livet er fremdeles gratis!
(Kjærlighet, klemmer, vennskap, latter, gode samtaler, gode minner….)

På autopilot

Carpe diem, eller grip dagen om du vil, var det store “moteslagordet” en stund, og er det vel i og for seg enda. Jeg prøver stadig vekk å minne meg selv på akkurat det, å gripe øyeblikket, være tilstede her og nå. Bruke dagen og de muligheter den gir. Likevel må jeg medgi at jeg ofte ser tilbake på dagen når den er over, og må innrømme at det nok var mer autopilot enn mental tilstedeværelse som preget den.

Det høres liksom så enkelt ut: Grip dagen! Ja, jeg vil jo så gjerne! Vær tilstede i øyeblikket! JA, jeg vil det også! Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å gripe dette øyeblikket?? Hvorfor er det alltid noe som distraherer? Noe som sporer meg av?

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over min eldste sønn (han er 4 år) for han synes å være helt i sin egen verden når jeg snakker til ham. Det er alltid noe som opptar ham; en liten ting han bare må gjøre før han kan ta på seg skoene, eller komme og spise. Jeg må gjenta beskjeden både en og flere ganger. Tenker at om han bare kunne være litt mer tilstede i denne verden.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Men det er jo akkurat det han er! Han er tilstede i sin egen verden. Der tiden ikke er viktig. Der det er øyeblikket som gjelder. På vei hjem fra skolen må han se etter den søte lille hunden som bor i huset i bakken. Han må se om det er vann i rennesteinen, se om det er fugler i fuglehuset i akkurat den hagen. Han er opptatt av de små tingene som gir han glede på veien. Så står jeg der og maser om at han må komme, for jeg synes det er så kjedelig å traske opp den samme bakken hver eneste dag…

Hvem burde lære av hvem her? Jeg burde absolutt lære av min sønn at det spiller ingen rolle om vi bruker 5 minutter mer på veien hjem. Jeg burde se etter den søte hunden med samme entusiasme, stryke den myke snuta som stikkes ut mellom sprinklene i porten. Fryde meg over vannet som renner i rennesteinen og fuglene som flyr. Og ikke minst fryde meg over min sønns entusiasme og nysgjerringhet over alt som finnes her i verden!

Jeg kan, i gode øyeblikk, bare sitte på stranden og høre bølgene skylle mot land. Finne et øyeblikks ro og fred, tømme hodet. Men sannheten er at det er ikke skjer så ofte. Som regel er tankene et annet sted; hva skal vi ha til middag? Hva må jeg huske å handle? Hvordan skal jeg best vinkle den ideen til en artikkel jeg har i hodet? For ikke å snakke om alle “skulle, burde ha gjort” som alltid svirrer rundt i hodet.

Nice 13112014 127

Istedet for å være tilstede i øyeblikket lar jeg det fare fordi jeg allerede er på vei til neste punkt på agendaen. Jeg glemmer at alle disse små øyeblikkene som kommer og går, det er faktisk det som er selve livet. Det er de jeg så gjerne ønsker å gripe, og likevel er det de jeg så altfor ofte bare lar fare forbi.

Jeg ble minnet på alt dette i et blogginnlegg jeg leste for noen dager siden. Etterpå har tankene rundt dette kvernet og gått i hodet mitt, og jeg har måttet erkjenne at tross all ønsketenkning, så er jeg ofte ikke mentalt tilstede i øyeblikket. Og når jeg ikke er tilstede i øyeblikket, da er det lett å føle seg tom.

Av den grunn har jeg kommet til den erkjennelsen at det er på tide å ta noen grep i egen hverdag, og faktisk gjøre som mine barn; glemme tiden og være tilstede i øyeblikket.

Grip dagen mamma!

Grip dagen mamma!

Ha en riktig fin dag – grip den! 🙂