Du skal ikke tåle så inderlig vel…

…den urett som ikke rammer deg selv.

Terroristene påberoper seg å ha hevnet profeten Muhammad, som de mener er fornærmet etter å ha blitt karikert av tegnere i Charlie Hebdo. Men hvem er det egentlig som er fornærmet her? Profeten eller noen ekstreme islamister? Jeg vil påstå det er sistnevnte.

Ekstreme islamister vil benytte enhver anledning til å angripe resten av verden fordi de føler seg utstøtt, latterliggjort og fornærmet. De vil stoppe alle kritiske røster, de vil at vi alle skal følge deres forkvaklede versjon av islam.

Det er ikke første gang noen ønsker å tvinge verden i kne og skape et nytt verdensrike. Dette handler egentlig ikke om å få verden til å følge en bestemt variant av en religion. Det handler om noen få maktsyke mennesker som ønsker å sette seg selv på toppen med resten av oss som lydige undersåtter.

Hitler drømte om det 3. rike. Han brukte bevisst splitt og hersk metoder og satte merkelapper på oss alle. Noen var bedre enn andre, og de minst ansette var det liten vits i å beholde. Vi ser at det samme gjentar seg i våre dager, og jeg tør påstå at det skjer både i øst og i vest.

Vi knuste Hitler og satte en stopper for det 3. rike. Dessverre knuste vi ikke ideene hans. De lever videre i beste velgående, og noen vil alltid komme i hans sted. Innpakningen endres litt fra gang til gang, men det vi ser at at noen til enhver tid ønsker et verdensherredømme med det ene aller andre fortegn. Felles for dem alle er at de forkaster demokratiet, ytringsfriheten og religionsfriheten, åpent eller i det skjulte.

Vi må verne om ytringsfriheten og demokratiet. Ikke bare her i Europa, men i hele verden. Hver dag blir noen arrestert, torturert og drept fordi de mener noe annet enn det et lands myndigheter eller religiøse ledere forfekter som sannheten.

Vi må si klart ifra at vi ikke tolererer en slik knebling av frie meninger. Uten en fri meningsutveksling vil verden stå stille. Vi må tåle uenighet. Vi må tåle å bli fornærmet fordi våre meningsmotstandere mener noe annet oss. Vi må møte ord med ord, ikke med våpen.

Vi må stå opp mot all urett, både hjemme og ute. Du og jeg er så heldige at vi fritt kan kritisere våre myndigheter og politikere uten å frykte annet enn at de tar til motmæle og svarer på kritikken – verbalt.

Vi må engasjere oss for at andre også skal få nyte godt av denne friheten og rettigheten. Regimer som knebler sine meningsmotstandere og kaller dem forædere og en trussel mot rikets sikkerhet gjør det jo fordi de ser sine egne maktposisjoner truet. Ikke fordi deres meningsmotstandere er landssvikere av noen sort. De som kritiserer ønsker et bedre samfunn. Det må være rom for debatt, det må være rom for å være uenige. Vi må tåle at vi har ulike syn på hva som er et godt samfunn.

Men vi skal ikke tåle at noen blir forfulgt, arrestert, tortuert og drept fordi de ikke er enige i det bestående system. Det gjelder uansett hvilket land i verden vi snakker om, og det gjelder selv om vi har lyst til å avfeie våre meningsmotstanderes meninger som tøv. De har like stor rett til å ytre seg som du og jeg.

Den retten skal vi sloss for til det siste. Til minne om alle dem som har gitt sitt liv i kampen for fri meningsutveksling og full ytringsfrihet.

Denne gangen slo terroristene til i hjertet av Europa, og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Det er på tide vi sender våre støtteerklæringer tilbake, særlig til dem som kjemper for ytringsfrihet i diktaturer verden over.

Vi skal nemlig ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

10620569_10152473389756782_4928098580481352935_n

Advertisements

Tilbake til hverdagen

Terrorangrepet i Paris 7. januar får konsekvenser i dagliglivet også for den helt vanlige franskmann. Beredskapsnivået er nå på topp, og ikke bare betyr det mer synlig politi i gatene. Det betyr også alarmberedskap ved alle landets skoler. Et oppslag på skolen, også gjengitt i meldingsboka elevene har med seg hjem hver fredag, forteller at det nå er tillatt å ransake veskene til alle besøkende ved skolen. Normalt er skoleportene låst i skoletiden, og det er bare inn- og utslipp 5-10 minutter ved skolestart om morgenen, og om ettermiddagen når skolen er slutt. Foreldre blir innstendig bedt om å overholde disse tidene i disse dager.

Det er kanskje å regne som bagateller. Jeg mener ikke å klage. Det er nytt for meg med en slik skjerpet sikkerhet, det er alt. Midt oppe i det hele er jeg selvfølgelig glad for at mine barns sikkerhet ivaretas på best mulig måte.

Hva jeg finner skremmende er at noen kanskje ønsker å angripe skoler. Skoler der tusenvis av helt uskyldige barn tilbringer dagen med å lære og leke. Det er et tankekors for meg, her jeg bor midt i hjertet av et fritt og demokratisk Europa.

 

Noen tanker fra dagene derpå…

Frankrike er i sjokk etter angrepet på Charlie Hebdo 7. januar. Franskmenn ser dette som et direkte angrep på de verdier landet står for, og ikke minst retten til fri ytring som er nedfelt i grunnloven.

