Det viktigste først!

En liten oppsummering av en av ukens viktigste nyheter:

Amal Clooney, kona til kjekkasen George Clooney, har vært på tur til New York City. Der skred hun ut i en nydelig gul kjole, som viste den søte gravidmagen hennes. Velkledd som alltid, men litt bekymring spores over at hun hadde valgt høye hæler på skoene, for hun er jo som nevn gravid. Med tvillinger.

Hvem hun liknet på? Noen sier Jackie Kennedy. Ingen dårlig sammenlikning. Det er et kompliment hun bør ta til seg.

Hva hun gjorde i NYC? Jeg er ikke helt sikker. Tror hun snakket om noe i en eller annen forsamling. Mulig det hadde noe med is å gjøre. Og Irak. Kan det være at hun snakket om at det ville være fint å bedre forsyningen av is til de gravide i Irak, nå som de går mot varmere tider?

Men spiller det egentlig noen rolle hva hun snakket om? Det viktigste var jo kjolen og skoene. Og at hun så slående vakker ut, som vanlig.

Noen som fremdeles lurer på hvorfor mange kvinner kvier seg for å engasjere seg offentlig?

 

Image result for amal clooney pictures

Foto: Wikipedia

Hvem er det egentlig som har grunn til å frykte for fremtiden?

I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?

Vokse(n)smerter

Som mamma til to gutter på fire og et halvt og tre år, så er det mange ting jeg grubler over, i liket med mine barn.

Det er så lett å tro at man som voksen er ferdig utvokst, og at man har svaret på det meste. Jeg har i grunnen aldri sett helt sånn på det, og med to små under mine beskyttende vinger, så blir jeg daglig påminnet om at jeg ikke kan alt eller vet alt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Livets vei er brolagt med uendelig mange mysterier og store og små spørsmål, både for liten og stor.

Storebror spør ofte “hvorfor det?” eller “hva er det?” og det hender jo at jeg ganske enkelt må melde pass og svare “det vet jeg ikke, vennen min”. “Joda”, insisterer Storebror, “du vet alt!” Akk, om det bare hadde vært så vel.

Ok, jeg har ganske greie kunnskaper om endel ting, ganske enkelt fordi jeg er en nysgjerringper og jeg liker å lese/studere. Men det er veldig mye her i verden jeg vet lite eller ingenting om. Og helt ærlig, jeg synes det er bedre å innrømme at dette har jeg null peiling på, enn å finne på noe svada som svar. Ikke smerter det meg heller å innrømme overfor Storebror at mamma faktisk ikke vet eller kan alt. Noen ting har vi pappaer til også. Eller andre.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Jeg tror barn har godt av å forholde seg til voksne som ikke tror de har svaret på alt. Istedet kan jeg hjelpe dem å finne svaret, enten hos andre som jeg vet kan noe om dette, eller vi kan lete sammen i bøker og på internett. Etterhvert som Storebror og Lillebror vokser opp og lærer å lese og skrive, håper jeg de fortsetter å utvikle sin nysgjerrighet. Jeg håper at de ikke slutter å stille spørsmål “om alt i verden”, bare fordi det står det ene og ikke det andre i læreboka de får utlevert på skolen.

På et eller annet tidspunkt i barndommen vil de innse at mamma og pappa ikke kan og vet alt, og kanskje vil det være litt kjipt. Jeg mener, vi er jo de store idolene mens de er små. Når de en dag innser at vi ikke er allvitende så faller vi kanskje litt i kurs. Jeg håper det vil være et plaster på såret at vi sammen kan fortsette å utforske verden og alle dens mysterier. At vi sammen kan stille spørsmål og finne svar og inspirere hverandres nysgjerrighet.

