Livet i en flerspråklig familie

Som innvandrer i Frankrike, så har det vært en selvfølge for meg at jeg skulle lære meg fransk skikkelig. Jeg hadde fransk på timeplanen både på ungdomsskolen og videregående, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg snakket særlig mye fransk av den grunn da jeg landet her i 2009. Et veldig begrenset vokabular og manglende innsikt i fransk grammatikk var det som fulgte med i kofferten fra gamlelandet.

Etter fire uker på intensivkurs, hadde jeg fått noen gramatikalske åpenbaringer. Men å tro at det franske språket liksom rant inn i hodet mens jeg sov om natten, for så å trille ut av munnen om morgenen, det er en utopisk drøm.

Det skulle vise seg at det var både en fordel og en bakdel at min franske mann snakker godt engelsk. Da vi traff hverandre var engelsk språket vi kommuniserte på, siden det var det eneste språket vi hadde felles på det tidspunktet.

Etterhvert som jeg lærte meg noen nye fraser, gjorde vi noen forsøk på å snakke fransk i heimen. Men når man er en litt utålmodig sjel som meg, med masse på hjertet, så går det bare for tregt å stotre og fomle på et språk man ikke behersker. Så hvorfor skulle jeg bruke en halvtime på å gjøre meg forstått på fransk, når jeg kunne få sagt det jeg ville på engelsk i løpet av noen få minutter? Engelsken ble rett og slett en sovepute, og fransk var noe jeg snakket når jeg ikke hadde annet valg.

På den tiden jobbet mannen min off shore, og jeg var mye alene. Jeg jobbet ikke, og hadde ikke utstrakt kontakt med noen jeg kunne praktisere fransk med til daglig.

dsc_0147_ed

Jeg forsøkte å lese litt fransk. Kjøpte noen enkle bøker, og satt der med boken i hendene og ordlisten ved siden. Det tar tid og det krever tålmodighet.

Fra det øyeblikket vår første sønn var født, var jeg som de fleste andre nybakte mødre, travelt opptatt med å ta meg av babyen min. Fransk grammatikk og ordforråd var det siste jeg tenkte på.

Sytten måneder etter den første, ankom den neste babyen. Med en mann som fremdeles jobbet off shore, og var borte i over seks uker av gangen, hadde jeg mer enn nok å ta meg av. Igjen var språklæring noe som kom i siste rekke.

Såvidt jeg vet, er det ikke noe tilbud om kjernetid i barnehage for fremmedspråkelige barn her i Frankrike. Jeg kjenner heller ikke til offentlig tilbud om språkopplæring for nyankomne innvandrere.

Snarere er det sånn, at er du ikke i full jobb, så kan du være så heldig at du har to-tre halve dager i barnehage pr uke. Det er ikke mer enn at man får et lite pusterom i hverdagen, når man er mye alene med små barn. De fikk høre og snakke fransk, mens jeg fremdeles strevde med språket på egenhånd.

Så, hvor vil jeg hen med å fortelle alt dette?

Jeg vil rette oppmerksomheten mot det faktum at selv om jeg vil lære meg et nytt språk, selv om det er helt avgjørende for å integreres i et nytt land, så betyr det ikke at språket er lært over natten.

Å lære seg et nytt språk tar faktisk tid (i alle fall for de fleste av oss). Det hjelper lite å sitte hjemme med ordliste og håndbok i grammatikk, om du ikke får praktisert det du lærer.

Barna mine vokser opp som to-språklige, med de plusser og minuser det har i en periode (på sikt tror jeg det er bare positivt). De kan synes å henge litt etter i den språklige utviklingen i forhold til sine jevnaldrene og de blander selvfølgelig språkene fra tid til annen.

Nå går de i før-skolen, og enn så lenge handler det mest om å lære alfabetet og tallene, men snart starter lese- og skriveopplæringen for fullt.

Da kommer en ny utfordring for meg som fremmedspråklig mamma. For selv om jeg nå snakker mye fransk med dem i løpet av dagen, så er ikke fransken min perfekt. Den inneholder både feil uttale av ord og ikke minst grammatikalske feil. Det gjør at ungene mine plukker opp de samme feilene, og snart skal skolen plukke dem bort igjen. At barna mine snart kommer hjem og korrigerer fransken min, det kan jeg leve fint med. Det kommer til å bli mer sårt om de anklager meg for at jeg lærer dem å snakke «feil» og at det er min feil at de har flere skrivefeil enn klassekameratene.

