Var Jesus en godtemons?

Det har jeg lurt på denne påsken. Jeg mener, vi oversvømmes av sjokolade i denne høytiden (denne også…). Skyldes det at Jesus var en skikkelig godtemons? Hvorfor skulle vi ellers tilbys sjokolade fra alle kanter i disse dager?

Det neste jeg lurer på, er om Jesus var veldig glad i kyllinger og egg? Jeg har nemlig aldri skjønt hvorfor små, gule kyllinger er det vi omgir oss med i påsken.

Og siden jeg har grublet fælt (som dere skjønner!) denne uken, så lurer jeg også på hvor i all verden haren kommer inn i bildet her?

Jeg har brakt på det rene at sjokoladeklokkene (de har form som kirkeklokker) er et symbol for klokkene som ringer i Roma, eller kanskje heller Vatikanet? Og sjokoladefiskene har sikkert noe å gjøre med at Jesus mettet en stor forsamling mennesker med et par fisk og noen skarve brød.

Men jeg har enda til gode å få svar på hva egg, kyllinger og denne haren har å gjøre med påsken. Og all sjokoladen. Ikke at jeg har noe imot å spise sjokolade, altså. Gikk Jegsus og momset på sjokolade langs landeveien på vei mot Jerusalem palmesøndag? Eller var det sjokolade de koste seg med til dessert kanskje, under Jesus’ siste måltid?

Den som har et klokt svar å komme med får et påskeegg i posten! 😀 Et sjokoladeegg, selvfølgelig! 😉

Advertisements

Vær litt kompis

Dagens oppfordring: Vær litt kompis du også 😀
God helg og god påske 😀

C'est la vie!

Vær litt kompis

“Tenk om vi hadde et Norge fullt av kompiser? Fem millioner mennesker som tar deg godt imot og ønsker at du skal ha det bra? Det er vår visjon for denne kampanjen. Vi ønsker et inkluderende Norge. Mange unge flyktninger har nå flyttet til Norge helt alene. Alle mennesker ønsker å bli inkludert og bli med i felleskapet. Vi ønsker at akkurat du skal hjelpe til med dette.”

Gjennom «Vær litt kompis»-kampanjen ønsker Røde Kors Ungdom å bidra til at mennesker skal ha en vennlig innstilling til flyktninger.  Fokuset er på inkludering av flyktninger, men målet er å oppnå et inkluderende samfunn for alle.

Dette er et kjempebra initiativ av Røde Kors ungdom! Som jeg har skrevet om flere ganger her inne på bloggen, så tør jeg påstå at vennskap er den mest magiske ingrediensen i integreringsprosessens berg og dalbane. Det var det som til syvende og sist gjorde at…

View original post 105 more words

Islamske ekstremister + høyreekstreme = sant

Ja, jeg tør påstå det. For det ene ser vanskelig ut til å kunne eksistere uten det andre. Jo mer debatten om innvandring polariseres, jo sterkere skyts får disse to motpolene.

Deeyah Khan skrev et innlegg i The Guardian i juni 2015 at ekstremister liker å ha en demonisert fiende. Både islamske ekstremister og høyreekstremister konstruerer fiendebilder som spiller på frykt, hat og avsky, og de skaper et bilde av «oss og dem».

Når det nærmest ensidig fokuseres på problemene ved integrering og i særdeleshet muslimers motstand mot å integreres i det norske (eller et annet europeisk) samfunn, så gir det næring til den motviljen, kanskje til og med hatet, som finnes på begge ytterfløyer. Muslimer generelt risikerer å  føle seg uglesett og utstøtt, mens ethvert tilfelle av en «mistilpasset» muslim gir bensin på bålet til høyresidens propaganda om at her har vi å gjøre med «folk som ikke vil inrette seg etter norske forhold».

Faktum er at de fleste muslimer i Norge er godt integrert og mange av dem er aktive samfunnsborgere som engasjerer seg i styre og stell både lokalt og nasjonalt. Men dette synes ikke å være interessant for ytterste høyre. De snakker heller om at dette er en måte å «snikislamisere» Norge på.

