Noe skurrer…

Det er en ting jeg har grublet mye over i det siste. Særlige etter at jeg leste tidligere nevnte bok «Hele Norge baker ikke» av Marta Breen. Det er dette med å være hjemme med barna utover den «vanlige» permisjonstiden.

Nå er jeg ingen tilhenger av 1950-tallets samfunnsstruktur, der det var en selvfølge at mor passet barna og far jobbet. Eller generelt tiden da kvinnen var økonomisk avhengig av mannen hele livet. Men det er dog en ting som skurrer for meg.

Hvis jeg velger å være hjemme med egne barn, og prioriterer å være tilstede for dem i småbarnsperioden, så tjener jeg ingenting på det. Hverken kroner og ører, pensjonspoeng eller anseelse. Jeg vil bli sett på som gammeldags og reaksjonær, en som motarbeider alle de rettigheter kvinner har opparbeidet seg.

Dersom jeg daglig bytter barn med naboen, slik at vi passer hverandres barn og tar betalt av hverandre for det, da tjener jeg både kroner og øre, og noen pensjonspoeng med. Kanskje ikke så mye anseelse å spore, men jeg tjener i alle fall penger og betaler skatt, bidrar litt til fellesskapet om du vil.

Dersom jeg går ut i jobb etter endt permisjonstid, sender barna i barnehagen 9 timer hver dag, hever lønn og betaler min skatt, da slår jeg inn «full pott»: Inntekt, bidrag til fellesskapet (skatt), anseelse (karriere), og vil noen si, jeg er med å skape arbeidsplasser (noen må jo jobbe i barnehagen som skal ta vare på barna mine hele dagen).

Så er det denne ene faktoren som går igjen i alle «regnestykkene» over: Noen må passe barna mine.

Det er her det skurrer for meg. For hvorfor er det sånn at så lenge jeg passer andres barn så er det betalt arbeid, mens hvis jeg passer mine egne barn så er det ubetalt arbeid?

Vi snakker ofte om barna som vår viktigste ressurs for fremtiden (og det er de jo!) og hvor viktig det er at de blir tatt godt vare på fra fødselen og opp gjennom oppveksten. Hvorfor er det da sånn at det å «passe» barn er en så underbetalt jobb, eller også en ubetalt jobb for dem som velger å være hjemme mens de er små?

Kan noen der ute fortelle meg hva det er jeg ikke har fått med meg her?

Hvis gud finnnes…

Så tror jeg han gir en lang goddag i hvordan vi mennesker kler oss. For hvis det nå er han som har skapt mennesket i sitt bilde, som så mange tror, så sender han oss til verden splitter nakne alle sammen.

Hvis gud finnes, så tror jeg han vrir seg i gremmelse når han ser hvordan menn trakasserer kvinner, voldtar kvinner eller mishandler dem på andre måter, fordi de ikke er tildekket fra topp til tå.

Hvis gud finnes, så tror jeg han skammer seg over at menn gir kvinner skylda for at de selv ikke klarer å kontrollere sitt seksuelle begjær. For det er ikke kvinners skyld om menn «tenker med pikken»! Dette gjelder uansett hvilken kulturell kontekst man lever i.

Jeg tror neppe gud, hvis han nå finnes, mente at kvinnen er ment å være menns eiendom. Ei heller markør for familiens ære.

Hvis gud finnes og skapte oss mennesker, så skapte han oss med egen, fri vilje. En vilje til å gjøre godt, og ondt (dessverre). Det enkelte menneske er selv ansvarlig for å oppføre seg skikkelig mot sine medmennesker, uansett menn eller kvinner. Uansett om vi er påkledd eller avkledd. Det kalles å tenke med hodet og utvise respekt for sine medmennesker. Amen.

Sånn tenker i alle fall jeg som er ateist.

En gang norsk, alltid norsk. Men med fransk bismak?

Jeg har lyst til å fortsette å snakke litt om integrering. I forrige blogginnlegg om dette, snakket jeg blant annet om at man som innvandrer i et nytt land ikke kan skrubbe av seg sin gamle identitet og kulturelle vaner og uvaner i dusjen ved ankomst.
Men ettersom tiden går, og man finner seg til rette i et nytt land, så plukker man også med seg nye vaner (og uvaner), som man så tar med seg f eks på ferie til gamlelandet. Eller som kommer godt til syne når man har besøk fra gamlelandet.

