Something old, something new, something borrowed, something blue

Posted on March 14, 2022 by tessengebermond

From time to time, I get this saying on my mind, I guess because it has a nice rhythm to it. I know it’s a saying concerning good luck for a wedding/marriage, but it has occurred to me that it is a good way to explain migrant life. Here follows my little “analysis”, and I think it is one that most migrants can relate to.

Something old…

The old represents all the cultural luggage we bring with us. It includes among other things our maternal language, traditions, values, worldview, conceptions and so on.

When arriving in a new country, we are expected to leave, if not all of it, so at least some of it, behind. But that is near to impossible. These things are part of who we are, it’s kind of in our bone marrow. And even if some of these things might fade, or disappear, it doesn’t happen overnight.

All Norwegian kids climb on the svaberg, i.e. the rocky formation on the coast, in the summer. It’s a big part of my childhood.
Photo: TBermond

Unless we are already fluent in our new language, and have a habit of using it already, we keep thinking (and dreaming) in our mother tongue. Our mother tongue also defines our way of seeing the world, how we organise it, how we relate to others.

We also carry with us all those unexplainable rules about how to manoeuvre in society. What is polite, what is not, how to greet each other, when and with whom to be formal, and with whom we are informal. These are things that we learn from childhood, and it is hard to explain to others why it is like this. It’s just how it is.

Leaving all of this behind the moment you step on foreign soil is impossible, because it would be like erasing who you are.

Something new…

That will be about everything we experience in our new country. The language, the culture, the food, how society is organised, values, traditions, social codes… It might even include the climate and topography.

Depending of our place of origin, what is new can be right out shocking, or it can seem familiar, at least on the surface.

In my case, the move from Norway to France seemed rather smooth at first, but I soon realised that even if the food was not that different, the unwritten and unspoken rules for socialising was indeed very different. Not to mention the language, which I didn’t master at all upon arrival.

I asked many questions about how to behave correctly, or perhaps rather why people do like this or that. But the answers remind vague until this day. With that said, little by little I have learned to manoeuver more in accordance to the rules, but I suspect that I will never master it as a native French. That’s also because at times it feels so contradictory to what I am used to, that it’s hard to adapt fully. I never want to be rude or insult someone by intention, but at the same time I find it hard to submit to social rules I find somewhat ridiculous. (Just to make it clear, I do respect the French law!)

In any case, as years have gone by, I have adopted a lot of French habits. It’s hard not to, when it’s part of your everyday life. And being married to a French, and raising our kids here, it feels only natural to adapt to my new environment.

Something borrowed…

It will be a natural continuation of “something new”, and the most important thing that we “borrow” when we arrive in a new country is the language. It’s the key to get to know people and to understand what’s going on both “big scale” (society) and “small scale” (local life, everyday life).

For some, learning a new language is easy. They arrive, and voilà, they master the language after a few months. That must be so fantastic, and people like that really impress me big time! But unfortunately it doesn’t work like that for most of us. We don’t go to bed one evening, and wake up the next morning speaking our new language fluently. It takes time, and it takes patience. Not just for the newcomer, but also for the others.

To be honest, this is not my preferred books! But they are very useful, along with my dictionary and the litlle book with Franch verbes listed.
Photo: TBermond

When I was still struggling a lot with the language, I got so upset with people who didn’t care to speak slowly, and who didn’t care to make an effort to understand me. I knew I made plenty of mistakes! I pronounced words wrong (I still do!), my grammar was horrible (it’s getting better). But I made an effort, and I just wanted people to understand that. When I got to know people who appreciated me learning their language, when they took effort to speak in a way I would understand (simple phrases, speaking more slowly), and gently correcting me, I was so grateful! And that made a big change in my progress.

The longer you stay in a new country, the more you pick up “their ways”. As mentioned above, it feels natural to adapt elements from the new culture as time goes by. And even things that seem strange in the beginning, becomes a natural part of life. Maybe you don’t even really notice these small changes at first, but they become evident when you go back to visit your home country. It can be the way you organise the day, or what you prefer to have for breakfast or dinner. Or the way you interact with other people. Myself, I have happily adopted croissants for breakfast, the ritual of aperitif, or apéro as they say, and cheese after dinner. None of this is common in Norwegian daily life.

