Beskjeden til verdens menn og kvinner er tydelig

Som mann kan du ture frem, presse deg på kvinner, «grab them by the pussy» og spille offer om noen beskylder deg for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. Dette er nemlig parolen til mannen som nå er på vei inn i Det Hvite Hus.

Kvinner, dere vil i uoverskuelig fremtid fortsatt være fritt villt, og dere vil fremdeles ha vanskeligheter med å bli trodd dersom dere anmelder noen for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. For som vi har sett de siste månedene, slikt håndteres fra anklagedes side med kontrabeskyldninger om å lyve og/eller drive en svertekampanje, som anklager selvfølgelig ikke fortjener.

(Det var ganske ironisk å se at en viss mann besvarte beskyldningene om seksuell trakassering med å trekke frem kvinner som hevdet seg seksuelt trakassert av en annen mann hvis kone førstnevnte mann ønsket å sverte.)

For beskjeden til menn er jo klar. Beskyldninger om seksuell trakassering og voldtekt er ikke noe plett på rullebladet, det viser bare at du er en mann med makt og potens.

(At en annen president kandidat for få år siden mistet nominasjonen sin nettopp pga anklager om seksuell trakassering er jo for lengst glemt. Jeg never ikke navn, for man offentliggjør jo aldri identiteten til anklagede!)

Kvinner har fått beskjed nok en gang, som om vi ikke visste det godt nok fra før, at våre kropper egentlig ikke tilhører oss selv, men hvem som helst som måtte ønske å tafse litt.

Vi har også blitt påminnet, om noe vi allerede er mer enn klar over, at vi sjelden blir trodd når vi anmelder en mann for seksuell trakassering eller voldtekt.

(Her kan vi jo også ta en titt på noen av de sakene som har vært oppe i norske rettssaler den siste tiden.)

For har vi sagt ja en gang, så må vi jo ville neste gang også. Særlig hvis vi har sittet i sofaen i bare truse og topp kvelden i forveien.

Med disse deprimerende tankene kvernende i hodet må jeg være mitt ansvar for forelder bevisst. Jeg har ingen døtre, men jeg har to sønner.

Jeg vet mange foreldre idag er bekymret for de holdningene og de potensielle farene deres døtre utsettes for, og det er vanskelig for dem å forklare for jentene sine hvordan i all verden en slik misgynost kan bli valgt til president i verdens mektigste land.

Vel, vi som har sønner burde ha et minst like stort forklaringsproblem!

Jeg kan nemlig ikke forsvare slik fremtreden og oppførsel. Jeg kan aldri få meg til å overse det hos mine egne sønner. Nå er de riktignok ikke så gamle enda at de har begynt «å løpe etter» jentene på ordentlig, men jeg har allerede begynt å snakke om det som gjelder personlige grenser og respekt for andres grenser.

Jeg må også snakke om at selv om noen kommer unna med slesk, krenkene og uakseptabel oppførsel, så er dette allikevel nettopp det; krenkende og uakseptabel oppførsel.

Som foreldre er vi ansvarlige for å oppdra ungene våre til å bli selvstendige individer som ser forskjellen på rett og galt, som skjønner at det finnes bare en betydning av ordet «nei».

Men vi skal også se med kritisk blikk på det rundt oss, alt fra leker, tegneserier, filmer, spill og tv-serier, for å se hva slags verdier og kvinnesyn som faktisk formidles der. For oss voksne er det kanskje bare fiksjon, men for unge mennesker på søken etter forbilder og normer for hvordan de skal oppføre seg ovenfor det motsatte kjønn, så ligger det uendelig med fallgruber her. Her er en ganske god oppsummering av nettopp det: 7 Reasons So Many Guys Don’t Understand Sexual Consent

Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å være en positiv motvekt til alt det kvinnefiendtlige vi har sett strømme til overflaten i det siste. Ikke bare fordi jeg er kvinne og jeg finner meg ikke i å bli sett på som et annenrangs menneske. Men også fordi jeg har to sønner som skal vokse opp og en dag rusle avsted på livets vei. Da ser jeg helst at de behandler alle de møter med respekt og kjærlighet – uansett kjønn.

Advertisements

Hva kan vi lære av det amerikanske valgresultatet?

Jada, jeg innrømmer det. Jeg var en av dem som ikke trodde Trump ville stikke av med seieren i dette valget. Til det var han for ubehøvlet, kvinnefiendtlig og for lite konsekvent (bortsett fra i å kritisere Hillary ned til minste detalj). At det finnes strømninger i USA som er motstandere av innvandring er ikke hverken sjokkerende eller overraskende. Til det har vi sett for mye av det samme i Europa de senere årene.

