Jeg har fulgt debatten om sykefravær blant kvinner med et halv øye. I kommentarfeltet under en kronikk i Dagbladet (det hender jeg roter med ned til kommentarfeltet), var det en mann som påpekte noe jeg har tenkt over siden. At når vi kvinner sammenlikner oss med andre kvinner, så sammenlikner vi oss ikke med en annen kvinne, men med alle dem vi leser om, eller kjenner. Dvs at når vi leser om alle disse tilsynelatende vellykkede kvinnene som fikser alt fra å se bra ut, til å ha små englebarn, ryddige og vakre hus, hjemmelaget middag hver dag, og i tillegg ha tid til å blogge om det, ja da skal det ikke mye til for selv å føle seg mislykket og stressa.

Jeg tror at de færreste av disse kvinnene er like vellykkede på alle disse områdene. Noen prioriterer et ryddig og vakkert hus, andre å lage middag fra bunnen av, mens atter andre har fokus på å se bra ut. Jeg tror faktisk ikke at de mester alt dette på en gang, og i alle fall ikke hver eneste dag 365 dager i året.

Vi lever i en tid der det synes som mye av livene våre foregår på fb, instagram, twitter og i bloggspalter. Vi deler fragmenter av våre liv. Nøye utvalgte fragmenter som viser vår egen fortreffelighet og vellykkethet. Har vi en dårlig dag med grinete unger, skittentøyskurv som flyter over sine bredder, tomt kjøleskap og et hus der det ser ut som en tornado akkurat har passert, vel, så er det kanskje ikke det vi velger å utbasunere på sosiale medier. Vi går heller i bildearkivet og finner et koselig bilde av en smilende familie på søndagstur, og legger ut dette istedet.

Alle deler selvfølgelig ikke like mye av seg selv på sosiale medier. Og takk for det! Personlig synes jeg det kan bli litt i overkant vellykket til tider. For all del, det er hyggelig med bilder av smilende familier, lekende barn, en glad vennegjeng på tur. Men vi vet alle innerst inne at det er ikke sånn alle dager. Vi har dager der vi er sure og grinete, der vi krangler med partneren, og det er søndager da familieturen likner mer en katastrofe enn noe annet. Det holder vi klokelig for oss selv, for vi vil jo ikke at andre skal tro at vi ikke har det bra, at vi ikke takler alt som detter i hodet på oss.

Det er kanskje ikke så rart noen blir syke av forventningspresset vi utsettes for i alle kanaler. Glansede dameblader og tabloidavisene gir oss hele tiden råd og tips om hvordan vi skal bli mer vellykket på alle områder i livet. Hvor vi må reise, hvordan vi bør trene, hva vi bør spise…

Helt ærlig tror jeg folk er ganske lei alt dette. Jeg er i alle fall møkk lei alle velmente(?) råd om hvordan livet skal bli perfekt. For hvordan kan jeg vite at jeg har en perfekt dag om jeg aldri har hatt en dårlig dag? Hvordan skal jeg kunne fryde meg over gleden og latteren om jeg ikke også kjenner sorgen og tårene?

Jeg tror vi kan leve veldig gode liv selv om huset ikke er innredet etter trenden i siste boligmagasin. Jeg tror ikke vennene mine slutter å komme på besøk selv om huset ikke er nyvasket og strøkent til enhver tid. Jeg tror ikke ungene mine tar skade om ikke maten er økologisk og laget bra bunnen av hver dag. Og jeg tror slettes ikke jeg er en dårlig mor om de går avgårde om morgenen i bukser som har en grønskeflekk fra gårsdagens lek.

Jeg er et helt vanlig menneske. Jeg vet at uansett hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg spiser så skal jeg forlate denne verden en gang. Det er ikke noe jeg dveler for mye ved. Men jeg tenker endel på at den tiden jeg faktisk har her i verden, den har jeg lyst til å bruke på det som gir meg glede i livet. Og da kommer streben etter å ha en blankpolert fasade veldig veldig langt ned på lista. Livet mitt skal leves, ikke konstrueres.

Jeg tror at å ta ting litt som de kommer, og å bruke tid på familie og venner er noe av det som gir livet mest mening. Senk skuldrene og godta at alt ikke er perfekt (hvem er det forresten som setter standarden for hva som er perfekt??), så tror jeg du vil oppleve at livet slett ikke er det verste du har 🙂