Det er så lett å være redd for det som er fremmed og ukjent. Hvem har vel ikke følt seg usikker i en ny by eller i møter med fremmede mennesker. Som regel er frykten helt ubegrunnet, og det skjønner vi straks vi blir kjent med våre nye omgivelser og de mennesker vi møter på vår vei. Men av og til biter frykten for det ukjente seg fast i oss. Det kan være at det vi er redd for ikke er helt håndgripelig, at det er noe abstrakt, noe fremmed som føles stort og uoversiktelig. Noen ganger har vi en iboende frykt for mennesker fra andre land og kulturer basert på stereotypier og ekstreme eksempler på hendelser i deres land. Vi ønsker ikke kontakt, vi reiser ikke dit, vi snakker nedsettende og lite flatterende om det eller dem vi frykter. Vi dyrker frykten og lar den få vokse seg større og mer skremmende, gjerne godt hjulpet av at vi til stadighet nører oppunder våre (vrang)forestillinger om “de andre”, enten de befinner seg nær eller fjern.

Hvordan kan vi så få bukt med denne frykten for det ukjente? Jeg tenker at ingenting er en bedre unnskyldning for å sette seg inn i noe man vet lite om enn frykt. Som barn var jeg ganske mørkredd, men vi vet jo alle at når lyset kommer på, ja da finnes det ingen skumle monstre under sengen eller bak døren. Noen ganger må vi gå noen skritt for å komme til lysbryteren, og det kan føles skummelt å famle seg frem langs kjellerveggen på leting etter den. Men så snart hånden har funnet den og lyset er tent, ja da er selv kjelleren fri for monstre og andre mørkemenn.

Om vi tar oss bryet med å sette oss bedre inn i hva det er vi frykter, da vil vi som regel oppleve at frykten vår er irrasjonell og totalt ubegrunnet. Når vi streber etter å se helheten heller en fragmentene vil se at “de andre” er ganske like oss selv, og at de også besitter en frykt for det fremmede basert på stereotypier og ekstreme eksempler fra ukjente kulturer.

Jeg har oppholdt meg i lengre tid i land med kulturer som er veldig ulike Norge og Europa (India, Pakistan og Thailand for å nevne noen) og i starten føles det litt skremmende. Det tar tid å forstå de sosiale kodene, det er kommunikasjonsproblemer med tilhørende misforståelser og frustrasjon, det er andre religioner som dominierer, andre kleskoder… Alt dette er lett å overse som turist, men når en skal bo og jobbe i en annen kultur kan man ganske enkelt ikke overse noe av det. Med en dose nysgjerrighet og vennlig innstilling kommer man veldig langt, og den frykten man kjente på før man forlot trygge Norge svinner fort hen i møtet med mennesker som viser seg å være ganske så like som deg og meg når det kommer til stykket.

Det er ikke strengt nødvendig å bevege seg langt unna sin egen stue eller komfortsone for å få bukt med frykten for det ukjente. Du kan rett og slett gå på biblioteket og låne en bok om emnet og lese den i ro og mak et sted du føler deg helt trygg. For deg som er litt mer vågal kan du jo starte med å slå av en prat med naboene nede i gata. Du vetm de med det rare navnet du ikke aner hvordan du skal uttale.

Jeg utfordrer deg herved til å la frykten for det ukjente bli ditt våpen mot dine egne fordommer, og som en bonus for hver gang du “trigger våpnet” får du ny kunnskp og innsikt, og hvem vet, kanskje nye venner også med på kjøpet.