De farlige flyktningene?

Mange er i disse dager bekymret over hva flyktningestrømmen som har nådd Norge vil ha å si for fremtiden. Det snakkes om høyere skatter, snikislamisering og forringelse av velferdstilbudet. Jeg personlig tror vi har lite å frykte.

For det første, de som kommer har flyktet fra krig og nettopp islamske ekstremister! Det er med andre ord ikke ekstremistene som kommer til Norge, det er folk som flykter fra ekstremistene.

Nei, jeg tror ikke alle vil integreres like fort og like godt. Til det er integreringsprosessen for innfløkt. Det tar tid å venne seg til et nytt land og nye omgivelser, det tar tid å lære seg et nytt språk og nye sosiale koder. Men det betyr ikke at velykket integrering er umulig. Faktisk finnes det tusenvis av godt integrerte immigranter i Norge allerede! De finnes overalt i samfunnet, der de jobber, betaler sin skatt og deltar aktivt i samfunnsdebatten og i lokale lag og foreninger.

Noen får det til å høres ut som om de som kommer for evig og alltid vil være en offentlig utgiftspost. Det er i alle fall ikke tilfelle. De som kommer ønsker å delta i samfunnslivet og arbeidslivet, betale skatt og finne tilhørighet i et nytt land. De kommer ikke hit for å snylte på systemet eller for å snikinnføre sharialover. Jeg tror snarere de er veldig glade for å ikke måtte forholde seg til sharialover, de har jo flyktet fra samfunn der disse er innført med hard hånd, f eks av ISIS og Taliban.

Av de mange som kommer vil endel etterhvert kanskje jobbe i det norske, offentlige helsevesenet. Og såvidt jeg har skjønt trengs det nye krefter her. Andre vil finne jobber andre steder der det er bruk for dem, som i bygg- og anleggsbransjen, undervisning, og ulike serviceyrker.

Noe mange synes å glemme, er at integrering hverken er en utelukkende offentlig oppgave eller en enveis-prosess. It takes two to tango, som det heter på fint norsk. Integrering handler om samhandling mellom dem som bor i landet fra før, og de som kommer til. Det handler om å inkludere tilflytterne i lokalmiljøet, ønske dem velkommen i lokale lag og foreninger, tilby et vennskap med nye naboer. Det handler om å ha litt tålmodighet med språklige forviklinger og å tåle at man av og til tråkker hverandre litt på tærne fordi man er vant til å gjøre ting på ulikt vis. Denne tålmodigheten og aksepten for å gjøre feil må selvfølgelig gå begge veier! Det er dette som er integrering i praksis.

Det er ved aktiv samhandling man lærer en kulturs sosiale koder, hva som er akseptabelt og ikke i sosial omgang med andre. Kurs i norsk kultur, og i hvordan vi praktiserer f eks likestilling, er veldig bra, men dette synker enda bedre inn dersom det formidles i praksis ved at man faktisk opplever på kroppen hvordan man ter seg i samkvem med andre. Når man hele tiden ser at norske kvinner og menn har et avslappet forhold til å omgås hverandre, at vi kan være venner og respektere hverandre uten at det ligger noe seksuelt ladet i det, da blir det lettere for dem som kommer fra kulturer hvor dette ikke er tilfelle å ta opp i seg denne måten og omgås hverandre på.

Så hvis du er redd for at de som kommer er noen skumle vesner med enda skumlere ideer, så synes jeg du skal gjøre som Frank Jonny Nilsen i Alta, ta turen til nærmeste flyktningemottak og faktisk hilse på dem som bor der. Kanskje du er litt mindre redd for «de fremmede» etter å ha hilst på dem. Det skader vel ikke å gjøre et lite forsøk i det minste, gjør det vel? Kanskje viser det seg at flyktningene ikke er så farlige allikevel? Og hvem vet, kanskje får du noen nye, gode venner på kjøpet?

Nytt år – nye muligheter!

Image

Så skriver vi allerede 2016. Fy flate som tiden flyr! Jeg synes det blir kortere og kortere mellom hver gang jeg må skifte almanakk….

Men først av alt: Godt nytt år til alle dere som tar turen innom bloggen min! Jeg håper dere vil fortsette å følge meg i året som kommer! Jeg håper også jeg skal klare å blogge litt oftere og mer regelmessig i året som nå ligger foran oss, for jeg har ikke mindre på hjertet i år enn ifjor 🙂 Kanskje mer faktisk…

Når et år går mot slutten er det mange som lager seg noen nyttårsforsett, og nå er tiden inne til å sette dem ut i livet. Andre har satt seg et eller annet mål (eller fler), og jeg ønsker dere alle lykke til med både nyttårsforsetter og målene for det nye året!

