– Takk for invitasjonen, vi kommer gjerne, men vi blir nok ikke så lenge.
– ???
– Ungene våre legger seg i halv ni-tiden, men vi prøver og ser hvordan det går. Vi går bare hjem når de blir trøtte.
– Legger de seg virkelig klokka halv ni?? Da har vi ikke engang rukket å spise middag! Hvordan får du det til?

Ja, hvordan får jeg til å legge ungene mine klokka halv ni en ukedag? Det er lurer mine franske venner på. For dem er dagen langt fra over på denne tiden. Familien er jo ofte ikke samlet hjemme engang før klokka sju om kvelden. Så skal det lages middag og spises, prates og koses. Når den prosessen er over og ungene er klare for sengen er klokka sen kveld, i alle fall fra et barns perspektiv. Dagen etter må mange av dem hales ut av sengen for å komme seg på skolen/i barnehagen i tide.

Når jeg forteller mine norske venner at ungene mine legger seg etter klokka åtte om kvelden, da får jeg blikk eller en liten kommentar om at “oi, er ikke det litt sent for en 2 åring?” Nå har jeg aldri bodd i Norge med barna mine, men jeg har inntrykk av at de fleste barn der legger seg i sju-tiden, så ja, mine barn legger seg sent, men altså ikke sent i forhold til sine venner her.

Jeg forstår forundringen både fra franske og norske venner og familie. Vi er vokst opp med ulike måter å organisere dagen på, og det gjelder alt fra arbeidstider til måltider og leggetider. Selv om det heter “when in Rome, do as the romans” så er det ikke alltid det føles helt naturlig, i alle fall ikke for meg. Jeg er nok temmelig indoktrinert med den “norske” måten å gjøre en del ting på, men jeg ser at jeg kan ikke tviholde på alt. Særlig ikke når det rett og slett ikke passer inn i det samfunnet jeg er en del av. Når ungene mine, selv han som har begynt på (før)skolen, sover 2 timer midt på dagen er det liten vits i å putte dem i seng kl sju bare for å bli ropt etter annethvert minutt i minst en time. Samtidig trenger jeg et pusterom før jeg selv tar kveld, og da ønsker jeg ikke at ungene mine skal være oppe til kl ti hver kveld.

Etter å ha prøvd litt ulike måter å organisere dagen på har vi kommet frem til vår måte, som er en miks av to kulturer. Jeg har tenkt som så at det ene ikke er mer riktig enn det andre, vi må bare finne det som funker for oss. Sånn er det jo med så mye her i livet. Det som passer deg, passer ikke meg og omvendt. Det handler om å innrette seg slik at man trives i sin egen hverdag. Jeg føler det som et privilegium å være del av to ulike kulturer i daglivlivet fordi det gir så mange muligheter til å sette selvfølgeligheter i et nytt perspektiv. Noen ganger har jeg nok lyst til å gå litt i vranglås og si at “dette synes jeg er helt teit, det er jeg ikke med på”. Men jeg prøver å stille med åpent sinn og ender ofte opp med et kompromiss, og det som regel uten å svelge en eneste kamel! At folk på “begge sider” opplever vår måte å gjøre det på som litt sær kan jeg fint leve med. Og jeg deler gjerne mine “hemmeligheter” med franske venner som godt kunne tenke seg litt mer egentid før klokka elleve om kvelden…