Engasjement er mer enn å rope høyt i det offentlige debatten

Kadra Yusuf skriver i en kronikk i Dagsavisen 4. mars om damer og demokrati. Hun lurer på hvorfor så mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, og hvorfor så mange unge kvinner unnviker nyheter. For det handler om vår deltakelse i demokratiet og meningsutvekslingen, eller snarere vår manglende deltakelse i følge Kadra.

Jeg tror ikke kvinner bare vil ha kos og hygge. Faktisk tror jeg mange kvinner er engasjert, bare ikke sånn Kadra ser for seg. Engasjement handler om noe mer enn å bare rope høyt i den offentlige debatten, det handler også om å påvirke i de rom man befinner seg til daglig.

Når det er sagt, så tror jeg flere ville delta i den offentlige debatten hvis det handlet mindre om «å være på krigsstien» og mer om å finne konstruktive løsninger. Det er nemlig ikke bare de som roper høyt i gata som har meninger, det har også kvinnene som baker boller en gang i blant.

Nyheter er mer enn krig og konflikter, skatt og budsjett. Selv er jeg nyhetsjunkie, og jeg leser mye nyheter om krig, katastrofer og konflikter både her og der. Men jeg er også opptatt av at ungene mine skal ha en trygg skolevei, at de skal ha et godt skoletilbud, at nærmiljøet vårt skal oppleves som et godt sted å vokse opp. Jeg har sterke meninger om likestilling, likelønn og permisjonsordninger. Ergo, «myke verdier» er også viktig for meg. Er det å være opptatt av disse tingene å kose seg?

Mitt inntrykk av den offentlige debatten er at det ofte handler om å forsøke å slå ihjel hverandres argumenter, fremfor å diskutere for å komme frem til bedre løsninger. Og skal du vinne en debatt må du ha en høyrøstet og hardtslående retorikk og enkle argumenter. Det er ikke mye rom for nyanser og normal stemmebruk, noe som kan virke både demotiverende og skremmende på mange.

Kadra har rett i at deltakelse og demokrati ikke kommer gratis. Men jeg vil også påstå at det ikke ligger for alle å kaste seg inn i offentlig debatter eller stå øverst på barrikadene. Vi skal ikke kimse av det engasjementet som foregår i det «stille», i form av diskusjoner og samtaler rundt omkring de tusen middags- og lunsjbord. Det er mulig å være med å påvirke sine omgivelser og medmennesker ved å stille spørsmål rundt deres meninger og oppfatninger i det daglige. Alle når ikke frem i avisenes debattseksjoner, selv om de prøver. Der er det nemlig kamp om plassen.

Kathrine Aspaas siterer lederen av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Dagsavisen 7. mars. Han sier at stadig fler vil ha kunnskap og nyanser, og de vil ha substans.

Selv er jeg ganske forsynt med svart-hvitt nyheter, og ikke minst overflatenyheter. Jeg savner at flere journalister spør om «hvorfor», istedet for bare å referere til «hvordan» ting er, uansett hva de skriver om. Jeg tror mer dyptpløyende journalistikk vil få enda flere engasjert, både kvinner og menn, unge og gamle.

Engasjement er viktig, og nødvendig for demokratiet. Derfor blir jeg trist når noen former for engasjement løftes frem som bedre enn andre. For det er bedre å være engasjert, om enn i det små, enn å ikke være engasjert i det hele tatt.

 

 

 

 

Hvem er det egentlig som har grunn til å frykte for fremtiden?

I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?

Intet nytt under solen, dessverre

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.