Kanskje er ikke amerikanerne modne for en kvinnelig president enda? Det er i så fall noe som i utgangspunktet overrasket meg, men som blir en naturlig slutning når man ser hvem hun tapte mot.

For det som sjokkerer mest, er at en som tydeligvis ser på kvinner som objekter han kan behandle som han vil, en som degraderer det kvinnelige kjønn, funksjonshemmede og immigranter til annenrangs mennesker, får nok stemmer til å innta posisjonen som verdens mektigste president.

Det er helt tydelig at vi er mange som ikke har forstått hva som rører seg i den amerikanske befolkningen. Og det er kanskje ikke så rart, for vårt inntrykk av USA formes jo selvfølgelig av det vi leser av politiske nyheter derfra, filmer og tv-serier. De forteller oss helt klart veldig lite om hvordan den gjennomsnittelige amerikaner i f eks Midtvesten lever. Vi vet faktisk forsvinnende lite om de faktiske forhold i USA. Nå og da leser vi om at folk har to og tre jobber for å få det til å gå rundt, vi leser til stadighet om skyteepisoder og drap. Men mest av alt fores vi med «lykkelige» politiske nyheter fra landet der alt visstnok går an hvis man bare drømmer hardt nok om det, og filmer og tv-serier der kjærligheten vinner til slutt eller der helten alltid overvinner skurken. Det vi vet om USA er med andre ord særdeles overflatisk.

Kanskje burde vi ikke være så overrasket over utfallet av valget. I alle fall ikke om vi tar en titt rundt i vårt eget «nærmiljø». Den som våger seg ned i kommentarfeltet i nettavisene vil fort se at det er mye grums som rører seg. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir ønsket gjenvoldtatt og banket opp, og man skal ikke ha skrevet om veldig kontroversielle temaer for å få slike meldinger tilbake.

Det er en sterk skepsis til innvandring i disse kommentarfeltene, for å si det mildt. Kvinnesynet som kommer til overflaten er sjokkerende lesning i 2016. Jeg hadde trodd og håpet at et slikt kvinnesyn for lengst var havnet på skraphaugen, men vi er mange som har tatt skammelig feil der.

Dagen derpå ser vi tydelig at en tidligere umobilisert velgermasse denne gangen forlot sofaen og gikk for å stemme. En velgermasse som lenge har følt seg oversett og neglisjert. Dette er noe vi bør ta lærdom av, selv i lille Norge. For selv om valgoppslutningen i Norge er bedre enn den amerikanske, så finnes det mange mennesker der ute som føler seg oversett og neglisjert av dem som styrer, og politikerforakten blomstrer som epletrærne i norske hager i mai.

Også i Frankrike håper jeg virkelig det politiske establissement tar lærdom av dette når vi snart går inn i presidentvalgkampen her. Marine Le Penn var den første franske politiker til å gratulere Trump med seieren, og det var en ubetinget hyllest til det amerikanske folket som «nå har tatt sitt land tilbake». Sånn sett kunne ikke kontrasten til Hollandes heller kjølige gratulasjon vært tydeligere.

Le Penn har fått fornyet inspirasjon i forkant av valget i 2017, og jeg tror ikke jeg trenger å si at jeg er engstelig for at hun skal komme til makten.

Topp-politikere Europa over må nå stikke fingeren i jorda, eller aller helst faktisk komme seg ned på bakken. De må åpne øynene og se hva som faktisk rører seg blant folk. De må ta av seg lakkskoene og tråkke rundt i støvet som vanlige folk tråkker i, forstå hvorfor mannen i gata er sint og frustrert.

Det nytter ikke lenger å sitte i maktens korridorer og tvinne sitt slips og lure på hva som gikk galt. Det holder ikke lenger å besøke noen byggeplasser og ta arbeiderne der i hånda, og tro at det gjør at de stemmer på deg.

La mannen og kvinnen i gata få rope høyt ut hvorfor de er frustrert, og kom dem i møte med kontruktive forslag, fremlagt på et språk de forstår.

Det kan bli hard retorikk en periode, men ord dreper i alle fall ingen.

Det er for galt om vi ikke skal lære noe av det amerikanske valget, men fortsetter å holde oss for øyne og ører for hva som faktisk opptar folk flest. For da ender vi selv snart opp med statsledere som (håper jeg i alle fall) de fleste av oss innerst inne ikke vil se ved makten.