For her er vi ved en side av saken få snakker om når det gjelder språkopplæring av innvandrere. Det handler om at vårt nye språk ikke strekker til når vi skal forklare barna våre ting.

Som når 5-åringen lurer på dette med vulkaner eller hvorfor fugler kan fly. Skal jeg begi meg ut i dette på fransk, så blir forklaringen både mangelfull og kaotisk, fordi jeg ikke har det fulle vokabularet. Det handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg strekker faktisk ikke til på fransk. Så skal det hele bli forståelig, ja, så må det bli på norsk.

Jeg synes alle innvandrere plikter å lære seg sitt nye lands språk. Men det betyr ikke at vi plikter å kvitte oss med det gamle. Et språkkurs gjør oss heller ikke i stand til, på kort sikt, å lære bort vårt nye språk til våre barn. Det lærer de faktisk best av dem som selv har det som morsmål.

I vår familie er vi heldige i så måte, siden min manns morsmål er fransk. Men jeg tenker på alle de familier der ingen i utgangspunktet har landets språk som sitt morsmål. Da tar det tid å lære det nye språket for både liten og stor. Sånn er det bare.

Kanskje man burde ha det i bakhodet når man snakker om språktesting av små barn, eller manglende norskkunnskaper når barna begynneri skolen? For det handler faktisk ikke bare om foreldrenes vilje her, den tror jeg faktisk er tilstede hos de fleste. Det handler også om personlige forutsetninger for å lære seg et nytt språk, og ikke minst om man har muligheten til å praktisere det nye språket med noen som snakker det flytende.

Jeg heier derfor på alle tiltak fra språkopplæring til språkcafeer. Og man skal ikke «gi slakk» til barn som begynner på skolen med manglende norskkunnskaper, men jobbe tålmodig med dem som med de andre, for å få dem inn på riktig «språkspor».  Det vil være til gjensidig glede for foreldre og barn, og samfunnet med. Men det krever en god porsjon tålmodighet, fra alle involverte.

Med hu’e under armen og armen i bind…

Sånn føltes det i alle fall. Men alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Tenk deg at du reiser til et land langt, langt borte. Et land der du ikke kjenner språket, og der ikke innbyggerne snakker engelsk. I alle fall ikke mer enn noen standardfraser som “god dag”, “tusen takk” og “ha det”. Tenk deg så at du blir syk og må til legen. Eller barnet ditt blir sykt og må til legen. Siden poden ikke snakker selv, og ikke kan forklare hvor det gjør vondt, så er det din oppgave å forsøke å formidle til legen hva som er galt. Det er bare det at du vet ikke hva du skal si. Joda, du kan forklare i det vide og det brede på norsk, kanskje til og med på et annet språk. Men ikke på det språket legen snakker. Du er fortvilet og du føler deg hjelpesløs.

Tenk deg at du sitter rundt et bord i hyggelig lag. Alle smiler og ler, skåler og forteller historier om stort og smått. Diskuterer litt politikk kanskje. Eller en god bok eller film. Du smiler og ler du også. Men du skjønner egentlig ikke et kvekk av hva de snakker om. Du vet ikke om de diskuterer kveldens nyhetssending, dagens avisforside, været eller om de bare snakker om løst og fast. Du prøver å få med deg noen ord her og der, prøver å pusle sammen i ditt eget hode hva samtalen dreier seg om. Du smiler tappert og ler en liten latter, mens du panisk tenker “ikke spør meg hva jeg mener! Ikke spør meg hva jeg mener!”

Tenk deg at du møter et hyggelig menneske, som spør deg hvordan det går. For så mye har du lært deg av det nye språket nå, at du skjønner enkle høflighetsfraser. Du får frem et standard svar a la “jo takk bare bra, og du?” Mennesket smiler og forteller, stiller spørsmål. Du smiler, men kjenner at smilet stivner. Du blir stående, men kjenner at du helst ser at asfalten åpner seg og du blir dratt ned i hullet. Du kjenner deg flau, du kjenner deg dum. Du har jo vært her en stund nå. Burde kunne svare på enkle spørsmål. Du forstår endel av hva vedkommende foran deg sier. Hjernen jobber frenetisk for å finne ord, sette dem sammen til fraser som gir mening. Du åpner munnen for å svare, men tungen henger liksom fast et sted det inne. Det kommer til slutt noen lyder. Ble de til ord? Gav det mening? Du finner en unnskyldning og vrir deg ut av situasjonen så fort du bare kan.

