Du kan bli hva du vil – 2

En liten oppfølging til forrige innlegg om hva jeg vil si til mine egne barn den dagen de står på terskelen til voksenlivet og skal velge en yrkesvei.

Når jeg forteller dem «bli hva du vil», tenker jeg ikke i de baner at det betyr de skal hige etter å bli president eller direktør for et stort internasjonalt selskap. Ei heller at de bør velge et «sikkert» yrke.

Verden er nemlig full av muligheter og det er (eller bør i alle fall være!) rom for oss alle, uansett evner og ferdigheter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der borte, rundt svingen et sted, ligger fremtiden min. Mon tro hva den vil bringe? 

Noen er flinke med tall, andre med bokstaver. Noen er flinke til å tegne, til å uttrykke seg kreativt. Noen elsker naturen og dyrene og plantene, andre havet og skapningene som lever i dypet. Noen brenner for sine medmennesker, andre trives best litt sånn «solo». Noen liker å skape ting, vedlikeholde ting. Noen liker å jobbe med hammer og spiker, andre med skiftenøkkel og en skitten oljefille. Noen liker å jobbe med tall, andre liker å jobbe med mennesker.

Vi trenger dem alle.

I vårt samfunn er det ofte lønnsarbeidet som langt på vei definerer den vi er, eller i alle fall den vi oppfattes å være. En som «bare» tømmer søppel står ikke høyt i kurs på samfunnets rangstige når yrkesmessig statusrangering benyttes for å måle den enkeltes verdi.

Men jeg drister meg til å si at den som henter søppel har en særdeles viktig oppgave, for om ingen gidder å gjøre det, ja, da drukner vi etterhvert i nettopp søppel.

Det er jo fint at noen har lyst til å administrere både nasjoner og bedrifter, men hvordan skal de komme seg frem til jobb om gater og veier er sperret av alt søppelet? Eller hvordan skal vi komme oss fra A til B dersom ingen gidder å bygge veier og vedlikeholde dem, fordi det ikke lenger gir «status» på samfunnets rangstige å utføre disse jobbene?

Hvem skal overføre kunnskap og ferdigheter til neste generasjon hvis vi gjør læreryrket til et lavstatusyrke de færreste vil gå inn i? Hvem skal ta seg av de syke hvis det å være sykepleier blir omtalt som en «møkkajobb»?

Jeg blir trist når vi rangerer yrker over og under hverandre på denne måten. En bankdirektør er i mine øyne ikke mer verdifull enn den som kommer for å hente søppelet mitt. Faktum er at jeg trenger begge to, like mye som jeg har behov for sykepleiere, leger, lærere, frisører, butikkansatte, bussjåfører, snekkere og rørleggere (for å nevne noen).

Når jeg en dag forteller mine barn at de kan bli hva de vil, så vil dette være i forhold til de evner og interesser de har. Jeg vil fortelle dem at de bør, etter beste evne, velge seg en vei som de vil trives med og som gjenspeiler det de brenner for. Brannmann, rørlegger, skogvokter, advokat, astrofysiker, kunstmaler eller forfatter. Det spiller ingen rolle for meg, så lenge de velger noe de trives med å gjøre.

Jeg vil faktisk råde dem til ikke å legge vekt på hva samfunnet måtte mene om status og prestisje. For det hjelper lite å ha denne typen anseelse om du mistrives med det du gjør. Det viktigste i valg av yrke må være at vi føler at det samsvarer med de interesser og evner vi har. For på den måten kan vi realisere det potensialet vi har og vokse som mennesker.

Advertisements

Du kan bli hva du vil!

Kjære Storebror og Lillebror,

Dere er ennå to små barn som løper rundt og leker, nysgjerrige på livet, nysgjerrige på å lære og ikke minst entusiastiske over det å bare være til i denne verden. Det skal dere få lov til å fortsette å være en lang stund til.

Men det kommer en dag i fremtiden, hvor dere må tenke fremover. En dag når dere skal velge en yrkesvei, eller en karriere som mange liker å kalle det i disse dager.

DSC_0001 (2)_ed

Et ørlige utvalg yrker… 

Jeg har ikke tenkt til å råde dere til å bli hverken det ene eller det andre. Som en mamma som vil det beste for dere, har jeg faktisk bare tenkt til å gi dere et eneste råd når det gjelder å velge yrke.

Kjenn godt etter hva dere trives med å gjøre, og se det i sammenheng med hvilke evner og ferdigheter dere har.

Det finnes tusenvis av ulike jobber der ute i verden. Den ene kan være vel så interessant som den andre, det kommer an på hvilke interesser du har. Noen liker å jobbe med mennesker, andre med tall. Noen liker å jobbe med dyr, andre med tekniske ting. Noen liker å skape, andre liker å vedlikeholde. Noen liker å lede, andre synes det er greit å bli fortalt hva de skal gjøre.

DSC_0011_ed

Arkitekt, dyrepasser eller ingeniør? 

Det ene er ikke noe bedre, eller mer verdifullt enn det andre.

