Jeg har lyst til å fortsette å snakke litt om integrering. I forrige blogginnlegg om dette, snakket jeg blant annet om at man som innvandrer i et nytt land ikke kan skrubbe av seg sin gamle identitet og kulturelle vaner og uvaner i dusjen ved ankomst.
Men ettersom tiden går, og man finner seg til rette i et nytt land, så plukker man også med seg nye vaner (og uvaner), som man så tar med seg f eks på ferie til gamlelandet. Eller som kommer godt til syne når man har besøk fra gamlelandet.

Når man er innvandrer, så ser man etterhvert sin egen kultur utenfra, og på en ny måte. Det skjer i prosessen med å ta til seg en ny kultur. Mye som var selvfølgelig praksis er ikke like selvfølgelig lenger. Man skjønner at det faktisk går an å gjøre ting på en annen måte, som kan være like bra som det man er vant til fra gamlelandet.
Samtidig så stiller jeg mange spørsmål ved fransk kultur om hvorfor det er akkurat sånn eller sånn. Jeg står, og vil vel egentlig alltid stå, litt utenfor, og bevisst eller ubevisst så sammenlikner jeg ofte hvordan ting gjøres i Norge og i Frankrike.

En stund forherliget jeg mye ved Frankrike, og fokuserte mye på ting jeg syntes var bedre her enn i Norge. Det er kanskje ikke så rart, fordi det meste med Frankrike var nytt og spennende i starten. Denne overdrevne positive omtalen fant nok spesielt sted i samspill med familie og venner i gamlelandet. Sammen med franskmenn ville jeg ofte trekke frem de beste sidene ved Norge. Skryte av de tingene jeg syntes var (er) bedre der enn her.

Jeg har ikke tenkt til eller lyst til, å gi slipp på enkelte tradisjoner jeg har med meg hjemmefra. Som måten vi feirer jul i min (norske) familie. Eller å se barnetoget om vi er i Norge 17. mai. Samtidig er det ikke naturlig for meg å gjøre et stort nummer ut av 17. mai når familien befinner seg i Frankrike denne dagen.
Barna mine vokser opp som franske. Men jeg kan gi dem litt av mitt land og mine tradisjoner, for at de bedre skal forstå meg og sin norske familie (kan godt inkludere mannen min her også).

Jo mer jeg integreres i Frankrike, jo mer fremmed risikerer jeg å føle meg i møte med Norge. Jeg må forholde meg til, og akseptere, den franske måten å organisere hverdagslivet på i mange sammenhenger. Og det er jo nettopp hverdagslivet og dets erfaringer som former oss i det lange løp.

En annen side ved integrering kanskje ikke alle tenker over, er at når vi utflyttere tar turen «hjemom», f eks til Norge, så er vi liksom ikke helt norske lenger. Vi er på en måte hverken fugl eller fisk. Vi blir aldri 100% franske, engelske, amerikanske, spanske eller hva som helst, samtidig som vi blir litt mindre norske i vår væremåte. Det er ikke alltid like enkelt for familie og venner å forstå akkurat denne siden ved vår integreringsprosess. De vil nok gjerne at vi skal være som før, men saken er at vi lever i en annen hverdag, og det påvirker oss både i tanke og handling.

Vi slenger ikke innom gamlelandet med nye vaner fordi vi har lyst til å vise hvor «kontinentale» vi er blitt. Vår handligsmåte gjenspeiler bare den hverdagen vi lever i til daglig, og den er ikke helt lik den norske hverdagen.
Dette tror jeg er en problemstilling de fleste innvandrere må forholde seg til. Integrering handler om å innordne seg i et nytt samfunn. Vi beholder vår gamle, nasjonale identitet, den ligger alltid der på lur, men jo lengre tid vi bor i vårt nye land, jo mer «ytre» forandring tror jeg vi opplever.

En stund kan dette oppleves som en indre konflikt, for det er liksom til stadighet noe som skurrer eller krasjer i forhold til hvordan man er vant til å gjøre ting, eller organisere hverdagen sin. Siden kan det bli en «ytre» konflikt, fordi det forventes at ved besøk i gamlelandet så legger man av seg alle nye vaner idet man setter beina på norsk jord.

En innvandrer opplever derfor ofte å havne i en skvis, fordi vårt nye land forventer at vi integrerer oss så fort som overhodet mulig, samtidig som folk «der hjemme» forventer at vi skal beholde vår særegenhet. Og det er faktisk umulig, med mindre vi skal leve fullstendig avsondret fra det samfunnet vi har flyttet til. Og det gir jo ingen mening. Å integreres vil si å være villig til å ta til seg noe nytt, og i den prosessen slipper man som regel noe gammelt. Gamle handlingsmønstre og tankemønstre erstattes av nye. På godt og vondt. Sånn er det å integreres. Og sånn havner vi i skvis mellom dette nye og det gamle.
Vi kan gjøre lite annet enn å be om forståelse fra begge sider.