Om hybelkaniner, en støvklut på ferie og rene kaffekopper,

Jeg har ikke støv på hjernen, langt ifra. Faktisk så er jeg ikke engang sikker på hvor jeg har støvkluten hen, hvis jeg fremdeles har en. Kanskje har den tatt ferie på ukjent sted. Det ser i alle fall sånn ut når jeg drar fingeren over toppen på pianoet, eller over kommoden på Storebrors rom, eller i bokhylla. Men litt skitt er da bare sunt, er det ikke?

Godt er det også at jeg har to små gutter som elsker dyr, for til tider er det nok av hybelkaniner som hopper rundt i huset. De biter jo ikke, så jeg ser ingen grunn til bekymring. Men jeg kan fastslå at de er som andre kaniner; de formerer seg fort.

En ting jeg ikke orker derimot, er skitne kaffekopper. Forstå det den som kan. Jeg klarer bare ikke å drikke av en skitten kopp. Nærmere bestemt en sånn kaffekopp med brunt belegg innvending, sånn som de blir etter en lang dags bruk uten en tur under vann og såpe.

Jeg er ikke så flink til å lage mat i et kjøkken som flyter over av oppvask og rot på benken heller. Det er bare å innse det. Etter å ha jobbet på storkjøkken i feriene, for gudene vet hvor mange år siden, klarer jeg det bare ikke. Når det er sagt, så bryr det meg ikke om kjøkkengulvet ikke er helt rent, eller om det flyter av leker. Bare jeg har tom oppvaskkum (jeg er en av de få som ikke har oppvaskmaskin) og plass på benken er jeg strålende fornøyd.

Uvasket og rotete hus, helt greit. Skitne kaffekopper og rot på kjøkkenbenken, absolutt ikke greit. Men det blir balanse av det, gjør det ikke?