Faktisk så ser jeg frem til den dagen mine to håpefulle stiller spørsmål ved akkurat mitt verdensbilde. For jeg har godt av å få det utfordret av neste generasjon. Det gjør kanskje litt vondt av og til, når man tvinges til å strekke seg utenfor sin vante komfortsone og gamle tenkemønstre utfordres. Men jeg håper i årene som kommer, mens jeg blir gammel og de blir voksne, at vi kan fortsette å dele vokse(n)smertene. For så lenge vi kjenner dem, så betyr det at vi fremdeles vokser som mennesker og ikke har stivnet i gamle tankemønstre.

Eller kanskje ikke?

“Thinking you’re changing the world by incessantly posting political stuff on facebook is like thinking you’re getting laid when you jerk off to porn.”

Jeg fant dette sitatet på facebook, og synes faktisk det fortjener en liten kommentar.

Nei, jeg tror ikke jeg forandrer verden ved å poste politisk relaterte saker på facebooksiden min. Så naiv er jeg ikke. Men jeg synes det er viktig å spre nyheter om saker jeg bryr meg om, enten det er væpnede konflikter rundt omkring i verden, kvinners rettigheter (eller som regel mangelen på sådanne), brudd på ytringsfriheten og historiene om alle dem som forfølges fordi de tør å motsi en statsmakt de er uenig med.

Å la humla suse og late som om verden er et fredelig og rolig sted der alle lever i harmoni og velstand har i alle fall ingenting for seg. Min mening er at når flere vet, så er det flere som engasjerer seg og legger press på både egne og andre myndigheter for at de skal endre kurs.

Jeg tror også at mange av oss som legger ut politisk relatert stoff på våre facebooksider har et sosialt og politisk engasjement utover dette, enten det er lokalpolitikk, organisasjonsarbeid eller veldedighetsarbeid. Vi ønsker å åpne øynene til våre medmennesker, få dem til å se at ikke alle har det like fredelig og lever i en velstand som vår egen. Vi ønsker at alle skal få muligheten til å leve sitt liv i fred og fordragelighet uansett hvor i verden de bor, og vi ønsker at alle vi som allerede gjør det setter pris på det og ikke tar det for gitt.

For meg er det også viktig å få og evt videreformidle informasjon om hvorfor konflikter oppstår og hvordan de håndteres. Vestlige land er tungt inne i flere av disse konfliktene både militært og diplomatisk, på godt og vondt. Når vi sender avgårde egne soldater til en konflikt på andre siden av kloden, vil jeg gjerne vite hvorfor vi gjør det og hva det er meningen de skal bidra med der.

Når mennesker strømmer i hopetall til Europa i skrøpelige farkoster og med livet som innsats, så synes jeg vi skylder dem å sette oss inn i forholdene der de kommer fra. Ikke bare hva som skjer akkurat idag, men også hvordan situasjonen har oppstått. Om vi ikke setter oss inn i faktiske forhold har vi svært liten forutsetning for å hjelpe dem, enten det er her eller der.

Jeg tror ikke jeg forandrer verden med facebookpostene mine. Ikke jeg alene. Men jeg tror at når flere vet, så er det mer fokus på verdens urett og flere kritiske øyne rettet mot både egne og andres mydigheter.

Når mange krever at ens egen utenriksminister skal ta opp barbariske straffemetoder i møter med ministre fra land som bedriver dette, da er det vanskelig å la dette temaet ligge uten å få stempel som svekling eller feig. Når man i ulike internasjonale fora setter søkelyset på ytringsfrihetens kår i land med streng sensur, så er ikke dette bare fordi det er «politisk korrekt» å gjøre det av demokratiske ledere. Det er også en forventning fra de menneskene som har valgt dem og som følger med på hva de gjør.

Sist, men ikke minst, ved å poste politisk relaterte saker på facebook, kan jeg håpe å inspirere andre til å engasjere seg i en sak eller fler. Jo flere engasjerte mennesker som finnes der ute, jo større er sjansen for at vi faktisk klarer å jobbe mot en bedre verden med færre konflikter, bedre vern om den enkelte borger og mindre fattigdom og sult.