Noen ganger er det fint at livet ikke går så fort. Jeg mener at ikke alt må gå i full fart hele tiden. Livet her på Rivieraen er litt sånn “slow living”.

Ikke at jeg tror folk bevisst går inn for det. Det er bare sånn det er her. Om sommeren er det så varmt, og hvem orker vel da å kjøre på i ekspressfart? Jeg merker det på meg selv også. I varmen har jeg bare lyst til å slappe av i skyggen. Må jeg ut og bevege meg foretrekker jeg et litt bedagelig tempo, ellers renner jo svetten både oppover og nedover med en gang.

Men noen ganger går det meg på nervene at alt skal skje i “slow motion”. Kassadamene som skravler og skravler, med kunder og hverandre, mens de bruker en liten evighet på å scanne varene på båndet. Joda, det er fint at de er hyggelige med folk de kjenner, men det var denne berømte multitaskingen da… Virker ikke som de er så gode på det. Snakke og scanne på en gang er visst vanskelig det.

Så er det servitørene som lar deg sitte og vente og vente i det som synes som en heller lang evighet, mens sulten gnager i magen eller halsen tørster etter noe kaldt å drikke. Når de endelig kommer til bordet skjer det ofte uten smil, og så må man vente en god evighet til på å få hva det nå enn er man har bestilt.

Noen ganger lurer jeg på om det bare er jeg som blir irritert. Og andre utlendinger. For det har jeg opplevd. Jeg har flere ganger overhørt folk ved andre bord som klager over hvor tregt det går. Franskmennene synes ikke å la seg merke med dette snegletempoet i det hele tatt. Vel, de er jo født inn i det, om jeg kan uttrykke det sånn.

Som sagt, det er fint at ting ikke alltid går så fort. Jeg liker å nyte øyeblikket. Å kunne la meg synke ned i det uten å tenke på alt jeg skulle og burde ha gjort. Men det er en gang sånn at jeg foretrekker å dvele ved øyeblikket der jeg sitter på en benk og ser på bølgene som skyller mot stranden. Eller la blikket hvile på en vakker solnedgang under en rusletur. Det er fint å sitte i hagen og lytte til fuglenes skvalder. Bare la tankene vandre. Nyte det som er akkurat nå.

Derimot synes jeg det er vanskelig å slappe av og nyte øyeblikket der jeg står og venter i køen på supermarkedet. Eller på postkontoret. Eller mens jeg venter på maten eller regningen på en restaurant, mens jeg ser at ungene blir mer og mer rastløse. Da er ikke slow living avslappende lenger. Det er faktisk veldig stressende.