Jeg er en drømmer, bare å innrømme det først som sist. Jeg er en av de (håpløse?) som stadig drømmer om fred på jord og at alle mennesker skal leve i fred og fordragelighet med hverandre. Nå har vel vi mennesker i grunnen aldri helt lykkes med det siden tidenes morgen, men dog. Det har alltid vært familiekonflikter, nabokonflikter og kriger mellom ymse småkonger og etterhvert nasjonalstater. Men det er jo lov å drømme.

Så var det allikevel ikke de store tingene det skulle handle om her idag, men de litt mindre, personlige drømmene. Mer presist, feriedrømmer.

Noen drømmer, særlig i disse ferietider som står for døren, om flotte resorter med fine basseng og spa avdeling. Jeg synes alltid bildene ser suverene ut, men det er allikevel ikke det som står for meg som drømmeferien. Altså, en deilig massasje er aldri å forakte, men utover det har jeg aldri falt for spa-greia. (Vi er alle forskjellige.)

Nei, jeg drømmer i disse dager om å sove telt sånn omtrent «midt ute i ødemarka et sted», eller «in the middle of nowwhere» som det heter på godt nynorsk. Et eller annet sted i en fin dal, kanskje ved en elv eller et lite fjellvann. Bare lyden av naturen; vinden, vannet som renner, fugler og dyr. Og helt sikkert en unge som hyler fordi han slo kneet i en stein eller stakk seg på et eller annet… Sånn er det med nysgjerringe barn 🙂

Jeg drømmer om å padle dovent av sted i den norske skjærgården mens jeg lytter til måkeskrik og hører vannet skvulpe langs siden av kajakken. Helst på ganske flatt vann, for jeg er ingen veldig erfaren padler. Bare skli sakte fremover over vannet, litt sånn uten mål og mening.

Jeg drømmer om å gjøre en baklengs rulle over båtripa, for så å la meg synke ned i vannet på jakt etter fine formasjoner og morsomme fisk. Eller gjerne noen flotte, fargerike anemoner. En deilig, duvende tareskog og spennende landskaper der nede i havet.

Jeg drømmer om å sitte ved et lite vann med fiskestanga, og kontemplere over livet mens jeg kikker på duppen for å se om det kommer en fisk eller to innom. Det kan godt være litt lav kveldssol og lange skygger. Stillhet, men helst ikke så mye mygg. Jeg legger meg gjerne på ryggen i gresset der ved innsjøen og lar blikket hvile på små lette skyer som svever forbi.

Jeg drømmer om å fiske krabber med de to ikke lenger helt små krabatene mine. Se dem forsøke å få krabbene fra vannet og over i bøtta. Det høres enklere ut enn det er. Det vet alle som har fisket noen småkrabber i barndommen.

Jeg drømmer om å sitte ved et bål som er i ferd med å slukne, tett inntil ham jeg er så glad i. Vite at ungene sover søtt i teltet. Bare sitte der uten å si noe, godt inni armkroken hans.

Jeg drømmer om å sitte på en veranda med tak mens jeg ser ut på sommerregnet som siler stille ned. Ha en bok i fanget. Lese litt, lytte til regnet. Kjenne lukten av våt jord og vått gress. Kanskje løper ungene glade og fornøyde rundt i regnet, hopper i hver eneste vanndam som er å oppdrive.

Det er helt greit for meg om du drømmer om en resort på en nydelig palmeøy. Eller et criuise i Karibien. Det er det som er så fint med drømmer. Dine drømmer er ikke i veien for mine drømmer og omvendt. Vi er alle forskjellige.

Jeg er heldig og har reist litt før. Bodd bra og bodd veldig enkelt. Det jeg har gjort lite av er å sove i telt. Kanskje er det nettopp derfor jeg drømmer om det nå. Jeg har badet og solt meg på hvite sandstrender omkranset av palmer. Det er fint det også. Men det er liksom noen med det at det er gjort. Og litt det at en «palmestrand» er en palmestrand. De er ikke så forskjellige egentlig.

Men å våkne i et telt et sted i fjellheimen, det har jeg aldri gjort. Selv om jeg (selvfølgelig) har vært på fjelltur før.

Så det er nok det jeg drømmer mest om akkurat nå som ferien straks står for døra. En fin telttur med mine kjære. Med eller uten mygg (mest sannsynlig med). Ganske sikkert med et eller annet gnagsår og et skrubbsår eller to. Litt for tung sekk og unger som lurer på hvor doen er.

