En bokanmeldelse fra en som henger litt etter…

Jeg leste nylig boken “Dialog – Om vold, undertrykkelse og ekstremisme” av Abid Q, Raja, og det var en bok som gav meg mye. I boken forteller han om dialogmøtene som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo i 2009, og jeg syntes det var veldig interessant å se hvilke personer han fikk til å stille og ikke minst temaene for møtene som blant annet var kvinneundertrykkelse, hat og homofili. Opptakten til det hele var de voldelige demonstrasjonene som fant sted i Oslo 8. januar 2009. Selv var jeg med på den fredelige demonstrasjonen mot krigen i Gaza, en demonstrasjon som ble holdt på Youngstorget og hvor Abid Raja var en av talerne.

Da Abid Raja senere leste i avisen om de voldelige demonstrasjonene som hadde funnet sted et annet sted i byen samme kveld tenkte han at noe måtte gjøres for å forstå raseriet disse ungdommene hadde vist. Var det bare krigen i Gaza som provoserte dem så kraftig eller lå det andre ting under? Resultatet av dette tankespinnet ble dialogmøtene og her fikk flere av disse ungdommene taletid. I dialogmøtene fikk både ekstreme og moderate meninger plass, nettopp fordi målet var dialog, ikke belæring. Abid Raja siterer den buddhistiske munken, forfatteren, poeten og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh i sin epilog, “In true dialog, both sides are willing to change”, og nettopp dette skjer faktisk med noen av dem som deltar, de endrer mening etter å ha blitt konfrontert med sine egne, ekstreme meninger, og ansikt til ansikt med andre forstår at det ikke har støtte for sitt syn slik de har trodd.

Om flere torde si høyt hva de mener ansikt til ansikt med andre så er det min personlige mening at vi trolig ville hatt færre ekstremister (av alle slag) blant oss, og mer dialog og mellommenneskelig forståelse. Jeg synes det står stor respekt av Abid Rajas initiativ og utholdenhet for å arrangere dialogmøtene, og jeg håper med det han la en grunnsten for en positiv endring i samfunnet generelt og for den enkelte spesielt.

Blant temaene Abid Raja skriver om i boken kan nevnes tvangsekteskap og forbudt kjærlighet, understrykkelse av kvinner og barn i den muslimske familien, hat og islamistisk radikalisering. Boken retter seg mot alle, både ikke-muslimer og muslimer, og jeg tror vi alle kan lære noe både om oss selv og andre ved å lese den.

Boken fikk gode kritikker da den kom ut i 2010 og Abid Raja ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2010.

Jeg på min side beklager at jeg ikke fikk med meg boken da den kom ut i 2010, da hadde jeg allerede flyttet fra Norge. Nå i høst var jeg derimot så heldig at jeg helt tilfeldig kom over den i en bokhandel under et besøk i Oslo. Til deg som ikke har lest den enda, god bok! Denne er vel verd å bruke tid på.

Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme, Abid Q. Raja, Cappelen Damm AS 2010

Så er vi der nok en gang

Image

Så er vi der nok en gang, ved inngangen til et nytt år. Det er tid for nyttårsforsetter som skal settes ut i livet, store taler fra verdens ledere er avholdt og vi håper alle på bedre tider på den ene eller andre måten. Selv har jeg i grunnen ikke de store forsettene for 2014. Jeg skal gjøre mitt beste for å være rausere med mine medmennesker og stresse meg selv mindre. Det er vel egentlig alt som står på listen. Ellers planlegger jeg å fortsette mer eller mindre som før, drømme masse og holde meg oppdatert på verdens elendighet. Det siste er jeg jo ganske flink til å plage mine venner på facebook med. Ikke at jeg har inntrykk av at det utgjør noen stor forskjell. For mens all verdens søte og morsomme statusmeldinger og videosnutter får haugevis med «likes» og kommentarer ser jeg at mine delinger av nyhetsartikler går relativt ubemerket hen, i alle fall om jeg skal dømme etter antall «likes» og kommentarer (eller snarere mangelen på sådanne). Kanskje skyldes det at mine venner er lei av verdens krig og elendighet, kanskje bryr de seg egentlig ikke så mye. Jeg skal ikke dømme noen, det er ikke det som er poenget her. Jeg synes bare det er litt trist at så mange synes å gi en god dag når det er så mye der ute å ta tak i. Vi lever i varme hus og i en trygg tilværelse, og allikevel ser det ut til at vi er oss selv nok i de fleste sammenhenger.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å sende et sleivspark til mediene som jeg synes bruker altfor mye spalteplass på kjendiser og «digg deg sjøl» journalistikk. Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri leser kjendissladder, for det gjør jeg, men jeg synes allikevel at det tar opp alt for mye plass som burde vært brukt på andre hendelser i verden.

Leger uten grenser publiserer hvert år en liste med verdens glemte kriser. Når de gjør dette får de bittelitt oppmerksomhet noen dager, og så er krisene glemt – igjen. Om jeg skulle ønske meg noe på vegne av andre for det nye året må det være at vi tar oss tid til å stikke hodet ut døren vår litt oftere og faktisk bryr oss om det som skjer rundt oss, både lokalt og globalt. Det finnes alltid noen der ute som trenger noen oppmuntrende ord eller en hjelpeorganisasjon som har bruk for deg, og da snakker jeg ikke bare om pengene dine. Snakk om urett som opptar deg, meld deg til tjeneste ved en frivillighetssentral, still opp på tiltak organisert i nærmiljøet, gi litt penger til en organisasjon om du vil. Kort sagt bry deg om dine medmennesker på den ene eller andre måten.

Jeg skal bry meg mer, inspirert av andre store mennesker der ute, som Malala, Nelson Mandela, alle feltarbeiderne til Leger uten grenser (og alle andre som jobber der ute i felt for ulike organisasjoner), Pussy Riot, Nasrin Sotoudeh, Abid Q. Raja, Amnesty International og Anna Politkovskaya for å nevne noen. Jeg kan ikke redde alle eller hele verden, men jeg kan kanskje utgjøre en forskjell for noen.

De beste ønsker for 2014, med håp om at verden en dag skal bli et bedre sted å leve for alle.