Tag Archives: likestilling

Where are the women?

Posted on by
Reply

So I had it confirmed finally, that feeling that things were not quite right in flim and tv-series. Today, I came across a column addressing the topic, and it referred to a study made by Dr. Martha M. Lauzen; It’s a Man’s (Celluloid) World, Even in a Pandemic Year: Portrayals of Female Characters in the Top U.S. Films of 2021.

I mean, you have probably noted it yourself, without giving it too much thought (at least it you are a woman yourself), that most films and tv-series you watch, are dominated by male characters. As a mother of two boys, I have seen my share of Marvel films the past few years. Loads of mostly white, strong guys, fighting some villain or several. The character “Black Widow” being a rare, female character. As a matter of fact, I got so fed up with this male, macho universe, that I told my boys and my husband that they can watch these films without me. I can’t stand it anymore.

We have also been through the whole bunch of Star Wars movies, several times, and not surprisingly perhaps, my favourite is “Rouge One” where we are introduced to the female character Ray. Equally not surprising perhaps, is the fact that this is not the favourite film of the rest of the family…

It’s a fact that I have a weakness for a variety of police/agent series, like NCIS, Hawaii Five-0, and New York Major Squad, to mention some. In all of them men are overrepresented compared to women. They do have female detectives and agents, playing central parts, but still, it’s rarely more than one female per team of 4-6 agents.

And it’s this that has been bugging me for some time. Why is it like this? Why this gross imbalance on average?

The column I read today also pointed to another interesting fact. The author had noted that the films Black Panther: Wakanda Forever, and Turning Red, reviewed by males, were viewed as “overwhelmingly” female (Wakanda Forever), and “for relatively small audience” (Turning Red).

Wow! Just because they can’t, for once, identify with the leading character? I don’t know if I find it tragic or comic, that these men whine over these facts. I mean, I don’t expect a man in his 40’s to really identify with a girl growing into puberty, getting her period and experiencing all the hormones raging her body. But I do expect that he can appreciate a film that focus on something else than girls going teenage, wanting to be a perfect little woman pleasing everybody. Because that is how I often see girls portrayed in movies, glossy creatures with long, shiny hair and perfect skin. Well, mister, welcome to the real world! We are quite a few out here who appreciates new ways of presenting our gender!

Being underrepresented everywhere, I think we women are used to stretch our imagination to fit into a universe that often seems to ignore us. But it shouldn’t have to be that way. Girls growing up deserves heroes of their own, whom they can identify with, that look like them. We need more females of all ages on the screen, of all colours and all sizes. (I think our boys could need a bigger variety of shapes and colours to identify with as well). We need more multi-dimensional female characters, in all kinds of films and tv-series. We need more Dana Scullys and Rebeccas (from the 2013 movie “1000 times good night”). Rebecca is a photo journalist, travelling to war zones, while her husband is the one with local based work, taking care of their kids. I found that movie so inspiring! The roles were completely turned around, and I adored it. Because that it also how it can be. We are way too much told the story of the man with a career, and the woman sacrificing herself for the wellbeing of the rest of the family. I welcome every challenge to that image.

I do have to point out at the end, that there have been some rather fun movies presenting girls in a more interesting manner. When I grew up, it was with Pippi Longstockings, a rare female superhero at the time. Pippi really challenged the ideals of how girls should behave at the time (and still do). Recently, I watched Enola Holmes on Netflix, the two films, and I find them amusing and inspiring. And I like to present my boys with something other than the stereotype heroes they are used to from the Marvel universe. Boys, like girls, need the current stereotypes to be challenged. They need to see that there are many ways to live their lives, that humans are complex beings, not divided into “soft creatures” (women) and “tough heroes/villains” (men). Women can be tough, men are allowed to show feelings and cry. I wish we could see more of that, too. Not just in sentimental dramas, but in action movies as well. Why is it always the female characters that grab the box of Kleenex, while the men punch the wall?

Most of all, I would like to see more female, complex characters. The fact is that women makes up about half the population of this planet, but when watching movies we are reduced to a small minority. It’s time to do something about that.