Når man er innvandrer, så ser man etterhvert sin egen kultur utenfra, og på en ny måte. Det skjer i prosessen med å ta til seg en ny kultur. Mye som var selvfølgelig praksis er ikke like selvfølgelig lenger. Man skjønner at det faktisk går an å gjøre ting på en annen måte, som kan være like bra som det man er vant til fra gamlelandet.
Samtidig så stiller jeg mange spørsmål ved fransk kultur om hvorfor det er akkurat sånn eller sånn. Jeg står, og vil vel egentlig alltid stå, litt utenfor, og bevisst eller ubevisst så sammenlikner jeg ofte hvordan ting gjøres i Norge og i Frankrike.

En stund forherliget jeg mye ved Frankrike, og fokuserte mye på ting jeg syntes var bedre her enn i Norge. Det er kanskje ikke så rart, fordi det meste med Frankrike var nytt og spennende i starten. Denne overdrevne positive omtalen fant nok spesielt sted i samspill med familie og venner i gamlelandet. Sammen med franskmenn ville jeg ofte trekke frem de beste sidene ved Norge. Skryte av de tingene jeg syntes var (er) bedre der enn her.

Jeg har ikke tenkt til eller lyst til, å gi slipp på enkelte tradisjoner jeg har med meg hjemmefra. Som måten vi feirer jul i min (norske) familie. Eller å se barnetoget om vi er i Norge 17. mai. Samtidig er det ikke naturlig for meg å gjøre et stort nummer ut av 17. mai når familien befinner seg i Frankrike denne dagen.
Barna mine vokser opp som franske. Men jeg kan gi dem litt av mitt land og mine tradisjoner, for at de bedre skal forstå meg og sin norske familie (kan godt inkludere mannen min her også).

Jo mer jeg integreres i Frankrike, jo mer fremmed risikerer jeg å føle meg i møte med Norge. Jeg må forholde meg til, og akseptere, den franske måten å organisere hverdagslivet på i mange sammenhenger. Og det er jo nettopp hverdagslivet og dets erfaringer som former oss i det lange løp.

En annen side ved integrering kanskje ikke alle tenker over, er at når vi utflyttere tar turen «hjemom», f eks til Norge, så er vi liksom ikke helt norske lenger. Vi er på en måte hverken fugl eller fisk. Vi blir aldri 100% franske, engelske, amerikanske, spanske eller hva som helst, samtidig som vi blir litt mindre norske i vår væremåte. Det er ikke alltid like enkelt for familie og venner å forstå akkurat denne siden ved vår integreringsprosess. De vil nok gjerne at vi skal være som før, men saken er at vi lever i en annen hverdag, og det påvirker oss både i tanke og handling.

Vi slenger ikke innom gamlelandet med nye vaner fordi vi har lyst til å vise hvor «kontinentale» vi er blitt. Vår handligsmåte gjenspeiler bare den hverdagen vi lever i til daglig, og den er ikke helt lik den norske hverdagen.
Dette tror jeg er en problemstilling de fleste innvandrere må forholde seg til. Integrering handler om å innordne seg i et nytt samfunn. Vi beholder vår gamle, nasjonale identitet, den ligger alltid der på lur, men jo lengre tid vi bor i vårt nye land, jo mer «ytre» forandring tror jeg vi opplever.

En stund kan dette oppleves som en indre konflikt, for det er liksom til stadighet noe som skurrer eller krasjer i forhold til hvordan man er vant til å gjøre ting, eller organisere hverdagen sin. Siden kan det bli en «ytre» konflikt, fordi det forventes at ved besøk i gamlelandet så legger man av seg alle nye vaner idet man setter beina på norsk jord.

En innvandrer opplever derfor ofte å havne i en skvis, fordi vårt nye land forventer at vi integrerer oss så fort som overhodet mulig, samtidig som folk «der hjemme» forventer at vi skal beholde vår særegenhet. Og det er faktisk umulig, med mindre vi skal leve fullstendig avsondret fra det samfunnet vi har flyttet til. Og det gir jo ingen mening. Å integreres vil si å være villig til å ta til seg noe nytt, og i den prosessen slipper man som regel noe gammelt. Gamle handlingsmønstre og tankemønstre erstattes av nye. På godt og vondt. Sånn er det å integreres. Og sånn havner vi i skvis mellom dette nye og det gamle.
Vi kan gjøre lite annet enn å be om forståelse fra begge sider.

Fra “feel good” til “feel bad”

Jeg er ingen stor konsument av glansede dameblader, men jeg leser dem nå og da. En gang i tiden var KK en av mine favoritter. Det var et blad som hadde gode reportasjer om kvinner i alle land og om jeg ikke husker feil, hadde portrettintervjuer med dybde.
Jeg vet ikke hvorfor salgstallene deres begynte å peke nedover, men jeg husker at redaktøren gikk på dagen. Siden utviklet bladet seg til å bli like innholdsløst som de fleste andre damebladene. Når jeg nå leser KK en gang iblant, tenker jeg at «søren, jeg kastet penger ut av vinduet denne gangen også!»

