Vokse(n)smerter

Som mamma til to gutter på fire og et halvt og tre år, så er det mange ting jeg grubler over, i liket med mine barn.

Det er så lett å tro at man som voksen er ferdig utvokst, og at man har svaret på det meste. Jeg har i grunnen aldri sett helt sånn på det, og med to små under mine beskyttende vinger, så blir jeg daglig påminnet om at jeg ikke kan alt eller vet alt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Livets vei er brolagt med uendelig mange mysterier og store og små spørsmål, både for liten og stor.

Storebror spør ofte “hvorfor det?” eller “hva er det?” og det hender jo at jeg ganske enkelt må melde pass og svare “det vet jeg ikke, vennen min”. “Joda”, insisterer Storebror, “du vet alt!” Akk, om det bare hadde vært så vel.

Ok, jeg har ganske greie kunnskaper om endel ting, ganske enkelt fordi jeg er en nysgjerringper og jeg liker å lese/studere. Men det er veldig mye her i verden jeg vet lite eller ingenting om. Og helt ærlig, jeg synes det er bedre å innrømme at dette har jeg null peiling på, enn å finne på noe svada som svar. Ikke smerter det meg heller å innrømme overfor Storebror at mamma faktisk ikke vet eller kan alt. Noen ting har vi pappaer til også. Eller andre.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Jeg tror barn har godt av å forholde seg til voksne som ikke tror de har svaret på alt. Istedet kan jeg hjelpe dem å finne svaret, enten hos andre som jeg vet kan noe om dette, eller vi kan lete sammen i bøker og på internett. Etterhvert som Storebror og Lillebror vokser opp og lærer å lese og skrive, håper jeg de fortsetter å utvikle sin nysgjerrighet. Jeg håper at de ikke slutter å stille spørsmål “om alt i verden”, bare fordi det står det ene og ikke det andre i læreboka de får utlevert på skolen.

På et eller annet tidspunkt i barndommen vil de innse at mamma og pappa ikke kan og vet alt, og kanskje vil det være litt kjipt. Jeg mener, vi er jo de store idolene mens de er små. Når de en dag innser at vi ikke er allvitende så faller vi kanskje litt i kurs. Jeg håper det vil være et plaster på såret at vi sammen kan fortsette å utforske verden og alle dens mysterier. At vi sammen kan stille spørsmål og finne svar og inspirere hverandres nysgjerrighet.

Faktisk så ser jeg frem til den dagen mine to håpefulle stiller spørsmål ved akkurat mitt verdensbilde. For jeg har godt av å få det utfordret av neste generasjon. Det gjør kanskje litt vondt av og til, når man tvinges til å strekke seg utenfor sin vante komfortsone og gamle tenkemønstre utfordres. Men jeg håper i årene som kommer, mens jeg blir gammel og de blir voksne, at vi kan fortsette å dele vokse(n)smertene. For så lenge vi kjenner dem, så betyr det at vi fremdeles vokser som mennesker og ikke har stivnet i gamle tankemønstre.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s