Miam mian! Looks good, no?
Photo: TBermond

Something blue…

Every migrant knows that there are moments, short or long, when we feel bewildered and lost. Moments when we don’t manage to make ourselves understood properly, when we have this mixed feeling of anger and sorrow because we want to say something, but we lack the words. All the conversations we miss out on, because we don’t manage to articulate our views in our new language.

Moments when we feel utterly homesick, and just want to jump on the first plane to our native country. When family and friends could just as well have been on the Moon, because they are no longer where we are. Phones are good, but it’s not the same as sitting face to face.

When we realise that friends got lost, because it turned out to be too difficult to keep in touch when the geographical distance got too big, and daily life is too full of whatever needs to be done.

When we feel like having a proper conversation in our mother tongue, to discuss something important in life, but there’s no one around.

When something out of the ordinary happens, and all we want is to be close to our family and friends, but it’s not possible. Like when someone in the family turns sick, or dies, or someone is celebrating an anniversary or wedding, and we are not able to attend.

One of my favourite places in Norway.
Photo: TBermond

Feel free to leave a comment it you have something you would like to add or experiences you would like to share. Wish you all a nice day!

Nowegian summer night

Posted on July 25, 2016 by tessengebermond

Photo: T. Bermond

Vi skal ikkje sove bort sumarnatta
Aslaug L Lygre & Geirr Tveitt

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.

Photo: T. Bermond

Du kan bli hva du vil – 2

Posted on April 28, 2016 by tessengebermond

En liten oppfølging til forrige innlegg om hva jeg vil si til mine egne barn den dagen de står på terskelen til voksenlivet og skal velge en yrkesvei.

Når jeg forteller dem «bli hva du vil», tenker jeg ikke i de baner at det betyr de skal hige etter å bli president eller direktør for et stort internasjonalt selskap. Ei heller at de bør velge et «sikkert» yrke.

Verden er nemlig full av muligheter og det er (eller bør i alle fall være!) rom for oss alle, uansett evner og ferdigheter.

Der borte, rundt svingen et sted, ligger fremtiden min. Mon tro hva den vil bringe?

Noen er flinke med tall, andre med bokstaver. Noen er flinke til å tegne, til å uttrykke seg kreativt. Noen elsker naturen og dyrene og plantene, andre havet og skapningene som lever i dypet. Noen brenner for sine medmennesker, andre trives best litt sånn «solo». Noen liker å skape ting, vedlikeholde ting. Noen liker å jobbe med hammer og spiker, andre med skiftenøkkel og en skitten oljefille. Noen liker å jobbe med tall, andre liker å jobbe med mennesker.

Vi trenger dem alle.

I vårt samfunn er det ofte lønnsarbeidet som langt på vei definerer den vi er, eller i alle fall den vi oppfattes å være. En som «bare» tømmer søppel står ikke høyt i kurs på samfunnets rangstige når yrkesmessig statusrangering benyttes for å måle den enkeltes verdi.

Men jeg drister meg til å si at den som henter søppel har en særdeles viktig oppgave, for om ingen gidder å gjøre det, ja, da drukner vi etterhvert i nettopp søppel.

Det er jo fint at noen har lyst til å administrere både nasjoner og bedrifter, men hvordan skal de komme seg frem til jobb om gater og veier er sperret av alt søppelet? Eller hvordan skal vi komme oss fra A til B dersom ingen gidder å bygge veier og vedlikeholde dem, fordi det ikke lenger gir «status» på samfunnets rangstige å utføre disse jobbene?

Hvem skal overføre kunnskap og ferdigheter til neste generasjon hvis vi gjør læreryrket til et lavstatusyrke de færreste vil gå inn i? Hvem skal ta seg av de syke hvis det å være sykepleier blir omtalt som en «møkkajobb»?

Jeg blir trist når vi rangerer yrker over og under hverandre på denne måten. En bankdirektør er i mine øyne ikke mer verdifull enn den som kommer for å hente søppelet mitt. Faktum er at jeg trenger begge to, like mye som jeg har behov for sykepleiere, leger, lærere, frisører, butikkansatte, bussjåfører, snekkere og rørleggere (for å nevne noen).

Når jeg en dag forteller mine barn at de kan bli hva de vil, så vil dette være i forhold til de evner og interesser de har. Jeg vil fortelle dem at de bør, etter beste evne, velge seg en vei som de vil trives med og som gjenspeiler det de brenner for. Brannmann, rørlegger, skogvokter, advokat, astrofysiker, kunstmaler eller forfatter. Det spiller ingen rolle for meg, så lenge de velger noe de trives med å gjøre.

