Hva kan vi lære av det amerikanske valgresultatet?

Jada, jeg innrømmer det. Jeg var en av dem som ikke trodde Trump ville stikke av med seieren i dette valget. Til det var han for ubehøvlet, kvinnefiendtlig og for lite konsekvent (bortsett fra i å kritisere Hillary ned til minste detalj). At det finnes strømninger i USA som er motstandere av innvandring er ikke hverken sjokkerende eller overraskende. Til det har vi sett for mye av det samme i Europa de senere årene.

Kanskje er ikke amerikanerne modne for en kvinnelig president enda? Det er i så fall noe som i utgangspunktet overrasket meg, men som blir en naturlig slutning når man ser hvem hun tapte mot.

For det som sjokkerer mest, er at en som tydeligvis ser på kvinner som objekter han kan behandle som han vil, en som degraderer det kvinnelige kjønn, funksjonshemmede og immigranter til annenrangs mennesker, får nok stemmer til å innta posisjonen som verdens mektigste president.

Det er helt tydelig at vi er mange som ikke har forstått hva som rører seg i den amerikanske befolkningen. Og det er kanskje ikke så rart, for vårt inntrykk av USA formes jo selvfølgelig av det vi leser av politiske nyheter derfra, filmer og tv-serier. De forteller oss helt klart veldig lite om hvordan den gjennomsnittelige amerikaner i f eks Midtvesten lever. Vi vet faktisk forsvinnende lite om de faktiske forhold i USA. Nå og da leser vi om at folk har to og tre jobber for å få det til å gå rundt, vi leser til stadighet om skyteepisoder og drap. Men mest av alt fores vi med «lykkelige» politiske nyheter fra landet der alt visstnok går an hvis man bare drømmer hardt nok om det, og filmer og tv-serier der kjærligheten vinner til slutt eller der helten alltid overvinner skurken. Det vi vet om USA er med andre ord særdeles overflatisk.

Kanskje burde vi ikke være så overrasket over utfallet av valget. I alle fall ikke om vi tar en titt rundt i vårt eget «nærmiljø». Den som våger seg ned i kommentarfeltet i nettavisene vil fort se at det er mye grums som rører seg. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir ønsket gjenvoldtatt og banket opp, og man skal ikke ha skrevet om veldig kontroversielle temaer for å få slike meldinger tilbake.

Det er en sterk skepsis til innvandring i disse kommentarfeltene, for å si det mildt. Kvinnesynet som kommer til overflaten er sjokkerende lesning i 2016. Jeg hadde trodd og håpet at et slikt kvinnesyn for lengst var havnet på skraphaugen, men vi er mange som har tatt skammelig feil der.

Dagen derpå ser vi tydelig at en tidligere umobilisert velgermasse denne gangen forlot sofaen og gikk for å stemme. En velgermasse som lenge har følt seg oversett og neglisjert. Dette er noe vi bør ta lærdom av, selv i lille Norge. For selv om valgoppslutningen i Norge er bedre enn den amerikanske, så finnes det mange mennesker der ute som føler seg oversett og neglisjert av dem som styrer, og politikerforakten blomstrer som epletrærne i norske hager i mai.

Også i Frankrike håper jeg virkelig det politiske establissement tar lærdom av dette når vi snart går inn i presidentvalgkampen her. Marine Le Penn var den første franske politiker til å gratulere Trump med seieren, og det var en ubetinget hyllest til det amerikanske folket som «nå har tatt sitt land tilbake». Sånn sett kunne ikke kontrasten til Hollandes heller kjølige gratulasjon vært tydeligere.

Le Penn har fått fornyet inspirasjon i forkant av valget i 2017, og jeg tror ikke jeg trenger å si at jeg er engstelig for at hun skal komme til makten.

Topp-politikere Europa over må nå stikke fingeren i jorda, eller aller helst faktisk komme seg ned på bakken. De må åpne øynene og se hva som faktisk rører seg blant folk. De må ta av seg lakkskoene og tråkke rundt i støvet som vanlige folk tråkker i, forstå hvorfor mannen i gata er sint og frustrert.

