Jada, jeg innrømmer det. Jeg var en av dem som ikke trodde Trump ville stikke av med seieren i dette valget. Til det var han for ubehøvlet, kvinnefiendtlig og for lite konsekvent (bortsett fra i å kritisere Hillary ned til minste detalj). At det finnes strømninger i USA som er motstandere av innvandring er ikke hverken sjokkerende eller overraskende. Til det har vi sett for mye av det samme i Europa de senere årene.

Kanskje er ikke amerikanerne modne for en kvinnelig president enda? Det er i så fall noe som i utgangspunktet overrasket meg, men som blir en naturlig slutning når man ser hvem hun tapte mot.

For det som sjokkerer mest, er at en som tydeligvis ser på kvinner som objekter han kan behandle som han vil, en som degraderer det kvinnelige kjønn, funksjonshemmede og immigranter til annenrangs mennesker, får nok stemmer til å innta posisjonen som verdens mektigste president.

Det er helt tydelig at vi er mange som ikke har forstått hva som rører seg i den amerikanske befolkningen. Og det er kanskje ikke så rart, for vårt inntrykk av USA formes jo selvfølgelig av det vi leser av politiske nyheter derfra, filmer og tv-serier. De forteller oss helt klart veldig lite om hvordan den gjennomsnittelige amerikaner i f eks Midtvesten lever. Vi vet faktisk forsvinnende lite om de faktiske forhold i USA. Nå og da leser vi om at folk har to og tre jobber for å få det til å gå rundt, vi leser til stadighet om skyteepisoder og drap. Men mest av alt fores vi med «lykkelige» politiske nyheter fra landet der alt visstnok går an hvis man bare drømmer hardt nok om det, og filmer og tv-serier der kjærligheten vinner til slutt eller der helten alltid overvinner skurken. Det vi vet om USA er med andre ord særdeles overflatisk.

Kanskje burde vi ikke være så overrasket over utfallet av valget. I alle fall ikke om vi tar en titt rundt i vårt eget «nærmiljø». Den som våger seg ned i kommentarfeltet i nettavisene vil fort se at det er mye grums som rører seg. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir ønsket gjenvoldtatt og banket opp, og man skal ikke ha skrevet om veldig kontroversielle temaer for å få slike meldinger tilbake.

Det er en sterk skepsis til innvandring i disse kommentarfeltene, for å si det mildt. Kvinnesynet som kommer til overflaten er sjokkerende lesning i 2016. Jeg hadde trodd og håpet at et slikt kvinnesyn for lengst var havnet på skraphaugen, men vi er mange som har tatt skammelig feil der.

Dagen derpå ser vi tydelig at en tidligere umobilisert velgermasse denne gangen forlot sofaen og gikk for å stemme. En velgermasse som lenge har følt seg oversett og neglisjert. Dette er noe vi bør ta lærdom av, selv i lille Norge. For selv om valgoppslutningen i Norge er bedre enn den amerikanske, så finnes det mange mennesker der ute som føler seg oversett og neglisjert av dem som styrer, og politikerforakten blomstrer som epletrærne i norske hager i mai.

Også i Frankrike håper jeg virkelig det politiske establissement tar lærdom av dette når vi snart går inn i presidentvalgkampen her. Marine Le Penn var den første franske politiker til å gratulere Trump med seieren, og det var en ubetinget hyllest til det amerikanske folket som «nå har tatt sitt land tilbake». Sånn sett kunne ikke kontrasten til Hollandes heller kjølige gratulasjon vært tydeligere.

Le Penn har fått fornyet inspirasjon i forkant av valget i 2017, og jeg tror ikke jeg trenger å si at jeg er engstelig for at hun skal komme til makten.

Topp-politikere Europa over må nå stikke fingeren i jorda, eller aller helst faktisk komme seg ned på bakken. De må åpne øynene og se hva som faktisk rører seg blant folk. De må ta av seg lakkskoene og tråkke rundt i støvet som vanlige folk tråkker i, forstå hvorfor mannen i gata er sint og frustrert.

Det nytter ikke lenger å sitte i maktens korridorer og tvinne sitt slips og lure på hva som gikk galt. Det holder ikke lenger å besøke noen byggeplasser og ta arbeiderne der i hånda, og tro at det gjør at de stemmer på deg.

La mannen og kvinnen i gata få rope høyt ut hvorfor de er frustrert, og kom dem i møte med kontruktive forslag, fremlagt på et språk de forstår.

Det kan bli hard retorikk en periode, men ord dreper i alle fall ingen.

Det er for galt om vi ikke skal lære noe av det amerikanske valget, men fortsetter å holde oss for øyne og ører for hva som faktisk opptar folk flest. For da ender vi selv snart opp med statsledere som (håper jeg i alle fall) de fleste av oss innerst inne ikke vil se ved makten.