Jeg vil faktisk råde dem til ikke å legge vekt på hva samfunnet måtte mene om status og prestisje. For det hjelper lite å ha denne typen anseelse om du mistrives med det du gjør. Det viktigste i valg av yrke må være at vi føler at det samsvarer med de interesser og evner vi har. For på den måten kan vi realisere det potensialet vi har og vokse som mennesker.

Jakten på det perfekte – og den konstante følelsen av å mislykkes

Posted on April 21, 2016 by tessengebermond

Hun ser på meg fra en diger reklameplakat på bussholdeplassen. Perfekt hud, fyldige lepper, vakkert hår. Joda, hadde sikkert ikke vært noe slag mot selvtillitten å se sånn ut når jeg kommer ut fra badet om morgenen. Men det gjør jeg jo selvsagt ikke. Om jeg så hadde tilbrakt timer foran speilet, så hadde jeg ikke sett sånn ut. Og det er faktisk helt greit.

For modellen på plakaten ser nærmest uvirkelig ut. Kanskje er hun ikke helt virkelig heller. I alle fall ikke etter noen runder i photoshop. Jeg tviler ikke på at det er et menneske, en ganske pen kvinne, som er utgangspunktet for bildet. Men jeg er høyst usikker på om hun egentlig ser akkurat sånn ut.

Kanskje har hun litt mørke ringer under øynene hun også, der hun rusler fra senga til dusjen på morgenen. Kanskje er ikke huden så superglatt og plettfri i virkeligheten. Og kanskje har hun heller ikke så fyldig og glansfullt hår som på den digre posteren som lyser mot meg.

Jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å se godt ut og at jeg ikke liker å føle meg vel. Akkurat det tror jeg de fleste av oss ønsker. Men jeg tror jeg nesten aldri har giddet å sammenlikne meg med de glatte og polerte reklamene jeg bombarderes med overalt. For hva er poenget?

Jeg kunne selvfølgelig viet livet mitt til timer foran speilet for å forsøke og oppnå det samme resultatet som på reklamebildet. Jeg kunne viet enda flere timer på helsestudio for å få definerte muskler, flat mage og stram rumpe. Men det er nettopp det, for å i det hele tatt innbille meg at jeg en dag skulle se ut som kvinnen på reklameplakaten, måtte jeg viet det meste av min tid (og mine penger) på sminke og trening. Og vet du hva, livet er altfor kort til det!

Jo mer vi jakter på det perfekte, jo mer mislykket tror jeg vi føler oss. Og det bare i tillegg til at vi kaster bort dyrebar tid med å glane på vårt eget speilbilde, mens menneskene rundt oss blir borte i vår «selvopptattståke».

Hvorfor jakter vi egentlig på det perfekte? Og hva er egentlig dette perfekte? Om vi alle skulle se prikk like ut, hadde det egentlig vært særlig spennende?

Noe av det jeg liker så godt med den virkelige verden, er at vi alle er ulike. At vi har ulik form, ulik farge, ulike preferanser og ulike meninger. Om alt skulle vært likt ville det jo vært drepende kjedelig.

be yourself everybody else is taken blomster

Jeg sier ikke at vi skal neglisjere oss selv fullstendig. Litt trim er godt for kroppen, og å føle seg vel med seg selv er viktig for selvbildet og selvtilitten.

Men vi er så mye mer enn et ytre skall. Det er like viktig å ta vare på den vi er «der inne» et sted. Om du føler deg tom og hul, om du synes livet mangler mening og retning, så hjelper det jo ikke et dugg om «skallet» ditt er pusset og polert til det ytterste.

Det viktigste i livet, tror jeg, er å omgi seg med familie og venner som aksepterer en slik en er, på godt og vondt. Som ikke bryr seg om noen riper i lakken eller et par sprekker i fasaden. Vi får jo gjerne det alle sammen der vi vandrer på livets vei. Noen skrubbsår og arr blir det saktens også underveis.

Jeg vil mye heller være tilstede i livet, med smilerynker og uten six pack og sprettrumpe, enn å la livet passere mens jeg tilbringer timer foran speilet i febrilske forsøk på å se ut som en vandrende reklameplakat for en kosmetikkprodusent.