Happy new year!

Advertisement

#GirlsAtDhabas

Posted on by
Reply

Kvinner i Pakistan har bestemt seg for å innta offentlige plasser dominert av menn. Det roper jeg et høyt hurra for!

Det synes kanskje som en bagatell for oss her i Vesten, men faktum er at kvinners bevegelsesfrihet i land som Pakistan og India er svært begrenset, og frekvensen av seksuell trakassering er skremmende høy.

Kvinner i Vesten opplever også seksuell trakassering, og vi må stadig gjøre risikovurderinger når vi beveger oss alene ute nattestid. Vi har allikevel bevegelsesfrihet i det offentlige rom, vi bedriver hvilken sport som helst og vi kan i prinsippet bli hva vi vil med tanke på utdanning og profesjon.

Dette er rettigheter mange kvinner i andre land kan se langt etter foreløpig. Selv i et land som India, som skryter av å være verdens største demokrati, lever mange kvinner under særdeles dårlige kår, og de er ansett som mindre verdt enn menn.

Pakistan ligger enda lenger etter, og Afghanistan enda lenger bak. Jenter avspises med lite eller ingen utdannelse, og de kan slett ikke bli hva de vil. Det er heller ingen selvfølge at de kan fortsette å jobbe etter at de er gift, selv om de har høyere utdannelse.

Jeg har selv truffet indiske jenter som planla universitetsutdannelse, men som helt åpent og ærlig fortalte at hvorvidt de får brukt denne utdannelsen etter at de er gift kommer helt an på ektemannen og hans familie. For det er ikke jenta selv, men svigerfamilien som avgjør dette. Det hjelper ikke å selv komme fra en progressiv familie, om man gifter seg inn i en familie med mer konservative holdninger hva gjelder kvinners plass i samfunnet og familien*.

Jeg er en stor tilhenger av utdanning for alle, både jenter og gutter. Samtidig tror jeg det er viktig, i alle kulturer, å innprente det faktum at kvinner og menn har lik verdi som mennesker.

Vi kaller oss likestilte i Vesten, men faktum er at vi er ikke helt i mål enda. Ja, det er mye bedre enn det var, men støtt og stadig kommer man over skremmende holdninger selv blant vestlige menn om at kvinner som voldtas kan takke seg selv fordi hun var kledd sånn og sånn, eller hadde en flørtende fremferd, eller gikk alene hjem. Det vitner om et kvinnesyn som hører til på skraphaugen.

Vi rister på hodet når vi hører slike argumenter fra indiske dommere, men de samme holdningene finnes blant våre egne dommere også. De er kanskje litt pyntet på, litt mindre direkte, og får ikke så mye pressedekning. Men de er der.

Tilbake til de pakistanske kvinnenes initiativ om å gi kvinner en plass i et offentlig rom som er dominert av menn. De er modige, for dette er noe som vil provosere mange. De setter seg selv i en utsatt posisjon, og de risikerers sitt eget navn og gode rykte. For sånn er det i Pakistan, India, Afghanistan, og andre land med.

I disse kulturene er det lett å pådra seg et “dårlig rykte” som forringer ens muligheter her i livet, og det går også utover familiens navn og rykte. Jeg håper disse kvinnenes familier støtter helhjertet opp om det de gjør, at de sender signaler til omverdenen om at kvinner er selvstendige individer med rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At det er en selvfølge at det er sånn det skal være. At de er stolte over hva deres døtre og søstre gjør, ikke bare for seg selv, men for sine medsøstre og etterfølgere.

Å endre et samfunns holdninger til det ene eller det andre er ikke gjort over natten. Men jeg håper at det disse kvinnene gjør er med på å skape et skifte i riktig retning.

*I 2002 gjorde jeg feltarbeid til min hovedfagsoppgave i antropologi i Bangalore i India. I den forbindelse snakket jeg med over 60 kvinner i alderen 16 til 60 år. Det er liten grunn til å tro at forholdene har forandret seg vesentlig for majoriteten av kvinner siden den gang.