Livet i en flerspråklig familie

Som innvandrer i Frankrike, så har det vært en selvfølge for meg at jeg skulle lære meg fransk skikkelig. Jeg hadde fransk på timeplanen både på ungdomsskolen og videregående, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg snakket særlig mye fransk av den grunn da jeg landet her i 2009. Et veldig begrenset vokabular og manglende innsikt i fransk grammatikk var det som fulgte med i kofferten fra gamlelandet.

Etter fire uker på intensivkurs, hadde jeg fått noen gramatikalske åpenbaringer. Men å tro at det franske språket liksom rant inn i hodet mens jeg sov om natten, for så å trille ut av munnen om morgenen, det er en utopisk drøm.

Det skulle vise seg at det var både en fordel og en bakdel at min franske mann snakker godt engelsk. Da vi traff hverandre var engelsk språket vi kommuniserte på, siden det var det eneste språket vi hadde felles på det tidspunktet.

Etterhvert som jeg lærte meg noen nye fraser, gjorde vi noen forsøk på å snakke fransk i heimen. Men når man er en litt utålmodig sjel som meg, med masse på hjertet, så går det bare for tregt å stotre og fomle på et språk man ikke behersker. Så hvorfor skulle jeg bruke en halvtime på å gjøre meg forstått på fransk, når jeg kunne få sagt det jeg ville på engelsk i løpet av noen få minutter? Engelsken ble rett og slett en sovepute, og fransk var noe jeg snakket når jeg ikke hadde annet valg.

På den tiden jobbet mannen min off shore, og jeg var mye alene. Jeg jobbet ikke, og hadde ikke utstrakt kontakt med noen jeg kunne praktisere fransk med til daglig.

dsc_0147_ed

Jeg forsøkte å lese litt fransk. Kjøpte noen enkle bøker, og satt der med boken i hendene og ordlisten ved siden. Det tar tid og det krever tålmodighet.

Fra det øyeblikket vår første sønn var født, var jeg som de fleste andre nybakte mødre, travelt opptatt med å ta meg av babyen min. Fransk grammatikk og ordforråd var det siste jeg tenkte på.

Sytten måneder etter den første, ankom den neste babyen. Med en mann som fremdeles jobbet off shore, og var borte i over seks uker av gangen, hadde jeg mer enn nok å ta meg av. Igjen var språklæring noe som kom i siste rekke.

Såvidt jeg vet, er det ikke noe tilbud om kjernetid i barnehage for fremmedspråkelige barn her i Frankrike. Jeg kjenner heller ikke til offentlig tilbud om språkopplæring for nyankomne innvandrere.

Snarere er det sånn, at er du ikke i full jobb, så kan du være så heldig at du har to-tre halve dager i barnehage pr uke. Det er ikke mer enn at man får et lite pusterom i hverdagen, når man er mye alene med små barn. De fikk høre og snakke fransk, mens jeg fremdeles strevde med språket på egenhånd.

Så, hvor vil jeg hen med å fortelle alt dette?

Jeg vil rette oppmerksomheten mot det faktum at selv om jeg vil lære meg et nytt språk, selv om det er helt avgjørende for å integreres i et nytt land, så betyr det ikke at språket er lært over natten.

Å lære seg et nytt språk tar faktisk tid (i alle fall for de fleste av oss). Det hjelper lite å sitte hjemme med ordliste og håndbok i grammatikk, om du ikke får praktisert det du lærer.

Barna mine vokser opp som to-språklige, med de plusser og minuser det har i en periode (på sikt tror jeg det er bare positivt). De kan synes å henge litt etter i den språklige utviklingen i forhold til sine jevnaldrene og de blander selvfølgelig språkene fra tid til annen.

Nå går de i før-skolen, og enn så lenge handler det mest om å lære alfabetet og tallene, men snart starter lese- og skriveopplæringen for fullt.

Da kommer en ny utfordring for meg som fremmedspråklig mamma. For selv om jeg nå snakker mye fransk med dem i løpet av dagen, så er ikke fransken min perfekt. Den inneholder både feil uttale av ord og ikke minst grammatikalske feil. Det gjør at ungene mine plukker opp de samme feilene, og snart skal skolen plukke dem bort igjen. At barna mine snart kommer hjem og korrigerer fransken min, det kan jeg leve fint med. Det kommer til å bli mer sårt om de anklager meg for at jeg lærer dem å snakke «feil» og at det er min feil at de har flere skrivefeil enn klassekameratene.

For her er vi ved en side av saken få snakker om når det gjelder språkopplæring av innvandrere. Det handler om at vårt nye språk ikke strekker til når vi skal forklare barna våre ting.