For når alt kommer til alt, jeg kan aldri bli noen annen enn den jeg er. Og hvorfor skulle jeg være misfornøyd med det?

Helt integrert på en regnværsdag

Posted on February 25, 2016 by tessengebermond

En dag i vinterferien var vi ute for å finne nye sko til Storebror (Lillebror hadde allerede fått nye sko). I klesbutikken vi befant oss kom ungene over små, søte paraplyer med Minions-motiv. Storebror har lenge ønsket seg en paraply og Lillebror er helt forelsket i Minions. Det var med andre ord duket for en aldri så liten «mamma kan vi få paraply-kamp» denne dagen.

Jeg har lenge stått imot presset om å kjøpe paraplyer til de små håpefulle, av den enkle grunn at jeg synes det er ganske upraktisk med paraply når vi ferdes i trafikken og jeg må leie dem i hånden. Som den nordkvinnen jeg er på en regnværsdag, så sverger jeg til gummistøvler og regnjakke. Ikke det meste fjonge antrekket vil mange si, særlig ikke her i Frankrike, men med to gutter som elsker å plaske i vanndammer og av overnevnte grunner, så finner jeg det mest praktisk med rengtøy.

Jeg rister alltid litt på hodet for meg selv når vi møter på alle ungene på vei til skolen, som tripper i småsko eller joggesko med en liten paraply som vimser i alle retninger. De ankommer skolen våte på beina og med mer eller mindre klissvått yttertøy. En av de tingene i hverdagen som står for meg som «typisk fransk». Forfengelighet fremfor bekvemmelighet og praktisk bekledning. Særlig på en regnværsdag.

Men så var det denne dagen i butikken da, med de to skinndende ansiktene med tindrende øyne, som ba så pent de bare kunne om disse søte, gule paraplyene med Minions-motiv.

Jeg var skeptisk. Dro på det. Formante om at selv med paraply i hånden måtte de fremdeles leie mamma når vi var ute og gikk i trafikken. Og de skulle absolutt ikke brukes til å fekte med eller lekes med inne. De var kun til bruk ute og i regnvær. Jada, mamma, vi lover!

Jeg dro på det litt til. Sa at først fikk vi finne det vi var kommet for, nemlig sko til Storebror. Jeg kjøpte meg litt tid til å tenke, og så etter et par formaninger til om «ingen fekting» og «leie mamma selv med paraply i hånd» så gav jeg etter.

De var så kry! I kassa fortalte de stolt at «vi har fått paraplyer!» De to ansiktene strålte som soler fra skyfri himmel, og selv mannen som ekspederte oss måtte smile litt ekstra av dem.

DSC_0010 (2)

Dagen etter pøste det ned, men vi måtte ut et par ærend. Siden vi ikke skulle gå så langt og mye, så fikk de ta med seg paraplyene sine, mens jeg tappert surret et skjerf rundt hodet for å ikke se ut som en druknet katt.

Først var vi innom hos fotografen, og de proklamerte stolt og tydelig at «vi har paraplyer!» På vei tilbake til bilen krysset vi noen få andre som var ute i regnet, og igjen ropte de høyt av glede «Monsieur, vi har paraplyer!» Man skulle jo nesten tro at det var en rykende fersk oppfinnelse de hadde kommet opp med helt selv!

Jeg følte meg i alle fall særdeles integrert, der jeg selv ble våt, mens de to håpefulle nærmest hoppet av glede over å endelig gå med sine egne paraplyer. For jeg hadde (selvfølgelig) ikke tatt på meg regnjakke, og ingen av oss hadde gummistøvler. For det er sånn det gjøres i Frankrike på en regnværsdag… 🙂

Lykken er…..

Posted on May 19, 2015 by tessengebermond

– å ha gode venner og prate med om alt mellom himmel og jord.

– å vite at selv om det stormer noen dager og fartøyet knirker, så blir det sol og stille hav når stormen har lagt seg.

– å kjenne styrken i små armer som omfavner meg, mens et klissete kyss plasseres på mitt kinn.

– å ha en familie som står last og brast, i solskinn som i storm.

– å ha venner som selv etter lang tids fravær, føles som om vårt forrige møte var igår.

– å vite at på en regnværsdag har jeg et stort album med gode minner å bla i, i mitt eget indre.