Det nytter ikke lenger å sitte i maktens korridorer og tvinne sitt slips og lure på hva som gikk galt. Det holder ikke lenger å besøke noen byggeplasser og ta arbeiderne der i hånda, og tro at det gjør at de stemmer på deg.

La mannen og kvinnen i gata få rope høyt ut hvorfor de er frustrert, og kom dem i møte med kontruktive forslag, fremlagt på et språk de forstår.

Det kan bli hard retorikk en periode, men ord dreper i alle fall ingen.

Det er for galt om vi ikke skal lære noe av det amerikanske valget, men fortsetter å holde oss for øyne og ører for hva som faktisk opptar folk flest. For da ender vi selv snart opp med statsledere som (håper jeg i alle fall) de fleste av oss innerst inne ikke vil se ved makten.

Advertisements

Eller kanskje ikke?

“Thinking you’re changing the world by incessantly posting political stuff on facebook is like thinking you’re getting laid when you jerk off to porn.”

Jeg fant dette sitatet på facebook, og synes faktisk det fortjener en liten kommentar.

Nei, jeg tror ikke jeg forandrer verden ved å poste politisk relaterte saker på facebooksiden min. Så naiv er jeg ikke. Men jeg synes det er viktig å spre nyheter om saker jeg bryr meg om, enten det er væpnede konflikter rundt omkring i verden, kvinners rettigheter (eller som regel mangelen på sådanne), brudd på ytringsfriheten og historiene om alle dem som forfølges fordi de tør å motsi en statsmakt de er uenig med.

Å la humla suse og late som om verden er et fredelig og rolig sted der alle lever i harmoni og velstand har i alle fall ingenting for seg. Min mening er at når flere vet, så er det flere som engasjerer seg og legger press på både egne og andre myndigheter for at de skal endre kurs.

Jeg tror også at mange av oss som legger ut politisk relatert stoff på våre facebooksider har et sosialt og politisk engasjement utover dette, enten det er lokalpolitikk, organisasjonsarbeid eller veldedighetsarbeid. Vi ønsker å åpne øynene til våre medmennesker, få dem til å se at ikke alle har det like fredelig og lever i en velstand som vår egen. Vi ønsker at alle skal få muligheten til å leve sitt liv i fred og fordragelighet uansett hvor i verden de bor, og vi ønsker at alle vi som allerede gjør det setter pris på det og ikke tar det for gitt.

For meg er det også viktig å få og evt videreformidle informasjon om hvorfor konflikter oppstår og hvordan de håndteres. Vestlige land er tungt inne i flere av disse konfliktene både militært og diplomatisk, på godt og vondt. Når vi sender avgårde egne soldater til en konflikt på andre siden av kloden, vil jeg gjerne vite hvorfor vi gjør det og hva det er meningen de skal bidra med der.

Når mennesker strømmer i hopetall til Europa i skrøpelige farkoster og med livet som innsats, så synes jeg vi skylder dem å sette oss inn i forholdene der de kommer fra. Ikke bare hva som skjer akkurat idag, men også hvordan situasjonen har oppstått. Om vi ikke setter oss inn i faktiske forhold har vi svært liten forutsetning for å hjelpe dem, enten det er her eller der.

Jeg tror ikke jeg forandrer verden med facebookpostene mine. Ikke jeg alene. Men jeg tror at når flere vet, så er det mer fokus på verdens urett og flere kritiske øyne rettet mot både egne og andres mydigheter.

Når mange krever at ens egen utenriksminister skal ta opp barbariske straffemetoder i møter med ministre fra land som bedriver dette, da er det vanskelig å la dette temaet ligge uten å få stempel som svekling eller feig. Når man i ulike internasjonale fora setter søkelyset på ytringsfrihetens kår i land med streng sensur, så er ikke dette bare fordi det er «politisk korrekt» å gjøre det av demokratiske ledere. Det er også en forventning fra de menneskene som har valgt dem og som følger med på hva de gjør.

Sist, men ikke minst, ved å poste politisk relaterte saker på facebook, kan jeg håpe å inspirere andre til å engasjere seg i en sak eller fler. Jo flere engasjerte mennesker som finnes der ute, jo større er sjansen for at vi faktisk klarer å jobbe mot en bedre verden med færre konflikter, bedre vern om den enkelte borger og mindre fattigdom og sult.