What can we learn from the American election?

Yes, I freely admit it. I was one of them who didn’t believe Trump would run off with the victory in this election. He was too much of a bully, a misogynist and not really consequent (except for criticizing Hillary to the detail). That there exist resistance against immigration in USA was neither shocking nor surprising. We have seen too much of the same in Europe the recent years.

Maybe the Americans are not ready for a female president yet? That was more surprising to me at first, but looking to whom she lost against, it’s a natural conclusion.

Because what is most shocking, is that one who evidently looks upon women as objects he can treat as he likes, one who is degrading women, invalids and immigrants to second rate people, still gets enough votes to embark on the position as the world’s most powerful president.

It is obvious that we are many who hasn’t understood what it is that is going on in the American population. Perhaps it is not so strange, because our impression of USA is shaped most of all by what (political) news that reach us, films and tv-series. They clearly tell us next to nothing about the average American everyday life of people in like the Mid-West. As a matter of fact we know hardly anything about the actual living conditions in the USA. Now and then we read about how people have two or three jobs to make ends meet, we read every so often about shootings and murders. But most of all are we fed with “happy” political news from the country where everything is supposedly possible, if you just dream hard enough about it, and films and tv-series where love conquers everything or where the hero always beats the bad guy. What we do know about USA is in other words very superficial.

Perhaps we shouldn’t be so overly surprised about the outcome of this election. At least not if we take a closer look to our “near surroundings”. If you dear take a dive into the comments section in the internet newspapers, you’ll soon realize it’s a rather “muddy business”. Females engaged in debate are told they should be gang raped and beaten the shit out of. And what they write about is not even controversial.

There’s a strong resent against immigration in the comment sections, to put it mildly. The view on women is shocking as we write 2016. I would have thought and hoped for, that these views were thrown out the window long time ago, but evidently we are many being proved wrong about this.

The day after, we clearly see that masses of voters, previously not mobilized, this time finally left their sofas to cast their vote. Masses of voters who long have found themselves overseen and neglected. This is something we should learn from, even in little Norway. Because even if the turnout of the election is higher in Norway than in USA, there’s still plenty of people out there who feels invisible and neglected by the establishment, and the despise against politicians is blooming as the apple trees in Norwegian gardens in May.

I do hope, that also the French political establishment, takes a lesson from this as we are soon to enter into the presidential election campaign here. Marine Le Penn was the first, French politician to congratulate Trump with his victory, honouring the American people for “taking their country back”. The contrast to the rather coldly congratulations from President Holland could not have been more clear.

Le Penn has renewed her inspiration in front of the 2017 elections, and I guess it’s needless to say that I fear she will rise to power.

The European political establishment has to put a finger in the ground, or better still, get grounded. They have to open their eyes and see what is actually going on out there in their own countries. They have to remove their well-polished shoes, and stroll around in the dust trod by normal people. They need to understand why the average man and woman is angry and frustrated.

There’s no use in hanging around in their empowered offices and corridors, fiddling with their ties and wonder about what went wrong. It’s no longer enough to make some visits to construction sites or factories, shake peoples’ hands and think you earned their vote.

Let the average man and woman scream out why they are angry and frustrated, and meet them wih constructive ideas in a language they get.

The rhetoric might be nasty for some time, but at least, words kill nobody.

It would be a shame if we didn’t take any lessons from the American election, but keep shutting our eyes and ears to what concerns most people. If we insist on continuing down that path, we risk ending up with political leaders (I hope at least) the majority of us would rather not see in office.

 

Advertisements

Hva kan vi lære av det amerikanske valgresultatet?

Jada, jeg innrømmer det. Jeg var en av dem som ikke trodde Trump ville stikke av med seieren i dette valget. Til det var han for ubehøvlet, kvinnefiendtlig og for lite konsekvent (bortsett fra i å kritisere Hillary ned til minste detalj). At det finnes strømninger i USA som er motstandere av innvandring er ikke hverken sjokkerende eller overraskende. Til det har vi sett for mye av det samme i Europa de senere årene.

Kanskje er ikke amerikanerne modne for en kvinnelig president enda? Det er i så fall noe som i utgangspunktet overrasket meg, men som blir en naturlig slutning når man ser hvem hun tapte mot.