Som når 5-åringen lurer på dette med vulkaner eller hvorfor fugler kan fly. Skal jeg begi meg ut i dette på fransk, så blir forklaringen både mangelfull og kaotisk, fordi jeg ikke har det fulle vokabularet. Det handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg strekker faktisk ikke til på fransk. Så skal det hele bli forståelig, ja, så må det bli på norsk.

Jeg synes alle innvandrere plikter å lære seg sitt nye lands språk. Men det betyr ikke at vi plikter å kvitte oss med det gamle. Et språkkurs gjør oss heller ikke i stand til, på kort sikt, å lære bort vårt nye språk til våre barn. Det lærer de faktisk best av dem som selv har det som morsmål.

I vår familie er vi heldige i så måte, siden min manns morsmål er fransk. Men jeg tenker på alle de familier der ingen i utgangspunktet har landets språk som sitt morsmål. Da tar det tid å lære det nye språket for både liten og stor. Sånn er det bare.

Kanskje man burde ha det i bakhodet når man snakker om språktesting av små barn, eller manglende norskkunnskaper når barna begynneri skolen? For det handler faktisk ikke bare om foreldrenes vilje her, den tror jeg faktisk er tilstede hos de fleste. Det handler også om personlige forutsetninger for å lære seg et nytt språk, og ikke minst om man har muligheten til å praktisere det nye språket med noen som snakker det flytende.

Jeg heier derfor på alle tiltak fra språkopplæring til språkcafeer. Og man skal ikke «gi slakk» til barn som begynner på skolen med manglende norskkunnskaper, men jobbe tålmodig med dem som med de andre, for å få dem inn på riktig «språkspor».  Det vil være til gjensidig glede for foreldre og barn, og samfunnet med. Men det krever en god porsjon tålmodighet, fra alle involverte.

Advertisements

Helt integrert på en regnværsdag

En dag i vinterferien var vi ute for å finne nye sko til Storebror (Lillebror hadde allerede fått nye sko). I klesbutikken vi befant oss kom ungene over små, søte paraplyer med Minions-motiv. Storebror har lenge ønsket seg en paraply og Lillebror er helt forelsket i Minions. Det var med andre ord duket for en aldri så liten «mamma kan vi få paraply-kamp» denne dagen.

Jeg har lenge stått imot presset om å kjøpe paraplyer til de små håpefulle, av den enkle grunn at jeg synes det er ganske upraktisk med paraply når vi ferdes i trafikken og jeg må leie dem i hånden. Som den nordkvinnen jeg er på en regnværsdag, så sverger jeg til gummistøvler og regnjakke. Ikke det meste fjonge antrekket vil mange si, særlig ikke her i Frankrike, men med to gutter som elsker å plaske i vanndammer og av overnevnte grunner, så finner jeg det mest praktisk med rengtøy.

Jeg rister alltid litt på hodet for meg selv når vi møter på alle ungene på vei til skolen, som tripper i småsko eller joggesko med en liten paraply som vimser i alle retninger. De ankommer skolen våte på beina og med mer eller mindre klissvått yttertøy. En av de tingene i hverdagen som står for meg som «typisk fransk». Forfengelighet fremfor bekvemmelighet og praktisk bekledning. Særlig på en regnværsdag.

Men så var det denne dagen i butikken da, med de to skinndende ansiktene med tindrende øyne, som ba så pent de bare kunne om disse søte, gule paraplyene med Minions-motiv.

Jeg var skeptisk. Dro på det. Formante om at selv med paraply i hånden måtte de fremdeles leie mamma når vi var ute og gikk i trafikken. Og de skulle absolutt ikke brukes til å fekte med eller lekes med inne. De var kun til bruk ute og i regnvær. Jada, mamma, vi lover!

Jeg dro på det litt til. Sa at først fikk vi finne det vi var kommet for, nemlig sko til Storebror. Jeg kjøpte meg litt tid til å tenke, og så etter et par formaninger til om «ingen fekting» og «leie mamma selv med paraply i hånd» så gav jeg etter.

De var så kry! I kassa fortalte de stolt at «vi har fått paraplyer!» De to ansiktene strålte som soler fra skyfri himmel, og selv mannen som ekspederte oss måtte smile litt ekstra av dem.

DSC_0010 (2)

Dagen etter pøste det ned, men vi måtte ut et par ærend. Siden vi ikke skulle gå så langt og mye, så fikk de ta med seg paraplyene sine, mens jeg tappert surret et skjerf rundt hodet for å ikke se ut som en druknet katt.

