Kvinner i Pakistan har bestemt seg for å innta offentlige plasser dominert av menn. Det roper jeg et høyt hurra for!

Det synes kanskje som en bagatell for oss her i Vesten, men faktum er at kvinners bevegelsesfrihet i land som Pakistan og India er svært begrenset, og frekvensen av seksuell trakassering er skremmende høy.

Kvinner i Vesten opplever også seksuell trakassering, og vi må stadig gjøre risikovurderinger når vi beveger oss alene ute nattestid. Vi har allikevel bevegelsesfrihet i det offentlige rom, vi bedriver hvilken sport som helst og vi kan i prinsippet bli hva vi vil med tanke på utdanning og profesjon.

Dette er rettigheter mange kvinner i andre land kan se langt etter foreløpig. Selv i et land som India, som skryter av å være verdens største demokrati, lever mange kvinner under særdeles dårlige kår, og de er ansett som mindre verdt enn menn.

Pakistan ligger enda lenger etter, og Afghanistan enda lenger bak. Jenter avspises med lite eller ingen utdannelse, og de kan slett ikke bli hva de vil. Det er heller ingen selvfølge at de kan fortsette å jobbe etter at de er gift, selv om de har høyere utdannelse.

Jeg har selv truffet indiske jenter som planla universitetsutdannelse, men som helt åpent og ærlig fortalte at hvorvidt de får brukt denne utdannelsen etter at de er gift kommer helt an på ektemannen og hans familie. For det er ikke jenta selv, men svigerfamilien som avgjør dette. Det hjelper ikke å selv komme fra en progressiv familie, om man gifter seg inn i en familie med mer konservative holdninger hva gjelder kvinners plass i samfunnet og familien*.

Jeg er en stor tilhenger av utdanning for alle, både jenter og gutter. Samtidig tror jeg det er viktig, i alle kulturer, å innprente det faktum at kvinner og menn har lik verdi som mennesker.

Vi kaller oss likestilte i Vesten, men faktum er at vi er ikke helt i mål enda. Ja, det er mye bedre enn det var, men støtt og stadig kommer man over skremmende holdninger selv blant vestlige menn om at kvinner som voldtas kan takke seg selv fordi hun var kledd sånn og sånn, eller hadde en flørtende fremferd, eller gikk alene hjem. Det vitner om et kvinnesyn som hører til på skraphaugen.

Vi rister på hodet når vi hører slike argumenter fra indiske dommere, men de samme holdningene finnes blant våre egne dommere også. De er kanskje litt pyntet på, litt mindre direkte, og får ikke så mye pressedekning. Men de er der.

Tilbake til de pakistanske kvinnenes initiativ om å gi kvinner en plass i et offentlig rom som er dominert av menn. De er modige, for dette er noe som vil provosere mange. De setter seg selv i en utsatt posisjon, og de risikerers sitt eget navn og gode rykte. For sånn er det i Pakistan, India, Afghanistan, og andre land med.

I disse kulturene er det lett å pådra seg et “dårlig rykte” som forringer ens muligheter her i livet, og det går også utover familiens navn og rykte. Jeg håper disse kvinnenes familier støtter helhjertet opp om det de gjør, at de sender signaler til omverdenen om at kvinner er selvstendige individer med rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At det er en selvfølge at det er sånn det skal være. At de er stolte over hva deres døtre og søstre gjør, ikke bare for seg selv, men for sine medsøstre og etterfølgere.

Å endre et samfunns holdninger til det ene eller det andre er ikke gjort over natten. Men jeg håper at det disse kvinnene gjør er med på å skape et skifte i riktig retning.

*I 2002 gjorde jeg feltarbeid til min hovedfagsoppgave i antropologi i Bangalore i India. I den forbindelse snakket jeg med over 60 kvinner i alderen 16 til 60 år. Det er liten grunn til å tro at forholdene har forandret seg vesentlig for majoriteten av kvinner siden den gang.