Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare kan kvitte seg med over natten.

Jeg sier ikke dette uten å ha belegg for å si det. Jeg er jo selv innvandrer, og selv etter seks år i et nytt land, ser jeg fremdeles på meg selv som norsk. Ja, jeg har tatt til meg endel franske vaner, jeg begynner så smått å få taket på hvordan franskmenn tenker om ditt og datt, deres logikk om du vil. Jeg snakker språket bedre og bedre, jeg omgås franskmenn, og jeg forsøker å henge med i fransk politikk og samfunnsliv. I så måte tror jeg at jeg er ganske godt integrert. Men jeg ser ikke på meg selv som fransk, og jeg tviler vel egentlig på at jeg noengang vil betrakte meg selv som 100% fransk, om jeg så blir her resten av livet.

Det er nemlig sånn, at når man er født og oppvokst i en annen kultur, så er det endel ting som kommer inn med morsmelka. Den kulturelle bagasjen du har med deg kan du ikke skrubbe av i dusjen. Uansett hvor lenge du bor i et annet land så vil det alltid finnes rester av denne kulturen i deg, på godt og vondt.

Nøkkelen til god integrering ligger i at både de som kommer, og de som er i landet fra før, er seg bevisst akkurat dette. Den som kommer må selvfølgelig være villig til å delta i den nye samfunnet, lære seg språket, sette seg inn i nye måter å tenke på. Mens de som allerede bor i landet må forstå at ingen blir integrert over natten, og ikke uten hjelp fra de «innfødte». De som allerede bor i landet må også være åpne for at andre tenker annerledes om verden enn dem selv.

For at jeg skal kunne lære om og forstå hvordan Frankrike og franskmenn «fungerer», så må jeg ha sosialt samvær med dem. Det betyr igjen at jeg må være villig til å omgås franskmenn, men de må også akseptere meg som venn. Jeg må akseptere at de gjør ting annerledes enn jeg er vant med, og motsatt. Et nøkkelord her er selvfølgelig gjensidig respekt.

Når jeg møter folk og prater med dem, får jeg av og til spørsmål om hvor jeg er fra. Jeg synes ikke det er så rart. Ved første øyekast ser jeg nok ut som de fleste andre franskmenn, men en aksent avslører fort at jeg ikke er født her. Jeg synes det er helt greit at folk spør hvor jeg kommer fra. Det er helt greit å innrømme at jeg ikke er en innfødt, for da slipper jeg forhåpentligvis litt billigere unna med språklige blundere. Og etterhvert som samtalen skrider frem, lærer jeg mer om franskmenns væremåte og kultur, og de får et innblikk i den kulturen jeg kommer fra. Alt i alt så tror jeg vi begge tjener på det.