Faktum er at det i Norge idag knapt finnes islamske ekstremister. Det er en håndfull individer som gjør så godt de kan for å få medias oppmerksomhet. Og de får den. Grunnen til at de er så få, er at blant andre Yousef Assidiq og hans organisasjon JustUnity har gjort en fantastisk jobb med å motarbeide dette miljøet de siste par årene.  Assidiq ble selv trukket inn i miljøet rundt Profetens Ummah den første tiden etter at han hadde konvertert til islam, men han innså snart at hva dette mijøet står for, som å hylle 11. september, Al-Qaida og å oppfordre til voldelige aksjoner, ikke var noe han kunne stå inne for. Istedet bestemte han seg for å bli en muslimsk motvekt mot dette miljøet, vise hva vanlige, moderate muslimer står for. Og samtidig jobbe for en åpen kritikk av islam og tolkningen av Koranen.

I november 2013 offentliggjorde Dagbladet en oversikt over de 30 mest ekstreme islamistene i Norge. 30 stykker. Det er ikke særlig mange.

Når gruppen Profetens Ummah, men blant andre Arfan Bhatti i spissen, stadig får store mediaoppslag, så ser det ut til at dette er en gruppe som utgjør en stor og alvorlig trussel mot fredelige, lille Norge. De faktiske forhold er derimot at de ikke teller mange personer, de sliter med å rekruttere nye tilhengere og de få aktive i denne gruppen blir tett fulgt av PST. I tillegg har en av gruppens sentrale ledere, Ubaydullah Hussain, trukket seg som talsperson og medlem.

Ytre høyre har også fått endel oppmerksomhet i det siste, ved opprettelsen av den såkalte borgervernsgruppa Soldiers of Odin. Disse har nok vist seg å ha flere sofatilhengere enn aktive medlemmer, og det er splittelse innad i miljøet – allerede. Også endel av disse personene blir fulgt opp av PST og gruppens nattpatruljer i enkelte byer blir tett fulgt av lokalt politi.

Noe annet dises gruppene på hver sin ende av skalaen har til felles, er at de for det meste består av folk med kriminelt rulleblad. Både Profetens Ummah og Soldiers of Odin har straffedømte i sine rekker. Sistnevnte har NRK gått etter sømmene, og hva de fant kan du lese mer om her. Her er Dagbladets oversikt over islamske ekstremister i Norge. Jeg gjør oppmerksom på at denne oversikten er fra 2013, så dette bildet har mest sannsynlig forandret seg noe.
På begge sider finner vi altså folk som er straffedømt, noen opptil flere ganger, for alt fra tyveri og vinningskriminalitet, til trusler og vold og brudd på våpenloven. Dette er altså menneskene som vil vise resten av oss «den rette vei».

Det bekymringsverdige er at en trussel fra ytterste høyre kanskje er mer reell enn trusselen fra radikale, muslimske ekstremister. Breivik jobbet i det stille da han forberedte det verste attentatet som noen gang har rammet Norge. Han tok seg god tid og gikk under PSTs radar. Bhatti og hans folk skriker og roper i media og har konstant PSTs søkelys rettet mot seg.

Noe annet jeg har lyst til å rette søkelyset mot er hvem som faktisk blir radikalisert, på begge sider. Dette er som oftest unge, sinte menn og kvinner som føler seg misforstått av storsamfunnet. Unge mennesker som av en eller annen grunn føler seg fremmedgjort og utestengt.

De er på søken etter et fellesskap og en tilhørighet i en gruppe som forstår dem og deres frustrasjon. Noen ender opp i høyreekstreme miljøer, andre lar seg forføre av jihad-retorikk, mens atter andre trekkes mot venstreradikale miljøer.

Felles for dem alle er at de søker en flokk de kan være en del av og der de føler seg sett og respektert.

Nøkkelen til å løse opp disse (lukkede) miljøene ligger i dialog; respekt for at vi kan være uenige, men at vi alle snakker sammen.

Vi reagerer ofte med frykt når vi møter på noe vi ikke forstår. Ved å snakke sammen, knytte ansikter til stemmen eller uttalelsene vi har lest i media, så er det verste som kan skje (tror jeg i alle fall) at vi forlater rommet like uenige som da vi kom inn. Vi har allikevel startet en prosess for å bli bedre kjent med «den andre siden». En samtale vil ikke endre alt. Men kontinuerlig dialog kan føre oss nærmere gjensidig forståelse og etterhvert også enighet på noen områder. Det er lett å demonisere det ukjente. Vanskeligere er det å demonisere sine meningsmotstandere om de sitter rundt samme bord som en selv. Den beste medisinen mot frykt er å gjøre seg kjent med det som er fremmed. Da ser vi at vi er ikke så forskjellige allikevel.

