Det er mange grunner til at folk flytter på seg, innenfor et lands grenser og over landegrenser. Noen flykter fra krig, katastrofer eller politisk forfølgelse, andre følger drømmen om å skape seg et bedre liv et annet sted i verden enn der de er født. Atter andre, slike som meg, fulgte hjertet og kjærligheten og fikk med det også et nytt hjemland.

Det kan være spennende å være utvandrer, eller innvandrer om du vil. Et nytt land og en ny kultur kan virke eksotisk og tiltrekkende. Men det kan også være slitsomt å være innvandrer. Jeg skal prøve å forklare motsetningsforholdet i dette.

Jeg endte opp i Frankrike, et land jeg hadde bodd en liten periode i tidligere og som jeg faktisk kunne tenke meg å flytte tilbake til. Problemet var bare språket… Det er ikke gjort over natten og lære seg et nytt språk, selv om det står oppført på vitnemålet at jeg en gang i tiden faktisk hadde fransk på skolen. Jeg tør påstå at det er en viss avstand mellom “teori og praksis” på dette området.

Vel, så snart det ble bestemt at Frankrike skulle bli mitt nye land meldte jeg meg på språkkurs. Fire uker intensiv kurs der læreren bare snakket fransk. Jeg fikk mer ut av de fire ukene enn jeg fikk ut av fire år med fransktimer i norsk skole, og tenkte at nå skal det gå fort fremover med språkprogresjonen! Aiaiai, så feil kan man ta… Jeg som er kjent for å ha snakketøyet i orden fikk plutselig fullstendig tungekrøll hver gang jeg åpnet munnen og ordene gikk helt i stå. Kanskje var (og er) problemet at jeg er vant til å snakke ganske fort, og det behersker jeg ikkke like godt på fransk, det er det bare å innrømme med en gang. Men dette var ikke det eneste problemet som meldte seg. Når folk fikk høre at jeg gikk på fransk kurs trodde de visst jeg snakket flytende over natten, og at jeg forstod alt som kom ut av munnen deres i rasende fart! Nå fire år senere har jeg fått litt mer fart på språket, og jeg ber simpelthen folk om å snakke litt saktere om de raser i vei. Men jeg føler meg langt fra som noen stjerne i sosiale sammenhenger, og faller lett ut om folk ikke gidder å ta hensyn. I slike situasjoner oppleves jeg kanskje som litt sur og sær, og det er jo ikke slik jeg vil være, men det koster utrolig mye energi å følge en samtale rundt bordet der alle snakker i munnen på hverandre, og noen ganger er det rett og slett helt umulig å henge med. Det kan, selv på meg, virke litt rart noen ganger at det er slik, for jeg får med meg ganske mye når jeg hører radio eller ser tv, og konklusjonen er veldig enkel, jeg må “trene” mer og en vakker dag så sklir det nok av seg selv. Alle er i alle fall fornøyd med at jeg prøver så godt jeg kan, og det er det jeg minner meg selv om når jeg blir litt oppgitt over meg selv og min trege progresjon.

Språket er en ting, det er selvfølgelig veldig viktig når man ønsker å komme i kontakt med folk og for å forstå hva som skjer rundt en i samfunnet. Dernest er det å knekke de kulturelle kodene. Man skulle kanskje ikke tro at Norge og Frankrike er så forskjellig, men det er det faktisk, kanskje mest når det gjelder “de små ting”. Jeg er en som innretter meg ganske greit etter forholdene der jeg er, men enkelte ting tar det tid å venne seg til. Omsider har jeg begynt å huske på at mange kontorer (og butikker) har “siesta”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom til stengt dør på posten før jeg endelig begynte å sjekke på internett når de hadde åpent. Og glem å ringe f eks et legekontor mellom kl 12 og 14. Vi snakker jo ikke om en halvtimes spisepause må vite. Jeg husker at jeg før i tiden, mens jeg selv hadde kontorjobb og kort lunsjpause, misunte f eks franskmenn en lang lunsj. Nå hender det jeg sukker for meg selv og tenker at det går jo an å rulere på lunsjen slik at dere ikke trenger å stenge helt…

Så var det tiltaleform og høflighetsfraser som måtte drilles. Alle man ikke kjenner tiltales med “De” og “Dem”, og det samme gjelder for alle som er eldre enn deg, selv om du kjenner dem. Den delen gikk ganske greit, nå sliter jeg mer med å huske at jeg kan si “du” til endel mennesker rundt meg! Det blir noen litt rare blikk av det av og til, men det går seg til som alt annet. Allikevel må jeg innrømme at det kan føles litt kunstig for meg å fortsette å si “De” til folk jeg har kjent siden jeg kom, og jeg sliter litt med å se for meg at jeg skal bli fortrolig med noen jeg ikke kan si “du” til.

