I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?