Samfunnet trenger alle slags folk, alt fra ministere til renovasjonsarbeidere. Vi trenger lærere, leger, sykepleiere, brannfolk, butikkmedarbeidere, førskolelærere, snekkere, rørleggere og bakere. Vi trenger forskere og vi trenger journalister. For å nevne noen få. Forfattere, kunstnere og skuespillere gir oss både underholdning og noe å tenke over.

DSC_0004 (2)_ed

Mang en liten gutt har nok drømt om å bli brannmann, men nå håper jeg det er mang en liten jentes drøm også… 

Dessverre er det slik i dag at mange er mest opptatt av status og penger. Det første bør ikke være avgjørende for hvilken yrkesvei dere velger. Det andre er nødvendig for å overleve. Likevel er det ikke «utsikten til å bli rik» som burde være avgjørende for hva dere velger. Dere skal bare ha i bakhodet at i dagens samfunn er det ingen som kan leve av luft og kjærlighet alene. Så skulle en av dere velge å bli f eks forfatter eller skuespiller, så må dere nok finne dere i å ta noen strøjobber utenom for å ha inntekt å betale regningene med, til dere kan leve av det dere liker best å gjøre.

DSC_0012_ed

Ingen blir en prisbelønnet forfatter over natten, men den som gir opp før han har begynt vinner i alle fall ingen ting… 

Uansett hva dere velger å bli en gang i fremtiden, så er det viktigste for meg at dere føler at dere er havnet på rett hylle. At dere får bruke de evner og ferdigheter dere har. At dere føler at dere kan utvikle dere videre, både faglig og personlig. Man trenger ikke bli administrerende direktør i en internasjonal bedrift for å gjøre det.

Selv skulle jeg ønske at jeg hadde visst hvor mange muligheter det faktisk fantes der ute, den gang jeg sto på terskelen og skulle velge en vei.

På den annen side, så er det kanskje nettopp de «uendelige valgmulighetene» som gjør det så vanskelig å velge? For du vet jo aldri om det hadde vært bedre om du hadde valgt noe annet.

Vel, det er aldri for sent å velge på nytt.

DSC_0008_ed

Mang en halvstudert “røver” har endt opp som journalist.

Men som sagt, når dere velger første gangen, velg ikke bare med fornuften, men også med hjertet. Slå inn på en vei som føles riktig for dere. For hva hjelper det om safunnet «skriker etter» snekkere, hvis dere synes det er dørgende kjedelig å jobbe med hammer og spiker? Og hvilke studenter ville like å bli undervist av dere om dere synes lærerjobben er helt uinteressant? Likeså, ingen børsmekler har suksess med mindre han synes aksjemarkedet er et spennende fenomen. Og ingen medarbeidere blir inspirert til å yte om sjefen bare sitter og ser på klokka fra han kommer om morgenen til han går om ettermiddagen.

Så bli hva dere vil, men bli det fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Da vil dere oppleve både arbeidsglede og livsglede, og dere vil blomstre som mennesker. Og det er mye viktigere enn status, makt og penger.

Kjærlig hilsen mamma’n deres

Jakten på det perfekte – og den konstante følelsen av å mislykkes

Hun ser på meg fra en diger reklameplakat på bussholdeplassen. Perfekt hud, fyldige lepper, vakkert hår. Joda, hadde sikkert ikke vært noe slag mot selvtillitten å se sånn ut når jeg kommer ut fra badet om morgenen. Men det gjør jeg jo selvsagt ikke. Om jeg så hadde tilbrakt timer foran speilet, så hadde jeg ikke sett sånn ut. Og det er faktisk helt greit.

For modellen på plakaten ser nærmest uvirkelig ut. Kanskje er hun ikke helt virkelig heller. I alle fall ikke etter noen runder i photoshop. Jeg tviler ikke på at det er et menneske, en ganske pen kvinne, som er utgangspunktet for bildet. Men jeg er høyst usikker på om hun egentlig ser akkurat sånn ut.

Kanskje har hun litt mørke ringer under øynene hun også, der hun rusler fra senga til dusjen på morgenen. Kanskje er ikke huden så superglatt og plettfri i virkeligheten. Og kanskje har hun heller ikke så fyldig og glansfullt hår som på den digre posteren som lyser mot meg.

Jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å se godt ut og at jeg ikke liker å føle meg vel. Akkurat det tror jeg de fleste av oss ønsker. Men jeg tror jeg nesten aldri har giddet å sammenlikne meg med de glatte og polerte reklamene jeg bombarderes med overalt. For hva er poenget?

Jeg kunne selvfølgelig viet livet mitt til timer foran speilet for å forsøke og oppnå det samme resultatet som på reklamebildet. Jeg kunne viet enda flere timer på helsestudio for å få definerte muskler, flat mage og stram rumpe. Men det er nettopp det, for å i det hele tatt innbille meg at jeg en dag skulle se ut som kvinnen på reklameplakaten, måtte jeg viet det meste av min tid (og mine penger) på sminke og trening. Og vet du hva, livet er altfor kort til det!

Jo mer vi jakter på det perfekte, jo mer mislykket tror jeg vi føler oss. Og det bare i tillegg til at vi kaster bort dyrebar tid med å glane på vårt eget speilbilde, mens menneskene rundt oss blir borte i vår «selvopptattståke».