Hvem er det egentlig som har grunn til å frykte for fremtiden?

I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?

Gratulerer med dagen!

Kjære alle kvinner der ute, gratulerer med dagen!

Likestillingen i Norge har kommet langt, mye lenger enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi er helt i mål enda. Under overflaten finnes det fremdeles holdninger som sier at mannen rangerer høyere enn kvinnen, og stemmer som sier at likestillingen har gått for langt. Det synes ikke jeg, men jeg ser at vi har litt å jobbe med på «mannefronten» også, for å komme videre i likestillingsarbeidet.

Det handler nemlig ikke bare om lik lønn for likt arbeid, det handler også om gjensidig respekt mellom mennesker, uavhengig av kjønn. Menn og kvinner er like mye verd, og vi har like mye å bidra med i denne verden.

Dessverre er det sånn at i mange deler av verden, så blir kvinner fremdeles regnet for å være mannens eiendom. De har ikke stemmerett hverken i hjemmet eller i samfunnet. De holdes opp som et mål på mannens og familiens ære, og de kastes nådeløst på gaten, eller i verste fall, de drepes, dersom de ikke klarer å leve opp til den standarden som blir satt for dem – av menn.

Mange kvinner mishandles og hånes fordi de ikke «klarer» å føde sønner. Ikke nok med at de ikke har noe de skulle ha sagt over egen kropp og reproduksjon, men de får i tillegg skylden dersom de bare føder døtre og ingen sønner.

Jeg håper at en dag, så vil alle verdens menn (og kvinner!) forstå at det faktisk ikke er kvinnens feil om barnet som fødes har «feil» kjønn. At også menn i utviklingssamfunn lærer at det er mannens sædceller som bestemmer barnets kjønn, ikke kvinnens kropp!

Utdannelse er et gode på alle livets områder. Også når det gjelder å lære gjensidig respekt mennesker i mellom, uavhengig av kjønn, og når det gjelder retten til å bestemme over egen kropp og over hvor mange barn denne skal bære fram. Utdannelse er også et gode for å få bukt med feilaktige oppgfatninger når det gjelder dette med hvordan den menneskelige reproduksjon foregår, og hva det er som bestemmer barnets kjønn.

Jeg håper at en dag, så vil et barns ankomst til denne verden bli feiret som den store begivenheten det er, uavhengig om det er en jente eller gutt. Jeg håper at en dag så vil jenter og gutter over hele verden ha de samme mulighetene til å gå på skole, jobbe og være sammen med den de vil, uten å bli hetset, forfulgt og utstøtt.

Jeg sender en varm tanke til alle de jenter og kvinner over hele verden som ikke har de samme mulighetene som meg. Vit at det er mange som jobber for at dere skal få det bedre, for at dere skal få bestemme over deres egen kropp og få den utdannelsen dere ønsker, og leve livet deres slik dere selv synes er best.

Ikke alle kvinnekampens slag er det av store slaget som utkjempes i fora som FN og store kvinnekonferanser. Som mor til to gutter ser jeg det også som mitt bidrag til kvinnekampen å inprente dem noen moralske verdier, nemlig at vi behandler hverandre med respekt, og en jente er i sin fulle rett til å si «nei takk», hvor mye hun enn har flørtet i forkant, hvordan hun enn er kledd, edru eller beruset. Det synes kanskje som en liten dråpe i havet i den store sammenhengen, men det er på individnivå det begynner. Hvis alle menn var opplært til å tenke i disse baner, og respekterte en kvinnes «nei» uansett hva de følte hun hadde lagt opp til i forkant, så hadde alle dere mødre til døtre sluppet å advare jentene deres om hva flørt og korte skjørt kan føre til. Så jeg tar min oppgave alvorlig, og håper mine sønner vil formidle budskapet videre til sine venner når den dagen kommer at de begynner å interessere seg for jenter.

Ha en fin 8. mars! 🙂

De farlige flyktningene?

Mange er i disse dager bekymret over hva flyktningestrømmen som har nådd Norge vil ha å si for fremtiden. Det snakkes om høyere skatter, snikislamisering og forringelse av velferdstilbudet. Jeg personlig tror vi har lite å frykte.

For det første, de som kommer har flyktet fra krig og nettopp islamske ekstremister! Det er med andre ord ikke ekstremistene som kommer til Norge, det er folk som flykter fra ekstremistene.