Først var vi innom hos fotografen, og de proklamerte stolt og tydelig at «vi har paraplyer!» På vei tilbake til bilen krysset vi noen få andre som var ute i regnet, og igjen ropte de høyt av glede «Monsieur, vi har paraplyer!» Man skulle jo nesten tro at det var en rykende fersk oppfinnelse de hadde kommet opp med helt selv!

Jeg følte meg i alle fall særdeles integrert, der jeg selv ble våt, mens de to håpefulle nærmest hoppet av glede over å endelig gå med sine egne paraplyer. For jeg hadde (selvfølgelig) ikke tatt på meg regnjakke, og ingen av oss hadde gummistøvler. For det er sånn det gjøres i Frankrike på en regnværsdag… 🙂

Du er ikke fransk…?

Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare kan kvitte seg med over natten.

Jeg sier ikke dette uten å ha belegg for å si det. Jeg er jo selv innvandrer, og selv etter seks år i et nytt land, ser jeg fremdeles på meg selv som norsk. Ja, jeg har tatt til meg endel franske vaner, jeg begynner så smått å få taket på hvordan franskmenn tenker om ditt og datt, deres logikk om du vil. Jeg snakker språket bedre og bedre, jeg omgås franskmenn, og jeg forsøker å henge med i fransk politikk og samfunnsliv. I så måte tror jeg at jeg er ganske godt integrert. Men jeg ser ikke på meg selv som fransk, og jeg tviler vel egentlig på at jeg noengang vil betrakte meg selv som 100% fransk, om jeg så blir her resten av livet.

Det er nemlig sånn, at når man er født og oppvokst i en annen kultur, så er det endel ting som kommer inn med morsmelka. Den kulturelle bagasjen du har med deg kan du ikke skrubbe av i dusjen. Uansett hvor lenge du bor i et annet land så vil det alltid finnes rester av denne kulturen i deg, på godt og vondt.

Nøkkelen til god integrering ligger i at både de som kommer, og de som er i landet fra før, er seg bevisst akkurat dette. Den som kommer må selvfølgelig være villig til å delta i den nye samfunnet, lære seg språket, sette seg inn i nye måter å tenke på. Mens de som allerede bor i landet må forstå at ingen blir integrert over natten, og ikke uten hjelp fra de «innfødte». De som allerede bor i landet må også være åpne for at andre tenker annerledes om verden enn dem selv.

For at jeg skal kunne lære om og forstå hvordan Frankrike og franskmenn «fungerer», så må jeg ha sosialt samvær med dem. Det betyr igjen at jeg må være villig til å omgås franskmenn, men de må også akseptere meg som venn. Jeg må akseptere at de gjør ting annerledes enn jeg er vant med, og motsatt. Et nøkkelord her er selvfølgelig gjensidig respekt.

Når jeg møter folk og prater med dem, får jeg av og til spørsmål om hvor jeg er fra. Jeg synes ikke det er så rart. Ved første øyekast ser jeg nok ut som de fleste andre franskmenn, men en aksent avslører fort at jeg ikke er født her. Jeg synes det er helt greit at folk spør hvor jeg kommer fra. Det er helt greit å innrømme at jeg ikke er en innfødt, for da slipper jeg forhåpentligvis litt billigere unna med språklige blundere. Og etterhvert som samtalen skrider frem, lærer jeg mer om franskmenns væremåte og kultur, og de får et innblikk i den kulturen jeg kommer fra. Alt i alt så tror jeg vi begge tjener på det.

 

Om utvandrere – eller innvandrere om du vil

Det er mange grunner til at folk flytter på seg, innenfor et lands grenser og over landegrenser. Noen flykter fra krig, katastrofer eller politisk forfølgelse, andre følger drømmen om å skape seg et bedre liv et annet sted i verden enn der de er født. Atter andre, slike som meg, fulgte hjertet og kjærligheten og fikk med det også et nytt hjemland.

Det kan være spennende å være utvandrer, eller innvandrer om du vil. Et nytt land og en ny kultur kan virke eksotisk og tiltrekkende. Men det kan også være slitsomt å være innvandrer. Jeg skal prøve å forklare motsetningsforholdet i dette.

Jeg endte opp i Frankrike, et land jeg hadde bodd en liten periode i tidligere og som jeg faktisk kunne tenke meg å flytte tilbake til. Problemet var bare språket… Det er ikke gjort over natten og lære seg et nytt språk, selv om det står oppført på vitnemålet at jeg en gang i tiden faktisk hadde fransk på skolen. Jeg tør påstå at det er en viss avstand mellom “teori og praksis” på dette området.