Selv har jeg sluttet å ha nyttårsforsetter. Jeg tar ting som de kommer. Når det er sagt, det er et og annet jeg kunne tenke meg å forandre litt på i 2016 i forhold til tidligere år.

Jeg har lyst til å bruke mer tid på det som virkelig betyr noe for meg, nemlig menneskene rundt meg. Familien, venner, og andre som måtte komme min vei.

Jeg har lyst til å være rausere med smil, latter og TID. I vårt travle samfunn synes det støtt og stadig som om tid er et knapphetsgode. Og noen ganger er det det, jeg ser jo det. Men det er jo ikke sånn at hver dag inneholder for få timer! Og så er jeg av den oppfatning at det er hyggeligere å ringe en venn og skravle litt, enn å sitte i sofaen og glo på tv’n…

Jeg har lyst til å skrive og sende kort til familie og venner. Du vet, sånne gode, gammeldagse postkort. Ja, for de er faktisk å få kjøpt enda! Tro det eller ei 🙂

De siste årene har jeg ikke vært så flink til å sende kort når noen har bursdag eller andre merkedager, men det er noe jeg har lyst til å bli flinkere til. Ikke bare bursdagskort forresten, kort er hyggelig å få uansett. En uventet og koselig overraskelse i postkassa, sånn innimellom alle regningene og reklamen. Hvis jeg er riktig heldig, klarer jeg kanskje å inspirere noen til å skrive noen kort selv? Ikke nødvendigvis til meg, men til noen du tenker på ofte, men som bor langt borte.

Så har jeg lyst til å ringe litt oftere til familie og venner som jeg ikke ser så ofte. Når man bor i utlandet selv, så sier det seg selv at det innebærer mange av vennene mine og all familie.
Jeg skal slutte å si til meg selv «han/hun har sikkert ikke tid til å prate akkurat nå, det er jo tid for middag/leggetid barn/egentid/treningstid…..» og heller bare ta det som det kommer.

Ellers tror jeg det meste skal få rusle og gå som før. Jeg har ikke tenkt til å trene mer, gjøre mer husarbeid eller slanke meg.
Jeg skal spise passe mye frukt og grønnsaker og passe mye sjokolade, være ute så mye som jeg føler for fordi jeg liker å være ute, og hoppe i sølepytter med Storebror og Lillebror. 

Jeg skal fortsette å engasjere meg i saker jeg synes er viktig, som kvinners stillig både i nære og fjerne områder, integrering, flyktninger, fattigdom og krig.

Håper du har lyst til å fortsette og følge bloggen min i 2016 🙂

Så et lite nyttårsønske på tampen; del gjerne meningene dine i kommentarfeltet her på bloggen enten du er enig eller uenig med meg!

Godt nytt år!! 🙂
PS! Husk det beste i livet er fremdeles gratis!
(Kjærlighet, klemmer, vennskap, latter, gode samtaler, gode minner….)

Du er ikke fransk…?

Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare kan kvitte seg med over natten.

Jeg sier ikke dette uten å ha belegg for å si det. Jeg er jo selv innvandrer, og selv etter seks år i et nytt land, ser jeg fremdeles på meg selv som norsk. Ja, jeg har tatt til meg endel franske vaner, jeg begynner så smått å få taket på hvordan franskmenn tenker om ditt og datt, deres logikk om du vil. Jeg snakker språket bedre og bedre, jeg omgås franskmenn, og jeg forsøker å henge med i fransk politikk og samfunnsliv. I så måte tror jeg at jeg er ganske godt integrert. Men jeg ser ikke på meg selv som fransk, og jeg tviler vel egentlig på at jeg noengang vil betrakte meg selv som 100% fransk, om jeg så blir her resten av livet.

Det er nemlig sånn, at når man er født og oppvokst i en annen kultur, så er det endel ting som kommer inn med morsmelka. Den kulturelle bagasjen du har med deg kan du ikke skrubbe av i dusjen. Uansett hvor lenge du bor i et annet land så vil det alltid finnes rester av denne kulturen i deg, på godt og vondt.