Nei, jeg tror ikke alle vil integreres like fort og like godt. Til det er integreringsprosessen for innfløkt. Det tar tid å venne seg til et nytt land og nye omgivelser, det tar tid å lære seg et nytt språk og nye sosiale koder. Men det betyr ikke at velykket integrering er umulig. Faktisk finnes det tusenvis av godt integrerte immigranter i Norge allerede! De finnes overalt i samfunnet, der de jobber, betaler sin skatt og deltar aktivt i samfunnsdebatten og i lokale lag og foreninger.

Noen får det til å høres ut som om de som kommer for evig og alltid vil være en offentlig utgiftspost. Det er i alle fall ikke tilfelle. De som kommer ønsker å delta i samfunnslivet og arbeidslivet, betale skatt og finne tilhørighet i et nytt land. De kommer ikke hit for å snylte på systemet eller for å snikinnføre sharialover. Jeg tror snarere de er veldig glade for å ikke måtte forholde seg til sharialover, de har jo flyktet fra samfunn der disse er innført med hard hånd, f eks av ISIS og Taliban.

Av de mange som kommer vil endel etterhvert kanskje jobbe i det norske, offentlige helsevesenet. Og såvidt jeg har skjønt trengs det nye krefter her. Andre vil finne jobber andre steder der det er bruk for dem, som i bygg- og anleggsbransjen, undervisning, og ulike serviceyrker.

Noe mange synes å glemme, er at integrering hverken er en utelukkende offentlig oppgave eller en enveis-prosess. It takes two to tango, som det heter på fint norsk. Integrering handler om samhandling mellom dem som bor i landet fra før, og de som kommer til. Det handler om å inkludere tilflytterne i lokalmiljøet, ønske dem velkommen i lokale lag og foreninger, tilby et vennskap med nye naboer. Det handler om å ha litt tålmodighet med språklige forviklinger og å tåle at man av og til tråkker hverandre litt på tærne fordi man er vant til å gjøre ting på ulikt vis. Denne tålmodigheten og aksepten for å gjøre feil må selvfølgelig gå begge veier! Det er dette som er integrering i praksis.

Det er ved aktiv samhandling man lærer en kulturs sosiale koder, hva som er akseptabelt og ikke i sosial omgang med andre. Kurs i norsk kultur, og i hvordan vi praktiserer f eks likestilling, er veldig bra, men dette synker enda bedre inn dersom det formidles i praksis ved at man faktisk opplever på kroppen hvordan man ter seg i samkvem med andre. Når man hele tiden ser at norske kvinner og menn har et avslappet forhold til å omgås hverandre, at vi kan være venner og respektere hverandre uten at det ligger noe seksuelt ladet i det, da blir det lettere for dem som kommer fra kulturer hvor dette ikke er tilfelle å ta opp i seg denne måten og omgås hverandre på.

Så hvis du er redd for at de som kommer er noen skumle vesner med enda skumlere ideer, så synes jeg du skal gjøre som Frank Jonny Nilsen i Alta, ta turen til nærmeste flyktningemottak og faktisk hilse på dem som bor der. Kanskje du er litt mindre redd for «de fremmede» etter å ha hilst på dem. Det skader vel ikke å gjøre et lite forsøk i det minste, gjør det vel? Kanskje viser det seg at flyktningene ikke er så farlige allikevel? Og hvem vet, kanskje får du noen nye, gode venner på kjøpet?

Glimt fra livet i en flyktningeleir

I 2009 jobbet jeg for Leger uten grenser, i en leir for internt fordrevne flytkninger i Pakistan. Her møtte jeg alle mulige slags mennesker, fruktbønder, politifolk, lærere og “vanlige arbeidsfolk”.
Alle hadde måttet flykte fra Swat-dalen da den pakistanske regjeringen satte alle krefter inn for å fordrive Taliban fra dette området.

Leieren var operativ i litt over to måneder og huset ca 4000 mennesker. Avviklingen av leieren skjedde da folk fikk beskjed fra myndighetene om at de kunne vende tilbake til Swat-dalen.

Her får du noen glimt fra hverdagen i leieren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Leger uten grensers leir for internt fordrevne flyktninger ved Mardan, Pakistan, 2009. Foto: Tess Bermond

Noen av dem jeg møtte hadde mistet familiemedlemmer underveis på reisen. Særlig eldre og syke er utsatt for en voldsom belastning under en slik reise. Dette kommer som en ekstra påkjenning i tillegg til det faktum at man må reise fra alt man eier og har.

