En liten oppfølging til forrige innlegg om hva jeg vil si til mine egne barn den dagen de står på terskelen til voksenlivet og skal velge en yrkesvei.
Når jeg forteller dem «bli hva du vil», tenker jeg ikke i de baner at det betyr de skal hige etter å bli president eller direktør for et stort internasjonalt selskap. Ei heller at de bør velge et «sikkert» yrke.
Verden er nemlig full av muligheter og det er (eller bør i alle fall være!) rom for oss alle, uansett evner og ferdigheter.
Der borte, rundt svingen et sted, ligger fremtiden min. Mon tro hva den vil bringe?
Noen er flinke med tall, andre med bokstaver. Noen er flinke til å tegne, til å uttrykke seg kreativt. Noen elsker naturen og dyrene og plantene, andre havet og skapningene som lever i dypet. Noen brenner for sine medmennesker, andre trives best litt sånn «solo». Noen liker å skape ting, vedlikeholde ting. Noen liker å jobbe med hammer og spiker, andre med skiftenøkkel og en skitten oljefille. Noen liker å jobbe med tall, andre liker å jobbe med mennesker.
Vi trenger dem alle.
I vårt samfunn er det ofte lønnsarbeidet som langt på vei definerer den vi er, eller i alle fall den vi oppfattes å være. En som «bare» tømmer søppel står ikke høyt i kurs på samfunnets rangstige når yrkesmessig statusrangering benyttes for å måle den enkeltes verdi.
Men jeg drister meg til å si at den som henter søppel har en særdeles viktig oppgave, for om ingen gidder å gjøre det, ja, da drukner vi etterhvert i nettopp søppel.
Det er jo fint at noen har lyst til å administrere både nasjoner og bedrifter, men hvordan skal de komme seg frem til jobb om gater og veier er sperret av alt søppelet? Eller hvordan skal vi komme oss fra A til B dersom ingen gidder å bygge veier og vedlikeholde dem, fordi det ikke lenger gir «status» på samfunnets rangstige å utføre disse jobbene?
Hvem skal overføre kunnskap og ferdigheter til neste generasjon hvis vi gjør læreryrket til et lavstatusyrke de færreste vil gå inn i? Hvem skal ta seg av de syke hvis det å være sykepleier blir omtalt som en «møkkajobb»?
Jeg blir trist når vi rangerer yrker over og under hverandre på denne måten. En bankdirektør er i mine øyne ikke mer verdifull enn den som kommer for å hente søppelet mitt. Faktum er at jeg trenger begge to, like mye som jeg har behov for sykepleiere, leger, lærere, frisører, butikkansatte, bussjåfører, snekkere og rørleggere (for å nevne noen).
Når jeg en dag forteller mine barn at de kan bli hva de vil, så vil dette være i forhold til de evner og interesser de har. Jeg vil fortelle dem at de bør, etter beste evne, velge seg en vei som de vil trives med og som gjenspeiler det de brenner for. Brannmann, rørlegger, skogvokter, advokat, astrofysiker, kunstmaler eller forfatter. Det spiller ingen rolle for meg, så lenge de velger noe de trives med å gjøre.
Jeg vil faktisk råde dem til ikke å legge vekt på hva samfunnet måtte mene om status og prestisje. For det hjelper lite å ha denne typen anseelse om du mistrives med det du gjør. Det viktigste i valg av yrke må være at vi føler at det samsvarer med de interesser og evner vi har. For på den måten kan vi realisere det potensialet vi har og vokse som mennesker.
Cogito ergo sum 