Den vestlige verden er i sjokk over dette angrepet. Er det fordi det denne gangen var våre egne journalister som ble rammet? Hvorfor blir vi ikke like sjokkert, sinte og triste på vegne av alle de andre journalistene verden over som er fengslet, torturert og drept fordi de har ytret sin mening på tvers av “etablerte sannheter” i sitt samfunn?

Amnesty International og Human Rights Watch (for å nevne noen) rapporterer ustanselig om journalister og bloggere som fengles i sine hjemland fordi de tar bladet fra munnen og snakker imot myndigheter og religiøse ledere. Hvorfor demonstrerer vi ikke for dem? Hvorfor gråter vi ikke for dem?

Kanskje fordi vi er oss selv nærmest, her som i resten av verden. I lys av tragedien i Paris denne uken, har jeg lyst til å minne om alle disse andre som gir sitt liv for sine meninger. De har navn jeg knapt klarer å uttale, og noen kommer fra steder jeg sliter med å plassere på et kart. De er like fullt forkjempere for retten til frie ytringer.

Ordføreren sa under minnestunden igår at «vi er i krig». Det klang dårlig i mine ører. Krig betyr for meg våpen og flere blodsutgytelser. Det er det siste vi trenger. Vi trenger en verden der vi lytter til hverandres argumenter, en verden der vi i det minste kan enes om at det er lov å være uenige. Tenk om vi kunne klare det! Så må vi finne oss i at en meningsmotstander sier noe vi finner krenkende eller fornærmende. Ord dreper ikke, kuler gjør.

Noen tar til orde for at de ikke er «Charlie» fordi de ikke sparker til alle kanter slik journalistene i Charlie Hebdo gjorde. Jeg har ikke endret profilbildet mitt til «Je suis Charlie» fordi jeg er like modig som folkene i Charlie Hebdo. Ei heller fordi jeg sparker i alle retninger og setter søkelys på alt kritikkverdig her i verden. Det har jeg rett og slett ikke kapasitet til i kraft av å være et helt vanlig menneske.

For meg betyr det å si «Jeg er Charlie» at jeg aldri vil gi opp kampen for ytringsfriheten. Jeg påberoper meg retten til å kritisere maktmennesker og myndigheter når jeg finner det betimelig, uansett hvem de måtte være. Vi trenger ikke alle tøye strikken like langt som Charlie Hebdo. Det holder at noen gjør det. Resten av oss kan i det minste følge opp debatten og vise motstand hver gang noen prøver å innskrenke vår rett til å hevde våre meninger.

Det er mange tanker som raser rundt i hodet mitt akkurat nå. Mange flere enn jeg får plass til her og nå. Men jeg vil gjerne få legge til at jeg igjen har fått en påminnelse om at vi ikke skal ta våre demokratiske rettigheter og vår ytringsfrihet for gitt, for det er nok av dem som vil avskaffe dem.

Je suis Charlie

P1030802

Jeg har idag deltatt på minnemarkeringen for de 12 som ble drept i et attentat mot magasinet Charlie Hebdo. Jeg gjorde det for å minnes de som ble brutalt slaktet ned i Paris igår, men også for å markere min avsky mot alle innskrenkninger av ytringsfriheten verden over, og alle arrestasjoner og henrettelser av journalister verden over.

P1030805

Ytringsfriheten kan ikke drepes med skudd. Vi lar oss ikke stoppe, men skal fortsette å sette søkelys på verdens urett og urettferdighet.

RIP

Hverdagsluksus

Nei, dette er ikke et innlegg om anti-rynke kremer som koster en liten formue, designvesker eller spa-behandlinger, men om de helt enkle tingene i hverdagen som allikevel gir en særegen følelse av luksus. Bare du tenker litt etter.

For meg er hverdagsluksus å kunne nyte en varm dusj hver morgen. Tenk så fantastisk at vannet strømmer ut av krana når som helst, varmt eller kaldt, alt ettersom jeg ønsker det! Dusjen blir etterfulgt av en kopp nykokt kaffe, som jeg enkelt lager på min fjonge elektriske komfyr. På den kan jeg også trylle fram varme retter av alle slag! I den geniale innretningen kjøleskap oppbevarer jeg mat slik at den holder seg frisk og spiselig, dag etter dag.

Til å vaske klær har vi en super innretning som kalles vaskemaskin. Jeg er så utrolig glad for den! Tro meg, å vaske sengetøy for hånd i en diger bøtte er ikke mye moro. Jeg har faktisk gjort det opptil flere ganger.

Strømtilførselen er stabil, så vi har alltid et varmt hus når det er kaldt ute.

Jeg sovner hver kveld under en varm dyne, med hodet på en myk pute. Jeg sover rolig og uten redsel for at noe skal falle ned fra himmelen og treffe meg og mine i løpet av natten, eller for at noen skal bryte seg inn og bortføre meg eller de jeg er glad i.

Trofaste venner og familie er selvfølgelig også en luksus jeg setter stor pris på i hverdagen. Fra dem får jeg støtte og oppmuntring, og jeg har noen å dele gleder og sorger med.

Den aller beste luksusen jeg nyter hver dag er smilene og latteren til mine to små gutter og min kjære mann. Vissheten om at jeg har noen rundt meg som elsker meg, og som jeg får lov å elske tilbake, det er den største gaven noen kan få, og den ultimate luksus for meg.

Håper du også nyter godt av slik hverdagsluksus og ønsker deg et riktig godt nytt år!