Ha en riktig god sommer alle sammen!
Og del gjerne noen av dine drømmer i kommentarfeltet 🙂

Som en liten oppfølging til gårsdagens innlegg 🙂

Mamma som leser høyt for meg på sengen om kvelden. Særlig Bobsey-barna var en favoritt. Når jeg syntes det ble for skummelt måtte hun lese «inni seg» til det ikke var skummelt lenger…

Fiske krabber på hytta om sommeren med fetteren min. Målet var alltid å fange «pappa Gibb», den største krabben med bare en klo.

Traske på ski i fjellet i påsken, med eller uten kladd eller bakglatte ski. Målet var ofte «Aku-Aku» og belønningen var Kvikklunsj og appelsiner.

Ligge i armkroken til farmor i den smale senga i det lille rommet på hytta vi leide hver sommer.

Akrobatikk på svaberg om sommeren, her representert ved den oppvoksende generasjon. Stavern sommeren 2015.

Sammenlikne skrubbsår på knær og legger med min barndomsvenninne.

Lage hytte av solsenger og håndklær i hagen. Kjenne den intense lukten av gress når det ble varmt i «hytta».

Bade om sommeren til jeg var blå på både lepper og bein. Men kald, nei, det var jeg aldri! 🙂

Den gule buksa mamma sydde til meg, og genseren hun strikket i turkis og gult som passet til. Følte meg superfin og rimelig stolt over de fine klærne mamma hadde laget til meg.

Jakte på tyggis i farmors veske.

Bestefar som kom med is i en papirpose fra Narvesen.

Kjøreturene med pappa når vi sang sammen med Rod Stewart eller Shirley Bassey, eller hvem det nå var han hadde på kassett. Eller vi snakket engelsk sammen.

Sove på verandaen utenfor rommet mitt hele sommeren.

Ligge på magen på isen og kikke ned i hullet for å se om fisken kom for å bite på kroken. Også kalt «isfiske» 😀 en kveldsaktivitet som hørte påsken til.

Vinterkveld med knirkende snø.

Listen er langt fra komplett, bare så det er sagt 🙂 Det er også mange minner som ikke står frem som klare bilder, men som kommer i form av stemninger, lyder og lukter. Som den spesielle følelsen man får en skandivavisk sommernatt, snø som knirker under skoene når man går, smaken av vannmelon eller friske jordbær, lyden av en snekke på fjorden og måkeskrik, lukten av salt hav eller råtten tang om våren.

Lyden av en snekke på fjorden bringer umiddelbart frem minner fra min bardoms sommere.

Hva er dine beste barndomsminner? Del gjerne i kommentarfeltet under 🙂

Ha en fortreffelig helg og håper du koser deg med å hente frem noen gode minner, selv om du ikke nødvendigvis deler dem her 🙂

At barn fikk leke fritt det meste av leketiden sin, uten voksen innblanding. Omtrent på samme tid var ikke barnerommene fyllt til randen av pedagogiske leker. Det var i alle fall ikke noe som ble lagt veldig stor vekt på. Kvalitetstid var ikke funnet opp enda, ikke tidsklemma heller.

Da jeg vokste opp var mammaen min hjemme og pappaen min jobbet. Sånn var det ofte den gangen. Men mammaen min lekte ikke med meg, hun bare var der, rundt omkring i huset, opptatt med sitt. Jeg lekte alene eller med vennene mine. Inne hos oss, inne hos dem, eller vi lekte i hverandres hager og i gata.
Det var ingen som snakket om kvalitetstid med barna sine den gangen jeg vokste opp. Noen ganger dro vi på tur sammen, men ofte holdt vi på med hvert vårt i ulike deler av huset. Jeg kan heller ikke huske at foreldrene mine satte meg eller broren min igang med å leke. De klarte vi fint selv. Noen ganger kjedet vi oss helt sikkert, men da fant vi kanskje bare på en ny lek. Eller vi spilte spill, så lenge vi klarte å enes om spillereglene…

Idag synes mange foreldre å være veldig opptatt av å ha kvalitetstid med barna sine. Jeg har enda ikke helt skjønt hva man mener med det. Jeg er enten sammen med barna mine (og det kan være morsomt eller kjedelig, alt ettersom), eller jeg har ting jeg må gjøre i huset (lage middag for eksempel), og de leker for seg selv. Regnes det for kvalitetstid? Eller betyr kvalitetstid at jeg er helt oppslukt av barna og den aktiviteten vi holder på med?