Nøkkelen til god integrering ligger i at både de som kommer, og de som er i landet fra før, er seg bevisst akkurat dette. Den som kommer må selvfølgelig være villig til å delta i den nye samfunnet, lære seg språket, sette seg inn i nye måter å tenke på. Mens de som allerede bor i landet må forstå at ingen blir integrert over natten, og ikke uten hjelp fra de «innfødte». De som allerede bor i landet må også være åpne for at andre tenker annerledes om verden enn dem selv.

For at jeg skal kunne lære om og forstå hvordan Frankrike og franskmenn «fungerer», så må jeg ha sosialt samvær med dem. Det betyr igjen at jeg må være villig til å omgås franskmenn, men de må også akseptere meg som venn. Jeg må akseptere at de gjør ting annerledes enn jeg er vant med, og motsatt. Et nøkkelord her er selvfølgelig gjensidig respekt.

Når jeg møter folk og prater med dem, får jeg av og til spørsmål om hvor jeg er fra. Jeg synes ikke det er så rart. Ved første øyekast ser jeg nok ut som de fleste andre franskmenn, men en aksent avslører fort at jeg ikke er født her. Jeg synes det er helt greit at folk spør hvor jeg kommer fra. Det er helt greit å innrømme at jeg ikke er en innfødt, for da slipper jeg forhåpentligvis litt billigere unna med språklige blundere. Og etterhvert som samtalen skrider frem, lærer jeg mer om franskmenns væremåte og kultur, og de får et innblikk i den kulturen jeg kommer fra. Alt i alt så tror jeg vi begge tjener på det.

 

Eplet faller ikke langt fra stammen

Heter det seg, og det har jeg nå fått erfare.

Da jeg var barn tror jeg at jeg var en sann prøvelse til tider. Jeg elsket å tyvlytte på de voksnes samtaler, og jeg blandet meg gjerne inn med spørsmål som «hva snakker dere om?» eller «hvem gjorde det?» Min mamma ga meg mer enn en reprimande om å slutte å tyvlytte, og å tie stille når de voksne snakker.

Jeg var, og er heller ikke idag, veldig glad i autoriteter, og jeg kan vel si at jeg lider av en viss autoritetsforakt. Det er bare noe som stritter imot når jeg blir fortalt hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje er det derfor jeg er så glad i Frank Sinatra sangen «My way»?

Men det var dette med eplet og stammen. Jeg ser jo at min eldste sønn er ganske lik meg når det gjelder disse tingene. Han snakker mer enn gjerne i munnen på voksne, og synes ikke det er det spor morsomt å bli fortalt hva han skal gjøre, når han skal gjøre det eller hvordan han skal gjøre det. Morgenritualet med påkledning kan være en liten prøvelse for både liten og stor; poden sitter der litt tafatt med klærne rundt seg, eller han finner ganske enkelt på noe annet å gjøre. Jeg maser, han utfører sine protester i ulike varianter.

Det samme gjentar seg ofte om kvelden. – Nå må du kle av deg og gå på do, sier jeg. Storebror ser på meg, og finner ut at det er en masse spørsmål han ikke har stilt den dagen, eller at det bare må lekes litt med toget før han kan innfinne seg på badet. Jeg sukker, og tenker at herre min så vanskelig alt skal være… – Kan du ikke bare være så snill å gjøre som mamma sier for en gangs skyld?

Neste uke er det karnaval på skolen, og årets tema er «mat fra hele verden». Jeg ble helt matt da jeg leste meldingen fra skolen. Mat! Må jeg kle ut sønnen min som en tomat, en gulrot eller et jordbær? Jeg kjenner at jeg stritter imot. Selv kunne jeg aldri tenke meg å vise meg offentlig utkledd som en gulrot eller et pizzastykke. Jeg føler medynk på min sønns vegne.

Etter noen runder med diskusjon med min komplementerende halvdel, kom vi frem til at Storebror kan kle seg ut som kokk. Det handler om mat, men det skulle være et kostyme som ikke får ham til å føle seg som en komplett idiot.

Forslaget fremlegges for Storebror. Ikke helt uventet protesterer han. Jeg er ikke helt sikker på om han har noe begrep engang om hva en kokk er, men pappaen viser ham noen bilder på internett av barn i kokkekostyme. Nope. Storebror synes ikke det er noe fint. Han vil være pirat!

Pirat er kult - gulrot er ut! Storebror klar for karvavalet ifjor.