De fleste jeg møtte prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, og håpet at de snart ville kunne vende tilbake til sine hjem. Og at disse ikke ville være fullstendig ødelagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kvinne steker chapatis i et provisoriks felleskjøkken i leieren. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hverdagslivet holder frem, selv når man er på flukt. To jenter vasker klær ved en vannpost i leieren. Foto: Tess Bermond

Barn er barn, og de løp rundt og hadde det morsomt som best de kunne når de ikke var på den provisoriske skolen som ble organisert av leierbeboere selv. Der var det en klasse for jenter og en for gutter, så alle som ville fikk undervisning.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å rusle rundt i leieren med kamera var ensbetydende med å ha en flokk hoiende unger i hælene. Ganske så hyggelig. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kameralinse får ofte frem de bredeste smilene! Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ung gutt foretar morgenvasken ved en vannpost i leieren. Foto: Tess Bermond

Noen hadde en imponerende vilje til å holde sitt midlertidige hjem så rent og ryddig at jeg nesten ble flau over å tenke på hvordan jeg selv “holder hus”… Det er i alle fall ikke så rent og ryddig hos meg det meste av tiden!

Her ble det omhyggelig kostet og ryddet hver dag! Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Andre pyntet gjerne litt opp utenfor teltet sitt. Foto: Tess Bermond

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En av de nye verdensborgerne som ble tatt imot av Leger uten grensers jordmor. Foto: Tess Bermond

På denne tiden av året var det vel rundt 40 grader i skyggen på dagtid. Det var bare det at det fantes et eneste tre på hele leirområdet, så skygge var ganske ikke-eksisterende. Derfor kom av og til brannvesenet for å “vanne” teltene og bakken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kjærkommen “lokal regnskur” for å kjøle ned teltene. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vannressursene i leieren var begrenset, men i den varmeste tiden på dagen var det av og til umulig å få seg til å stoppe ungenes forfriskende lek. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det fantes til og med en liten kafe/kiosk der man kunne få kjøpt litt kjeks, snacks og godteri, og selvfølgelig brus og chai. Her er det tolken min som handler. Foto: Tess Bermond

Tolken min, Azia, og jeg ble ofte invitert inn i teltet til noen for å drikke te eller forfriskninger. Det var ikke alltid vi hadde tid, men vi sa ja takk så ofte vi kunne. Dette var en fin måte å lære om hva som fungerte og ikke i leieren, og ikke minst en fantastisk anledning til å bli litt bedre kjent med folkene som var der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne damen inviterte oss på te, forfriskninger og frukt. Foto: Tolken min Azia

Ja, er man på jobb i Pakistan, så må man kle seg deretter… 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her litt ekstra tildekket til “ære” for fotografen… Foto: L. Bermond

Dette var en lite innblikk i hverdagen i en flyktningeleir. Selv om dette var en leir som eksisterte kun en kort periode, og forholdene var relativt gode, så var det ikke desto mindre en traumatisk opplevelse for dem som kom hit.
De var fordrevet fra sine hjem, og visste ingenting om når de kunne vende hjem, eller om hjemmet deres fortsatt ville stå der når de vendte tilbake. Eller i hvilken forfatning det ville være om det fremdeles skulle være intakt.

Jeg opplevde at de fleste jeg snakket med gjorde sitt beste for å holde motet oppe, og de gjorde det beste de kunne ut av situasjonen. Jeg fikk mange invitasjoner om å komme og smake den fantastisk, gode frukten de dyrker i Swat-dalen, og jeg møtte så mange vennlige mennesker med stort hjerterom.

Det ble etterhvert klart at det skjulte seg en og annen talibaner i leieren, og allikevel følte jeg meg helt trygg hver eneste dag. Min siste dag på jobb ble en dag preget av mange tårevåte avskjeder med dem jeg hadde blitt litt kjent med, og ikke minst med mitt fantastiske team, rekruttert fra leieren.
Dere får ingen bilder av dem her, fordi jeg lovte at jeg ikke skulle publisere bildene av dem på internett, hverken den gang eller siden. De er ofte i mine tanker, og spesielt hver gang jeg leser nyheter fra Pakistan, et land og et folk som har fått en helt spesiell plass i mitt hjerte, og et land og et folk jeg håper jeg en dag skal få reise tilbake til.