Som familie har vi ting vi liker å gjøre sammen. Vi drar på tur i skogen og i fjellet, eller i byen. Drar vi til skogs eller til fjells pludrer vi sammen, prøver å få øye på fugler og dyr, eller vi driver med klatring. Er det bytur på programmet er vi gjerne innom en lekeplass, men det er også rom for et cafebesøk.
Ungene synes kanskje det er kjedelig når mamma og pappa gjerne vil drikke kaffe når vi er på bytur, men det får de pent finne seg i, for vi synes jo ikke alltid det er supermorsomt å henge rundt på en lekeplass heller. Det må være litt for de små og litt for de store.

Jeg skal innrømme at jeg av og til er nervøs når de klatrer i trær. Kanskje mest fordi det aldri var noe jeg var særlig god på selv. Men jeg lar det som regel stå til, og så langt har det gått bra. Ingen har falt ned fra toppen av treet enda. Jeg sier til dem at skal de til toppen får de gjøre det når pappaen er i nærheten og kan redde dem ned igjen. Klatring i trær er hans greie. Så tar jeg meg heller av aktiviteter i vann, det er mitt element.
Men noen skrubbsår og blåmerker etter knall og fall, det hører jo med til barndommen. Det handler om å prøve ut hva man mestrer og ikke mestrer, og å øve seg på å bli bedre.

Jeg henger ofte rundt i hagen når de er ute og leker, fordi jeg selv liker å være ute. Men jeg deltar som regel ikke i leken med mindre ungene inviterer meg med. Som oftest er de opptatt med sitt, enten det er å lage heksesuppe eller tyverifeller i hytta si. Men er real vannkrig som sommeren, det synes de det er stas at mamma og pappa er med på. Og vi er som regel ikke vanskelige å be heller 🙂

Poenget mitt er at barn har godt av å pusle og leke for seg selv uten voksen innblanding. Jeg er jo tilgjengelig om de trenger hjelp, eller om en konflikt virkelig bygger seg opp og krever inngripen. Men selv her prøver jeg å ligge litt unna, for de har godt av å lære seg og løse konflikter selv.
Jeg er glad i å ha ungene rundt meg, men jeg trenger ikke delta i deres aktiviteter hele tiden. Kjeder de seg hender det jeg foreslår en aktivitet, men har de ikke lyst til det jeg foreslår, vel så får de finne på noe selv.

Noen sier at vi som foreldre ønsker å gjenskape vår egen barndom, og kanskje er det noe sant i det. Jeg ønsker i alle fall at barna mine skal få leke og utforske både verden og egne ferdigheter, uten at jeg hele tiden står ved siden av med et sikkerhetsnett. De må få lov til å ha noen hemmeligheter, prøve ut noen grenser uten at jeg hele tiden skal henge over dem. De finner jo fort ut hva som er greit og ikke på den måten. Det var vel i grunnen slik det meste av min egen barndom var. Vi var ikke så gamle før vi lekte uten direkte tilsyn i hagen. Mødrene våre var opptatt med sitt inne, men kom til vinduet for å sjekke en gang i blandt. Kanskje så de oss mer enn vi var klar over, men de blandet seg aldri så lenge leken gikk sin gang.

I en hverdag der ungene mine tilbringer mange timer i uka på skolen, og der de blir fortalt hva de skal gjøre nesten til enhver tid, så tror jeg fri lek er viktigere og mer verdifull enn noensinne. Jeg er redd vi skaper institusjonaliserte barn som bare klarer å forholde seg til oppsatte arbeidsplaner og syntetisk underlag. Barn som blir handlingslammet om de ikke blir fortalt hva de skal gjøre, eller som søker spenning i dataspill i mangel på virkelige fysiske utfordringer.
Norge er ikke verst i klassen, det virker mye verre her i Frankrike. Prestasjonspresset i skolen starter tidligere, og hverken barnehager eller skolegårder har mye naturlig over seg. Det er lite rom for å klatre i trær eller å falle av en huske i løpet av skoledagen. For mine barn, faktisk ingen muligheter i det hele tatt!

Så da «søker» jeg heller til fortiden og mine beste barndomsminner i et håp om å gi dem en god start på livet. En start som også inneholder lukten av skog og fjell, muligheten til å hoppe i vanndammer, en dose kjedsomhet i ny og ne, sluke litt saltvann i løpet av sommeren og med overhengende fare for noen skrubbsår på knærne. Jeg tror det blir gode folk av dem allikevel 🙂