Jeg har akkurat lest ferdig Marta Breens bok “Hele Norge baker ikke”, og nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker. Det er noe med det hun skriver om den neste generasjonen at de er så snille og pliktoppfyllende. At vår generasjon er mer konservative enn våre foreldre. At vi muligens er i ferd med å selvrealisere oss tilbake til kjøkkenbenken. At ingen lenger vil kalle seg feminist fordi da blir man straks skjellt ut i enhver diskusjon.

Jeg sitter og tenker over hvordan jeg trodde livet skulle bli etter endt studietid, og hvordan det faktisk ble. Lurer på om jeg har forrådt mine medsøstre ved å være hjemme så lenge. Ikke at det var sånn jeg ønsket å ha det, men at det var sånn det ble siden jeg flyttet til et annet land og ikke kan påstå overfor en arbeidsgiver at jeg behersker språket både muntlig og skriftlig.

Jeg tenker på hvordan forholdene er i Norge kontra hvordan forholdene er i Frankrike. At Norge har kommet lenger, men enda ikke er i mål. At Frankrike enda har en lang vei å gå.

Jeg ble minnet på hvordan mange diskusjoner om likestilling ofte dreier over på «naturlige forskjeller» mellom kjønnene. Hvordan likestillingsspørsmålet hele veien har dreid seg om kvinners stilling, kvinners rettigheter, kvinners muligheter. At det nå også må handle om menns rettigheter for eksempel i forhold til omsorgen for barn både når det gjelder permisjon og barnefordeling.

Breen tar også for seg skjønnhetstyrraniet og kroppspresset, individualisme vs kollektivet. Igjen blir jeg sittende å gruble. Bruker jeg sminke først og fremst fordi jeg selv har lyst eller fordi jeg hele tiden blir utsatt for skjønnhetsindustriens salgsknep? Liker jeg å gå med høyhælte sko fordi jeg synes det er fint, eller er det fordi jeg er fanget i en forestilling om at kvinner tar seg best ut i høye hæler?

Det synes kanskje som små spørsmål, men for meg er det biter av et større hele. Så mange forestillinger jeg tar for gitt, selv om jeg ser på meg selv som en oppegående og frigjort kvinne.

Da jeg var yngre var jeg nok mer kjent for å være rødstrømpe enn det jeg har gitt uttrykk for å være de siste årene. Men etter å ha lest denne boka merker jeg at det er mange av spørsmålene og tankene Breen tar for seg som har ligget og kvernet der et sted i bakhodet hele tiden.

Jeg har i alle fall tenkt til å slippe de tankene frem igjen, for en ting er sikkert, kampen for like rettigheter og likeverd mellom kjønnene er ikke over.