Pirat er kult – gulrot er ut!
Storebror klar for karvavalet ifjor.

For en gangs skyld er Storebror og jeg helt på parti. Vi synes begge to at grønnsakskostymer er noe tull, og at piratkostyme er kult. Han skjønner nok ikke at læreren ikke vil være helt fornøyd med valget, mens mammaen hans gliser fornøyd inni seg over muligheten til å være litt trassig.

Etter en ny samtale med min komplementerende halvdel har vi kommet frem til følgende løsning, for å spille bittelitt på lag med skolens, i mine øyne, fullstendig dustete temavalg; Storebror skal få kle seg ut som pirat-kokk! Da får han ha piratkostyme, og i tillegg får vi lure på ham et forkle tilsmusset med litt matflekker. Pirater spiste jo de også, og noen laget maten ombord på skuta. Det får være «mat fra hele verden» godt nok for denne gang.

Fransk (u)eleganse

Norske kvinner er vel ikke akkurat internasjonalt kjent for sin elegante stil. Om de er kjent for noe, må det være for den sporty og mer praktiske stilen. Ikke nødvendigvis veldig elegant, men så kler norske kvinner seg mer etter klimatiske forhold, enn de kler seg for å se “smashing” ut til enhver tid.

Franske kvinner er, som du sikkert vet, kjent for sin eleganse. Høye hæler, diskret smike og stilige antrekk. Dette stemmer også, for mange i alle fall. Jeg ser dem (nesten) hele tiden, og kan kjenne et stikk av misunnelse over at de kan virke så uanstrengte i sin eleganse, der de strener avgårde på de høye hælene i et selvsikkert og feminint ganglang.

Stilsikker og elegant, men ikke noe for en kald vinterdag... Foto:Team Peter Stigter

Stilsikker og elegant, men ikke noe for en kald vinterdag… Foto:Team Peter Stigter

Men, for det er nesten alltd et men. Eller i alle fall “ingen regel uten unntak”. Like mye som franske kvinner kan oppvise en misunnelsesverdig eleganse, er det dem som er så uelegante at jeg lurer på om de har speil hjemme. Det handler ikke om kjedelig påkledning, neida, de er rett og slett så uelegante som du kan få dem. Skulle tro de har røsket de klærne som lå øverst i bunken ut av skapet, og kledd på seg uten tanke for om klærne passer dem, eller passer sammen for den sakens skyld. Uflidd hår, trøtte tryner og subbete ganglag hører med til denne stilen. Om det fortjener benevnelsen stil.

Faktisk så vil jeg påstå at selv om det kan være lengre mellom de virkelig elegante kvinnene du ser i norske gater, så er det få norske kvinner som er så til de grader uelegante som endel av de franske. Kanskje har det noe å gjøre med at selv om norske kvinner ofte går for en praktisk og litt sporty stil i hverdagen, så ser de i alle fall freshe og kvikke ut. Og spør du meg er det bedre å se folk som vet å holde seg varme på en hufsete vinterterdag, enn det er å se kvinner i stilletthæler, uten strømper(!) og trenchcoat, som ser ut som de holder på å fryse ihjel.

Heller varm og sporty, enn stilsikker og forfrossen...

Heller varm og sporty, enn stilsikker og forfrossen…

Så neste gang du føler deg uelegant der du trasker i vei godt innpakket i parkas eller allværsjakke og varme støvler, kan du tenke at det er tross alt bedre å være varm i en sporty stil, enn blå av kulde med forfrosne tær “the parisian way”. Og jeg kan love deg at du uansett ser 100 ganger bedre ut allikevel, enn de uelegante franske kvinnene, som hverken har stil eller varme.

PS! Dette kommer aldri til å bli noen moteblogg av noen sort. Men klær og påkledning er en viktig del av fransk kultur, så fra tid til annen blir det nødvendigvis et innlegg om akkurat det.

På autopilot

Carpe diem, eller grip dagen om du vil, var det store “moteslagordet” en stund, og er det vel i og for seg enda. Jeg prøver stadig vekk å minne meg selv på akkurat det, å gripe øyeblikket, være tilstede her og nå. Bruke dagen og de muligheter den gir. Likevel må jeg medgi at jeg ofte ser tilbake på dagen når den er over, og må innrømme at det nok var mer autopilot enn mental tilstedeværelse som preget den.