For det som sjokkerer mest, er at en som tydeligvis ser på kvinner som objekter han kan behandle som han vil, en som degraderer det kvinnelige kjønn, funksjonshemmede og immigranter til annenrangs mennesker, får nok stemmer til å innta posisjonen som verdens mektigste president.

Det er helt tydelig at vi er mange som ikke har forstått hva som rører seg i den amerikanske befolkningen. Og det er kanskje ikke så rart, for vårt inntrykk av USA formes jo selvfølgelig av det vi leser av politiske nyheter derfra, filmer og tv-serier. De forteller oss helt klart veldig lite om hvordan den gjennomsnittelige amerikaner i f eks Midtvesten lever. Vi vet faktisk forsvinnende lite om de faktiske forhold i USA. Nå og da leser vi om at folk har to og tre jobber for å få det til å gå rundt, vi leser til stadighet om skyteepisoder og drap. Men mest av alt fores vi med «lykkelige» politiske nyheter fra landet der alt visstnok går an hvis man bare drømmer hardt nok om det, og filmer og tv-serier der kjærligheten vinner til slutt eller der helten alltid overvinner skurken. Det vi vet om USA er med andre ord særdeles overflatisk.

Kanskje burde vi ikke være så overrasket over utfallet av valget. I alle fall ikke om vi tar en titt rundt i vårt eget «nærmiljø». Den som våger seg ned i kommentarfeltet i nettavisene vil fort se at det er mye grums som rører seg. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir ønsket gjenvoldtatt og banket opp, og man skal ikke ha skrevet om veldig kontroversielle temaer for å få slike meldinger tilbake.

Det er en sterk skepsis til innvandring i disse kommentarfeltene, for å si det mildt. Kvinnesynet som kommer til overflaten er sjokkerende lesning i 2016. Jeg hadde trodd og håpet at et slikt kvinnesyn for lengst var havnet på skraphaugen, men vi er mange som har tatt skammelig feil der.

Dagen derpå ser vi tydelig at en tidligere umobilisert velgermasse denne gangen forlot sofaen og gikk for å stemme. En velgermasse som lenge har følt seg oversett og neglisjert. Dette er noe vi bør ta lærdom av, selv i lille Norge. For selv om valgoppslutningen i Norge er bedre enn den amerikanske, så finnes det mange mennesker der ute som føler seg oversett og neglisjert av dem som styrer, og politikerforakten blomstrer som epletrærne i norske hager i mai.

Også i Frankrike håper jeg virkelig det politiske establissement tar lærdom av dette når vi snart går inn i presidentvalgkampen her. Marine Le Penn var den første franske politiker til å gratulere Trump med seieren, og det var en ubetinget hyllest til det amerikanske folket som «nå har tatt sitt land tilbake». Sånn sett kunne ikke kontrasten til Hollandes heller kjølige gratulasjon vært tydeligere.

Le Penn har fått fornyet inspirasjon i forkant av valget i 2017, og jeg tror ikke jeg trenger å si at jeg er engstelig for at hun skal komme til makten.

Topp-politikere Europa over må nå stikke fingeren i jorda, eller aller helst faktisk komme seg ned på bakken. De må åpne øynene og se hva som faktisk rører seg blant folk. De må ta av seg lakkskoene og tråkke rundt i støvet som vanlige folk tråkker i, forstå hvorfor mannen i gata er sint og frustrert.

Det nytter ikke lenger å sitte i maktens korridorer og tvinne sitt slips og lure på hva som gikk galt. Det holder ikke lenger å besøke noen byggeplasser og ta arbeiderne der i hånda, og tro at det gjør at de stemmer på deg.

La mannen og kvinnen i gata få rope høyt ut hvorfor de er frustrert, og kom dem i møte med kontruktive forslag, fremlagt på et språk de forstår.

Det kan bli hard retorikk en periode, men ord dreper i alle fall ingen.

Det er for galt om vi ikke skal lære noe av det amerikanske valget, men fortsetter å holde oss for øyne og ører for hva som faktisk opptar folk flest. For da ender vi selv snart opp med statsledere som (håper jeg i alle fall) de fleste av oss innerst inne ikke vil se ved makten.