Jakten på det perfekte – og den konstante følelsen av å mislykkes

Hun ser på meg fra en diger reklameplakat på bussholdeplassen. Perfekt hud, fyldige lepper, vakkert hår. Joda, hadde sikkert ikke vært noe slag mot selvtillitten å se sånn ut når jeg kommer ut fra badet om morgenen. Men det gjør jeg jo selvsagt ikke. Om jeg så hadde tilbrakt timer foran speilet, så hadde jeg ikke sett sånn ut. Og det er faktisk helt greit.

For modellen på plakaten ser nærmest uvirkelig ut. Kanskje er hun ikke helt virkelig heller. I alle fall ikke etter noen runder i photoshop. Jeg tviler ikke på at det er et menneske, en ganske pen kvinne, som er utgangspunktet for bildet. Men jeg er høyst usikker på om hun egentlig ser akkurat sånn ut.

Kanskje har hun litt mørke ringer under øynene hun også, der hun rusler fra senga til dusjen på morgenen. Kanskje er ikke huden så superglatt og plettfri i virkeligheten. Og kanskje har hun heller ikke så fyldig og glansfullt hår som på den digre posteren som lyser mot meg.

Jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å se godt ut og at jeg ikke liker å føle meg vel. Akkurat det tror jeg de fleste av oss ønsker. Men jeg tror jeg nesten aldri har giddet å sammenlikne meg med de glatte og polerte reklamene jeg bombarderes med overalt. For hva er poenget?

Jeg kunne selvfølgelig viet livet mitt til timer foran speilet for å forsøke og oppnå det samme resultatet som på reklamebildet. Jeg kunne viet enda flere timer på helsestudio for å få definerte muskler, flat mage og stram rumpe. Men det er nettopp det, for å i det hele tatt innbille meg at jeg en dag skulle se ut som kvinnen på reklameplakaten, måtte jeg viet det meste av min tid (og mine penger) på sminke og trening. Og vet du hva, livet er altfor kort til det!

Jo mer vi jakter på det perfekte, jo mer mislykket tror jeg vi føler oss. Og det bare i tillegg til at vi kaster bort dyrebar tid med å glane på vårt eget speilbilde, mens menneskene rundt oss blir borte i vår «selvopptattståke».

Hvorfor jakter vi egentlig på det perfekte? Og hva er egentlig dette perfekte? Om vi alle skulle se prikk like ut, hadde det egentlig vært særlig spennende?

Noe av det jeg liker så godt med den virkelige verden, er at vi alle er ulike. At vi har ulik form, ulik farge, ulike preferanser og ulike meninger. Om alt skulle vært likt ville det jo vært drepende kjedelig.

be yourself everybody else is taken blomster

Jeg sier ikke at vi skal neglisjere oss selv fullstendig. Litt trim er godt for kroppen, og å føle seg vel med seg selv er viktig for selvbildet og selvtilitten.

Men vi er så mye mer enn et ytre skall. Det er like viktig å ta vare på den vi er «der inne» et sted. Om du føler deg tom og hul, om du synes livet mangler mening og retning, så hjelper det jo ikke et dugg om «skallet» ditt er pusset og polert til det ytterste.

Det viktigste i livet, tror jeg, er å omgi seg med familie og venner som aksepterer en slik en er, på godt og vondt. Som ikke bryr seg om noen riper i lakken eller et par sprekker i fasaden. Vi får jo gjerne det alle sammen der vi vandrer på livets vei. Noen skrubbsår og arr blir det saktens også underveis.

Jeg vil mye heller være tilstede i livet, med smilerynker og uten six pack og sprettrumpe, enn å la livet passere mens jeg tilbringer timer foran speilet i febrilske forsøk på å se ut som en vandrende reklameplakat for en kosmetikkprodusent.

For når alt kommer til alt, jeg kan aldri bli noen annen enn den jeg er. Og hvorfor skulle jeg være misfornøyd med det?

Advertisements

5 thoughts on “Jakten på det perfekte – og den konstante følelsen av å mislykkes

  1. Jeg er takknemlig for at jeg slapp å vokse opp med ekstremt retusjerte reklamer slik som er hverdagen til ungdommen nå … Synes forresten at “selvopptattståke” var en treffende beskrivelse 😀

    • Jeg er også glad jeg slapp det! Men jeg tror at for selv mange voksne, så er dette med på å skape et press og et jag etter “evig ungdom” i form av rynkefri hud og sprettromte eller you name it… Det er jo nok av (super)stjerner som går i bresjen på dette området, med mer og mindre vellykket resultat 😉

      • Ikke nevneverdig mye stress når det gjelder kampen mot rynker og annet “kroppslig forfall” her heller 😀 Å leve et liv man for det meste er fornøyd med tror jeg er en god oppskrift på et godt og givende liv. Å være redd for å bli gammel, eller å være redd for at alderen setter sine spor er jo på en måte å være redd for at livet går sin gang. Og det gjør det jo uansett hvor mange timer man tilbringer foran speilet eller på treningsstudio… Spørsmålet blir jo da hva man har mest igjen for, å glane ihjel sitt eget speilbilde eller bruke tiden sammen med mennesker man er glad i og som man setter pris på 🙂 Jeg setter pengene mine på det siste 😀

  2. Ane Dal Torp sa i en avis at hun brukte olivenolje kjøpt på Rema 1000, og hun er da pen nok.
    Jeg bruker Body Shop, rynkene kommer, helt greit. Morten Krogvold sa han gadd ikke fotografere damer uten rynker, de hadde ikke levd.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s