Det høres liksom så enkelt ut: Grip dagen! Ja, jeg vil jo så gjerne! Vær tilstede i øyeblikket! JA, jeg vil det også! Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å gripe dette øyeblikket?? Hvorfor er det alltid noe som distraherer? Noe som sporer meg av?

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over min eldste sønn (han er 4 år) for han synes å være helt i sin egen verden når jeg snakker til ham. Det er alltid noe som opptar ham; en liten ting han bare må gjøre før han kan ta på seg skoene, eller komme og spise. Jeg må gjenta beskjeden både en og flere ganger. Tenker at om han bare kunne være litt mer tilstede i denne verden.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Men det er jo akkurat det han er! Han er tilstede i sin egen verden. Der tiden ikke er viktig. Der det er øyeblikket som gjelder. På vei hjem fra skolen må han se etter den søte lille hunden som bor i huset i bakken. Han må se om det er vann i rennesteinen, se om det er fugler i fuglehuset i akkurat den hagen. Han er opptatt av de små tingene som gir han glede på veien. Så står jeg der og maser om at han må komme, for jeg synes det er så kjedelig å traske opp den samme bakken hver eneste dag…

Hvem burde lære av hvem her? Jeg burde absolutt lære av min sønn at det spiller ingen rolle om vi bruker 5 minutter mer på veien hjem. Jeg burde se etter den søte hunden med samme entusiasme, stryke den myke snuta som stikkes ut mellom sprinklene i porten. Fryde meg over vannet som renner i rennesteinen og fuglene som flyr. Og ikke minst fryde meg over min sønns entusiasme og nysgjerringhet over alt som finnes her i verden!

Jeg kan, i gode øyeblikk, bare sitte på stranden og høre bølgene skylle mot land. Finne et øyeblikks ro og fred, tømme hodet. Men sannheten er at det er ikke skjer så ofte. Som regel er tankene et annet sted; hva skal vi ha til middag? Hva må jeg huske å handle? Hvordan skal jeg best vinkle den ideen til en artikkel jeg har i hodet? For ikke å snakke om alle “skulle, burde ha gjort” som alltid svirrer rundt i hodet.

Nice 13112014 127

Istedet for å være tilstede i øyeblikket lar jeg det fare fordi jeg allerede er på vei til neste punkt på agendaen. Jeg glemmer at alle disse små øyeblikkene som kommer og går, det er faktisk det som er selve livet. Det er de jeg så gjerne ønsker å gripe, og likevel er det de jeg så altfor ofte bare lar fare forbi.

Jeg ble minnet på alt dette i et blogginnlegg jeg leste for noen dager siden. Etterpå har tankene rundt dette kvernet og gått i hodet mitt, og jeg har måttet erkjenne at tross all ønsketenkning, så er jeg ofte ikke mentalt tilstede i øyeblikket. Og når jeg ikke er tilstede i øyeblikket, da er det lett å føle seg tom.

Av den grunn har jeg kommet til den erkjennelsen at det er på tide å ta noen grep i egen hverdag, og faktisk gjøre som mine barn; glemme tiden og være tilstede i øyeblikket.

Grip dagen mamma!

Grip dagen mamma!

Ha en riktig fin dag – grip den! 🙂

Tilbake til hverdagen

Terrorangrepet i Paris 7. januar får konsekvenser i dagliglivet også for den helt vanlige franskmann. Beredskapsnivået er nå på topp, og ikke bare betyr det mer synlig politi i gatene. Det betyr også alarmberedskap ved alle landets skoler. Et oppslag på skolen, også gjengitt i meldingsboka elevene har med seg hjem hver fredag, forteller at det nå er tillatt å ransake veskene til alle besøkende ved skolen. Normalt er skoleportene låst i skoletiden, og det er bare inn- og utslipp 5-10 minutter ved skolestart om morgenen, og om ettermiddagen når skolen er slutt. Foreldre blir innstendig bedt om å overholde disse tidene i disse dager.

Det er kanskje å regne som bagateller. Jeg mener ikke å klage. Det er nytt for meg med en slik skjerpet sikkerhet, det er alt. Midt oppe i det hele er jeg selvfølgelig glad for at mine barns sikkerhet ivaretas på best mulig måte.

Hva jeg finner skremmende er at noen kanskje ønsker å angripe skoler. Skoler der tusenvis av helt uskyldige barn tilbringer dagen med å lære og leke. Det er et tankekors for meg, her jeg bor midt i hjertet av et fritt og demokratisk Europa.