Livet skal leves, ikke konstrueres

Posted on November 18, 2014 by tessengebermond

Jeg har fulgt debatten om sykefravær blant kvinner med et halv øye. I kommentarfeltet under en kronikk i Dagbladet (det hender jeg roter med ned til kommentarfeltet), var det en mann som påpekte noe jeg har tenkt over siden. At når vi kvinner sammenlikner oss med andre kvinner, så sammenlikner vi oss ikke med en annen kvinne, men med alle dem vi leser om, eller kjenner. Dvs at når vi leser om alle disse tilsynelatende vellykkede kvinnene som fikser alt fra å se bra ut, til å ha små englebarn, ryddige og vakre hus, hjemmelaget middag hver dag, og i tillegg ha tid til å blogge om det, ja da skal det ikke mye til for selv å føle seg mislykket og stressa.

Jeg tror at de færreste av disse kvinnene er like vellykkede på alle disse områdene. Noen prioriterer et ryddig og vakkert hus, andre å lage middag fra bunnen av, mens atter andre har fokus på å se bra ut. Jeg tror faktisk ikke at de mester alt dette på en gang, og i alle fall ikke hver eneste dag 365 dager i året.

Vi lever i en tid der det synes som mye av livene våre foregår på fb, instagram, twitter og i bloggspalter. Vi deler fragmenter av våre liv. Nøye utvalgte fragmenter som viser vår egen fortreffelighet og vellykkethet. Har vi en dårlig dag med grinete unger, skittentøyskurv som flyter over sine bredder, tomt kjøleskap og et hus der det ser ut som en tornado akkurat har passert, vel, så er det kanskje ikke det vi velger å utbasunere på sosiale medier. Vi går heller i bildearkivet og finner et koselig bilde av en smilende familie på søndagstur, og legger ut dette istedet.

Alle deler selvfølgelig ikke like mye av seg selv på sosiale medier. Og takk for det! Personlig synes jeg det kan bli litt i overkant vellykket til tider. For all del, det er hyggelig med bilder av smilende familier, lekende barn, en glad vennegjeng på tur. Men vi vet alle innerst inne at det er ikke sånn alle dager. Vi har dager der vi er sure og grinete, der vi krangler med partneren, og det er søndager da familieturen likner mer en katastrofe enn noe annet. Det holder vi klokelig for oss selv, for vi vil jo ikke at andre skal tro at vi ikke har det bra, at vi ikke takler alt som detter i hodet på oss.

Det er kanskje ikke så rart noen blir syke av forventningspresset vi utsettes for i alle kanaler. Glansede dameblader og tabloidavisene gir oss hele tiden råd og tips om hvordan vi skal bli mer vellykket på alle områder i livet. Hvor vi må reise, hvordan vi bør trene, hva vi bør spise…

Helt ærlig tror jeg folk er ganske lei alt dette. Jeg er i alle fall møkk lei alle velmente(?) råd om hvordan livet skal bli perfekt. For hvordan kan jeg vite at jeg har en perfekt dag om jeg aldri har hatt en dårlig dag? Hvordan skal jeg kunne fryde meg over gleden og latteren om jeg ikke også kjenner sorgen og tårene?

Jeg tror vi kan leve veldig gode liv selv om huset ikke er innredet etter trenden i siste boligmagasin. Jeg tror ikke vennene mine slutter å komme på besøk selv om huset ikke er nyvasket og strøkent til enhver tid. Jeg tror ikke ungene mine tar skade om ikke maten er økologisk og laget bra bunnen av hver dag. Og jeg tror slettes ikke jeg er en dårlig mor om de går avgårde om morgenen i bukser som har en grønskeflekk fra gårsdagens lek.

Jeg er et helt vanlig menneske. Jeg vet at uansett hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg spiser så skal jeg forlate denne verden en gang. Det er ikke noe jeg dveler for mye ved. Men jeg tenker endel på at den tiden jeg faktisk har her i verden, den har jeg lyst til å bruke på det som gir meg glede i livet. Og da kommer streben etter å ha en blankpolert fasade veldig veldig langt ned på lista. Livet mitt skal leves, ikke konstrueres.

Jeg tror at å ta ting litt som de kommer, og å bruke tid på familie og venner er noe av det som gir livet mest mening. Senk skuldrene og godta at alt ikke er perfekt (hvem er det forresten som setter standarden for hva som er perfekt??), så tror jeg du vil oppleve at livet slett ikke er det verste du har 🙂

Cogito ergo sum

Tag Archives: glede