Dette er slik jeg opplevde å ha det da jeg kom hit til Frankrike. Med i bagasjen hadde jeg fransk fra norsk skole. Jeg skal ikke skryte på meg noen god karakter, og fransk gramatikk hadde jeg overhodet ikke peiling på. Jeg kunne noen ord, noen fraser. Jeg hadde i det miste lært at det er viktig å være høflig på fransk. Si pent “god dag”, “vær så snill”, “tusen takk”. Men man kommer jo ikke langt med det i en samtale.

Jeg tok et “krasjkurs” i fransk like etter at jeg kom. Fire uker på skolebenken hver dag uken gjennom. Det hjalp litt. Rotet fram en bok med franske verb og en ordbok tjukk som et år. Gikk på med stoisk mot og sneglet meg gjennom “Charlie og sjokoladefabrikken” på fransk. Det tok sin tid.

Jeg begynte å forstå litt mer av hva folk sa. Så på tv, alle mulige slags program. Skjønte litt mer hver dag. Men det var det å snakke da. Ordene ble borte på veien fra hjernen til munnen, hvis ordene i det hele tatt dukket opp i hodet. Jeg lette og gravde i alle kriker og kroker, men noen ganger var det bare helt blankt.

De jeg hadde mest kontakt med var tålmodige med meg. De snakket sakte og tydelig for å gjøre det lettere for meg. Hjalp meg når jeg strevde med å finne ord. Godtok at jeg slo over på engelsk når jeg gikk helt i stå. Eller jeg gestikulerte som en gal, pekte og forklarte etter beste evne med de ordene jeg hadde til rådighet.

Så var det alle andre da. De jeg ikke kjente, og som heller ikke kjente meg. Som snakket i rasende fart og kikket liksom surt på meg når jeg ikke forstod. Eller som tok på seg den oppgitte minen når jeg strevde med å forklare mitt ærend. Sjelden har jeg følt meg så sint, så liten, så hjelpeløs, så frustrert. Min hevntanke var ofte “jeg snakker i alle fall flere språk enn deg, din dust!”

Nå er det over fem år siden jeg kom for å bli. Ting går litt lettere nå. Jeg kan ha samtaler med folk, selv dem jeg ikke kjenner. Ikke om alle de store tingene i livet, men om dagliglivets trivialieter i det minste. Jeg kan fortelle litt om hvordan det er i Norge. Jeg har ikke lenger en søvnløs natt før jeg skal til legen, der jeg går gjennom hva jeg skal si i et håp om å gjøre meg forstått. Jeg kom meg gjennom det første foreldremøtet på skolen og fikk med meg 90% av hva som ble sagt. Tror jeg da…

Å være uten språk på denne måten har gjort meg mye mer bevisst språkets makt. Hvor viktig det er, ikke bare for å gjøre seg forstått, men for å kunne føle tilhørighet. I språket ligger også nøkkelen til å forstå en kultur. Hvordan man snakker til hverandre i ulike sammenhenger forteller mye om samfunnets struktur og oppbygning. Det er ikke noe man går å tenker på sånn i det daglige, men det er en liten oppdagelse jeg har gjort underveis.

Jeg vil enda ikke si at jeg snakker “flytende fransk”, for jeg har enda et langt lerret å bleke. Det hender fremdeles jeg faller ut i sosiale sammenhenger når praten går fort. Eller når det brukes mange ord jeg ikke kan, slik at jeg mister tråden i samtalen. Jeg har hatt noen “God dag mann. Økseskaft”- opplevelser, og flere vil det sikkert bli. Men jeg har også opplevd etterhvert at jeg av og til tenker på fransk, uten at jeg tvinger meg selv til å gjøre det. Jeg kvier meg ikke lenger for å snakke det høyt. Det kom den dagen jeg sluttet å være redd for å snakke feil, men tenkte at “folk sier vel ifra om de ikke skjønner hva jeg mener”. At gramatikken ikke alltid er korrekt har havnet i kategorien “minor details”. Det sklir nok på plass etterhvert. Jeg har skjønt at det er viktigere å snakke enn å snakke riktig, sånn i første omgang. Da faller resten av bitene på plass av seg selv litt etter litt.

Jeg følte virkelig at jeg hadde hu’e under armen og armen i bind da jeg kom hit. Men som sagt, alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.