Vel, så snart det ble bestemt at Frankrike skulle bli mitt nye land meldte jeg meg på språkkurs. Fire uker intensiv kurs der læreren bare snakket fransk. Jeg fikk mer ut av de fire ukene enn jeg fikk ut av fire år med fransktimer i norsk skole, og tenkte at nå skal det gå fort fremover med språkprogresjonen! Aiaiai, så feil kan man ta… Jeg som er kjent for å ha snakketøyet i orden fikk plutselig fullstendig tungekrøll hver gang jeg åpnet munnen og ordene gikk helt i stå. Kanskje var (og er) problemet at jeg er vant til å snakke ganske fort, og det behersker jeg ikkke like godt på fransk, det er det bare å innrømme med en gang. Men dette var ikke det eneste problemet som meldte seg. Når folk fikk høre at jeg gikk på fransk kurs trodde de visst jeg snakket flytende over natten, og at jeg forstod alt som kom ut av munnen deres i rasende fart! Nå fire år senere har jeg fått litt mer fart på språket, og jeg ber simpelthen folk om å snakke litt saktere om de raser i vei. Men jeg føler meg langt fra som noen stjerne i sosiale sammenhenger, og faller lett ut om folk ikke gidder å ta hensyn. I slike situasjoner oppleves jeg kanskje som litt sur og sær, og det er jo ikke slik jeg vil være, men det koster utrolig mye energi å følge en samtale rundt bordet der alle snakker i munnen på hverandre, og noen ganger er det rett og slett helt umulig å henge med. Det kan, selv på meg, virke litt rart noen ganger at det er slik, for jeg får med meg ganske mye når jeg hører radio eller ser tv, og konklusjonen er veldig enkel, jeg må “trene” mer og en vakker dag så sklir det nok av seg selv. Alle er i alle fall fornøyd med at jeg prøver så godt jeg kan, og det er det jeg minner meg selv om når jeg blir litt oppgitt over meg selv og min trege progresjon.

Språket er en ting, det er selvfølgelig veldig viktig når man ønsker å komme i kontakt med folk og for å forstå hva som skjer rundt en i samfunnet. Dernest er det å knekke de kulturelle kodene. Man skulle kanskje ikke tro at Norge og Frankrike er så forskjellig, men det er det faktisk, kanskje mest når det gjelder “de små ting”. Jeg er en som innretter meg ganske greit etter forholdene der jeg er, men enkelte ting tar det tid å venne seg til. Omsider har jeg begynt å huske på at mange kontorer (og butikker) har “siesta”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom til stengt dør på posten før jeg endelig begynte å sjekke på internett når de hadde åpent. Og glem å ringe f eks et legekontor mellom kl 12 og 14. Vi snakker jo ikke om en halvtimes spisepause må vite. Jeg husker at jeg før i tiden, mens jeg selv hadde kontorjobb og kort lunsjpause, misunte f eks franskmenn en lang lunsj. Nå hender det jeg sukker for meg selv og tenker at det går jo an å rulere på lunsjen slik at dere ikke trenger å stenge helt

Så var det tiltaleform og høflighetsfraser som måtte drilles. Alle man ikke kjenner tiltales med “De” og “Dem”, og det samme gjelder for alle som er eldre enn deg, selv om du kjenner dem. Den delen gikk ganske greit, nå sliter jeg mer med å huske at jeg kan si “du” til endel mennesker rundt meg! Det blir noen litt rare blikk av det av og til, men det går seg til som alt annet. Allikevel må jeg innrømme at det kan føles litt kunstig for meg å fortsette å si “De” til folk jeg har kjent siden jeg kom, og jeg sliter litt med å se for meg at jeg skal bli fortrolig med noen jeg ikke kan si “du” til.

Ellers synes jeg det er en fin ting med høflighetsfraser, et “bonjour madam” istedet for et lunkent “hei” når man kommer inn hos f eks bakeren. Et “s’il vous plait” (vær så snill) hører også alltid hjemme når man ber om noe, enten man bestiller kaffe eller kjøper brød. I Norge er det jo mer “en kaffe og et wienerbrød”, kanskje med et “takk” til slutt hvis man gidder. Så kan jeg jo synes at det kan bli litt mye tant og fjas når det gjelder korrespondanse, for da kliner man liksom til for å være innsmigrende og høflig og for meg personlig blir det litt påtatt. Så finner de vel meg litt vel direkte og kanskje en smule uhøflig, men jeg har nå kommet meg helskinnet gjennom foreløpig. Godt er det i alle fall at jeg ikke korresponderer særlig ofte med franskmenn jeg ikke kjenner…