Ellers synes jeg det er en fin ting med høflighetsfraser, et “bonjour madam” istedet for et lunkent “hei” når man kommer inn hos f eks bakeren. Et “s’il vous plait” (vær så snill) hører også alltid hjemme når man ber om noe, enten man bestiller kaffe eller kjøper brød. I Norge er det jo mer “en kaffe og et wienerbrød”, kanskje med et “takk” til slutt hvis man gidder. Så kan jeg jo synes at det kan bli litt mye tant og fjas når det gjelder korrespondanse, for da kliner man liksom til for å være innsmigrende og høflig og for meg personlig blir det litt påtatt. Så finner de vel meg litt vel direkte og kanskje en smule uhøflig, men jeg har nå kommet meg helskinnet gjennom foreløpig. Godt er det i alle fall at jeg ikke korresponderer særlig ofte med franskmenn jeg ikke kjenner…

Så var det dette med mat. Mat er mat, tenker du kanskje. Og joda, maten er ikke så forskjellig. Det handler mer om hva som spises når og kombinasjonene av mat. For en nordmann er det brødblingser til frokost, gjerne med ost, skinke, leverpostei eller makrell i tomat. Her finner de det besynderlig at noen spiser slikt til frokost, men så aner de jo knapt hva en brødskive med pålegg er. Nei, croiassanter og kaffe, litt frokostblanding kanskje, eller en skive ristet toast med syltetøy. Litt søtt skal det være til frokost! Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på hva min mamma synes om fransk frokost, og når jeg deretter tenker på hva min svigermor tenker om den norske varianten, for ikke å snakke om hennes vantro blikk da hun engang så meg smøre brødskiver til lunsj. Var det lunsjen min?? Og for å ta med de to litt videre. Da mine to sønner begynte å spise fast føde var min mamma bestyrtet over at det ikke er barnegrøt å få kjøpt i butikkene her. Tenke seg til, skulle ikke barnebarna få grøt til frokost og kvelds?! Svigermor på sin side var bestyrtet over at jeg gav dem grøt (som kom i kofferten til mormor ved hvert besøk) og ikke grønnsaker til kvelds! Jeg har endt opp med en sorts “kulturell matmiks” og her går det i både grønnsaker og grøt. Jeg innretter meg som best jeg kan.

Denne lille “kulturkollisjonen” har fått meg til å tenke på hvordan det er for andre som kommer fra en mye mer forskjelling kultur. Som innvandrer prøver jeg etter beste evne å innrette meg etter lokale forhold, samtidig som det er enkelte vaner som er så innarbeidet at de ikke endres over natten. Denne bestyrtelsen jeg møter fra to kanter har også fått meg til å tenke på at som innvandrer havner man ofte i en skvis mellom to kulturer. På den ene siden forventes det at man skal innrette seg og ta til seg lokale skikker, på den annen side er det familien i hjemlandet som stiller spørsmålstegn ved at man endrer skikker og vaner man er oppvokst med. Nå er jo dette med mat en ganske banal ting egentlig, det er andre folk fra andre deler av verden som møter mye større utfordringer enn det. For meg har det satt det hele litt i perspektiv fordi jeg ser at jeg blir litt mer fransk for hver dag som går, samtidig som jeg fortsetter å være norsk. Allikevel vil jeg aldri bli helt fransk, samtidig som jeg til tider føler meg fremmedgjort i mitt gamle hjemland. Det er forventninger fra begge hold som kan føles uforenelige;fra den ene siden forventes det at jeg blir “fransk”, fra den andre siden forventes det at jeg forsetter å være “norsk”.Dette fører til at det noen ganger kjennes ut som jeg har en liten identitetskrise på gang. Jeg er ikke helt norsk lenger, samtidig er jeg langt fra å være fransk. Jeg snakker tre språk daglig, norsk (med ungene og evt familie og venner på tlf), fransk og engelsk. Min identitet er som følge av dette ikke lenger knyttet til et språk, men tre. Du tenker kanskje ” og så?” Men det gjør faktisk noe med deg å redusere morsmålet til et “sidemål” i dagliglivet. Det er selvfølgelig positivt å lære seg nye språk, det er alltid verdifull bagasje. Mine barn vokser opp som trespråklige, for dem vil det være en naturlig del av deres identitet, og jeg håper det gir dem et godt utgangspunkt om de ønsker å lære flere språk. For meg handler det om å finne en ny balanse, om jeg kan kalle det det.

Jeg har alltid tenkt at når man blander kulturer så tar man det beste fra hver av dem og blander slik at resultatet blir noe litt bedre enn det man hadde fra før. Men det er selvfølgelig subjektivt hva man mener er “det beste” i en kultur, og ingen liker vel egentlig at man setter fingeren på det som oppleves som mindre bra. Dette går begge veier. Jeg må tåle kritikk av “den norske måten”, og jeg prøver å si det på en pen måte om det er noe jeg synes ikke er så bra med fransk kultur. Det fine med det hele er at man lærer å se “gamle vaner” med nye øyne, man får litt et litt annet perspektiv av å betrakte noe fra utsiden. I tillegg lærer man seg å være fleksibel og tolerant, selv om det betyr at man må svelge en kamel nå og da.

Jeg ser at jeg vokser på erfaringene og tar til meg nye vaner, og i den prosessen håper jeg at jeg blir et mer tolerant og fleksibelt menneske som evner å se ting fra flere sider. Innerst inne tenker jeg at om jeg er norsk eller fransk spiller egentlig ingen rolle, Det viktigste er at jeg finner en balanse som gjør at jeg føler meg vel i samhandling både med mine nye landsmenn og med de gamle.