Hvorfor jakter vi egentlig på det perfekte? Og hva er egentlig dette perfekte? Om vi alle skulle se prikk like ut, hadde det egentlig vært særlig spennende?

Noe av det jeg liker så godt med den virkelige verden, er at vi alle er ulike. At vi har ulik form, ulik farge, ulike preferanser og ulike meninger. Om alt skulle vært likt ville det jo vært drepende kjedelig.

be yourself everybody else is taken blomster

Jeg sier ikke at vi skal neglisjere oss selv fullstendig. Litt trim er godt for kroppen, og å føle seg vel med seg selv er viktig for selvbildet og selvtilitten.

Men vi er så mye mer enn et ytre skall. Det er like viktig å ta vare på den vi er «der inne» et sted. Om du føler deg tom og hul, om du synes livet mangler mening og retning, så hjelper det jo ikke et dugg om «skallet» ditt er pusset og polert til det ytterste.

Det viktigste i livet, tror jeg, er å omgi seg med familie og venner som aksepterer en slik en er, på godt og vondt. Som ikke bryr seg om noen riper i lakken eller et par sprekker i fasaden. Vi får jo gjerne det alle sammen der vi vandrer på livets vei. Noen skrubbsår og arr blir det saktens også underveis.

Jeg vil mye heller være tilstede i livet, med smilerynker og uten six pack og sprettrumpe, enn å la livet passere mens jeg tilbringer timer foran speilet i febrilske forsøk på å se ut som en vandrende reklameplakat for en kosmetikkprodusent.

For når alt kommer til alt, jeg kan aldri bli noen annen enn den jeg er. Og hvorfor skulle jeg være misfornøyd med det?

Jeg er lei! – for nei betyr nemlig nei!

Jeg er lei av å høre at det er jenters ansvar om de blir seksuelt trakassert eller voldtatt. Jeg er lei av å høre at gutter/menn er ukontrollerbare vesner drevet kun av sitt seksuelle begjær.

For det er ikke sånn det er!

Nylig ble australske skolejenter bedt om å øke lengden på skjørtene sine for ikke å distrahere mannlige lærere eller forstyrre sine mannlige medelever. Snakk om vås!

Vi hører stadig historier om voldtektsofre som blir spurt igjen og igjen av tiltaltes forsvarer om hvordan de var kledd da voldtekten fant sted, om de var beruset, og de tenkte på hva slags signaler de sendte til gjerningsmannen. Igjen sier jeg, snakk om vås!

Det er kun en, og en alene som er ansvarlig for en voldtekt, og det er gjerningsmannen selv!

Nei betyr nemlig nei!

Satt på spissen burde jeg kunne gå naken gjennom byen uten «å be om» noe som helst! Det handler nemlig om respekt for andre mennesker. Det handler om respekt for andres seksualitet. Det handler om respekt og aksept av at andre ikke vil det samme som deg.

Selv om jeg flørter betyr ikke det at jeg vil ha sex. Selv om jeg har på meg et kort skjørt eller viser kløft, så betyr ikke det at jeg vil ha sex eller at jeg ønsker å bli tafset på. Og om jeg skulle være interessert i sex, så betyr det ikke at jeg er interessert i sex med hvem som helst.

Hvor vanskelig er det egentlig å forstå?

Vi jenter/kvinner blir fortalt fra vi er unge at vi må tenke på ditt og tenke på datt; hvordan vi kler oss og ter oss, hvor mye vi drikker, hvor vi går, og at vi helst ikke bør gå alene ute om kvelden og natten.

Hva blir gutter fortalt? At jenter er fritt villt? At nei egentlig betyr ja? At korte skjørt og utringninger betyr «vær så god, ta for deg!»??

Vi lar vær å anmelde overgrep fordi vi risikerer å bli beskyldt for «å ha lagt opp til det selv». Sier kvinnen nei til sex, så sier hun nei.Å prøve å skyve skylden over på offeret er ikke en tilnærming til saken som advokater og dommere burde ha i vår tid. Vi lever i 2016, ikke i 1616!

Når skal vi ta på alvor at vi må oppdra våre sønner etter en annen standard? Lære dem at nei faktisk betyr nei. Innprente dem at selv om en jente flørter, så er det ikke ensbetydende med at hun har lyst til å hoppe til køys. At selv om en jente går i kort skjørt, så er hun verken «hore» eller lett på tråden, og det er ikke fritt frem for å tafse!

Gutter og menn har ikke en seksualdrift som er umulig å kontrollere. Langt derifra. Men jeg tror enkelte har et kvinnesyn som tilhører en svunnen tid, og som de for lengst burde ha kastet på skraphaugen.

Å formane jenter/kvinner igjen og igjen at det er vi som skal være forsiktige, ikke «friste» de «stakkars» mennene, er å ta tak i problemet i helt feil ende. Istedet må vi få bukt med illusjonen om kvinner som et forlystelsesobjekt.

Som mamma til to gutter vet i alle fall jeg hvor jeg skal begynne denne kampen.