Så var det dette med mat. Mat er mat, tenker du kanskje. Og joda, maten er ikke så forskjellig. Det handler mer om hva som spises når og kombinasjonene av mat. For en nordmann er det brødblingser til frokost, gjerne med ost, skinke, leverpostei eller makrell i tomat. Her finner de det besynderlig at noen spiser slikt til frokost, men så aner de jo knapt hva en brødskive med pålegg er. Nei, croiassanter og kaffe, litt frokostblanding kanskje, eller en skive ristet toast med syltetøy. Litt søtt skal det være til frokost! Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på hva min mamma synes om fransk frokost, og når jeg deretter tenker på hva min svigermor tenker om den norske varianten, for ikke å snakke om hennes vantro blikk da hun engang så meg smøre brødskiver til lunsj. Var det lunsjen min?? Og for å ta med de to litt videre. Da mine to sønner begynte å spise fast føde var min mamma bestyrtet over at det ikke er barnegrøt å få kjøpt i butikkene her. Tenke seg til, skulle ikke barnebarna få grøt til frokost og kvelds?! Svigermor på sin side var bestyrtet over at jeg gav dem grøt (som kom i kofferten til mormor ved hvert besøk) og ikke grønnsaker til kvelds! Jeg har endt opp med en sorts “kulturell matmiks” og her går det i både grønnsaker og grøt. Jeg innretter meg som best jeg kan.

Denne lille “kulturkollisjonen” har fått meg til å tenke på hvordan det er for andre som kommer fra en mye mer forskjelling kultur. Som innvandrer prøver jeg etter beste evne å innrette meg etter lokale forhold, samtidig som det er enkelte vaner som er så innarbeidet at de ikke endres over natten. Denne bestyrtelsen jeg møter fra to kanter har også fått meg til å tenke på at som innvandrer havner man ofte i en skvis mellom to kulturer. På den ene siden forventes det at man skal innrette seg og ta til seg lokale skikker, på den annen side er det familien i hjemlandet som stiller spørsmålstegn ved at man endrer skikker og vaner man er oppvokst med. Nå er jo dette med mat en ganske banal ting egentlig, det er andre folk fra andre deler av verden som møter mye større utfordringer enn det. For meg har det satt det hele litt i perspektiv fordi jeg ser at jeg blir litt mer fransk for hver dag som går, samtidig som jeg fortsetter å være norsk. Allikevel vil jeg aldri bli helt fransk, samtidig som jeg til tider føler meg fremmedgjort i mitt gamle hjemland. Det er forventninger fra begge hold som kan føles uforenelige;fra den ene siden forventes det at jeg blir “fransk”, fra den andre siden forventes det at jeg forsetter å være “norsk”.Dette fører til at det noen ganger kjennes ut som jeg har en liten identitetskrise på gang. Jeg er ikke helt norsk lenger, samtidig er jeg langt fra å være fransk. Jeg snakker tre språk daglig, norsk (med ungene og evt familie og venner på tlf), fransk og engelsk. Min identitet er som følge av dette ikke lenger knyttet til et språk, men tre. Du tenker kanskje ” og så?” Men det gjør faktisk noe med deg å redusere morsmålet til et “sidemål” i dagliglivet. Det er selvfølgelig positivt å lære seg nye språk, det er alltid verdifull bagasje. Mine barn vokser opp som trespråklige, for dem vil det være en naturlig del av deres identitet, og jeg håper det gir dem et godt utgangspunkt om de ønsker å lære flere språk. For meg handler det om å finne en ny balanse, om jeg kan kalle det det.

Jeg har alltid tenkt at når man blander kulturer så tar man det beste fra hver av dem og blander slik at resultatet blir noe litt bedre enn det man hadde fra før. Men det er selvfølgelig subjektivt hva man mener er “det beste” i en kultur, og ingen liker vel egentlig at man setter fingeren på det som oppleves som mindre bra. Dette går begge veier. Jeg må tåle kritikk av “den norske måten”, og jeg prøver å si det på en pen måte om det er noe jeg synes ikke er så bra med fransk kultur. Det fine med det hele er at man lærer å se “gamle vaner” med nye øyne, man får litt et litt annet perspektiv av å betrakte noe fra utsiden. I tillegg lærer man seg å være fleksibel og tolerant, selv om det betyr at man må svelge en kamel nå og da.

Jeg ser at jeg vokser på erfaringene og tar til meg nye vaner, og i den prosessen håper jeg at jeg blir et mer tolerant og fleksibelt menneske som evner å se ting fra flere sider. Innerst inne tenker jeg at om jeg er norsk eller fransk spiller egentlig ingen rolle, Det viktigste er at jeg finner en balanse som gjør at jeg føler meg vel i samhandling både med mine nye landsmenn og med de gamle.