HENNE var også et blad jeg en gang i tiden likte godt. Som jeg følte hadde litt mer innhold enn bare mote og skjønnhetspleie. Også de har lagt om stilen mer og mer, og nå føler jeg at jeg har kommet til en fremmed planet når jeg leser bladet, enda jeg liksom skal være i deres målgruppe.

Hvorfor er det sånn at alle redaktører tror at det eneste vi kvinner vil ha er bilder fra siste visning fra motehusene i Paris og hundre og ørten skjønnhetstips? Det har kommet dit at jeg blar like fort forbi sidene med «slik blir du vakker i en fei»-tipsene som jeg blar gjennom sportsdelen i en avis (og den blar jeg FORT gjennom!)

Jeg synes det er spennende å lese intervjuer med kjente og tøffe damer, men ikke når de ikke får snakke om annet enn hvordan de kler seg, sminker seg, får flat mage og stram rumpe og dekker bordet når de skal ha gjester. Og fri meg fra nok en beskrivelse av hvordan de alltid ser så «avslappet og uanstrengte ut i designjeans og hvit skjorte» der de tvinner en tekopp mellom «slanke og velpleide hender».
Det holder nå. Jeg er null interessert i hvordan disse damene ser ut når de står opp om morgenen, eller når de åpner døra for journalisten. Still dem heller noen skikkelige spørsmål om livet, hvorfor de har valgt den veien de har valgt og hva det har kostet dem å nå dit de er idag. Spør dem om hva de brenner for og hvorfor! For jeg tror ikke de brenner for vakkert dekkede bord og krystallglass.

Jeg leser kanskje i overkant mye om verdens krig, nød og elendighet både i nyhetene og i bokform. Det hender jeg også trenger en liten pause fra alt sammen. Da gjør det selvfølgelig godt med en liten dose feel good litteratur av et eller annet slag. Som et dameblad var en gang. Idag har det, for meg i alle fall, sluttet å være særlig feel good å lese dameblader. Det er mer feel bad. Jeg blir bare deprimert over dette hylekortet som forteller meg at jeg aldri er pen nok, veldreid nok, vellykket nok. I tillegg legger de opp til et ustanselig kjøpepress. Hver eneste sesong er det noe «jeg bare ha»; poncho, lang kåpe, kort kåpe, skoletter, høye støveletter, liten veske, stor veske…. Det tar aldri slutt.

Kort sagt: Jeg er lei! Nå sier du helt sikkert at det er helt frivillig å lese slike blader. Helt klart. Det er høyst frivillig. Det betyr ikke at jeg ikke får lov til å kritisere det evige presset de legger på oss kvinner for å se «smashing» ut til envher tid, samtidig som vi skal være den perfekte elskerinne, den perfekte mamma, den perfekte venninne og vertinne, og selvfølgelig må vi ikke glemme en god dæsj suksess på jobben som glasur på kaka.

Joda, jeg liker å se bra ut og føle meg bra, både inni og utenpå. Men det er virkelig grenser for hvor mye tid og penger jeg bruker på eget utseende og på min garderobe. Når jeg leser dameblader får jeg inntrykk av at det er det eneste her i livet som gjelder. Og det er det ikke!

Hva synes du? Gir glansede dameblader deg feel good eller feel bad følelse?
Del gjerne din mening i kommentarfeltet 🙂

Nytt år – nye muligheter!

Image

Så skriver vi allerede 2016. Fy flate som tiden flyr! Jeg synes det blir kortere og kortere mellom hver gang jeg må skifte almanakk….

Men først av alt: Godt nytt år til alle dere som tar turen innom bloggen min! Jeg håper dere vil fortsette å følge meg i året som kommer! Jeg håper også jeg skal klare å blogge litt oftere og mer regelmessig i året som nå ligger foran oss, for jeg har ikke mindre på hjertet i år enn ifjor 🙂 Kanskje mer faktisk…

Når et år går mot slutten er det mange som lager seg noen nyttårsforsett, og nå er tiden inne til å sette dem ut i livet. Andre har satt seg et eller annet mål (eller fler), og jeg ønsker dere alle lykke til med både nyttårsforsetter og målene for det nye året!

Selv har jeg sluttet å ha nyttårsforsetter. Jeg tar ting som de kommer. Når det er sagt, det er et og annet jeg kunne tenke meg å forandre litt på i 2016 i forhold til tidligere år.

Jeg har lyst til å bruke mer tid på det som virkelig betyr noe for meg, nemlig menneskene rundt meg. Familien, venner, og andre som måtte komme min vei.

Jeg har lyst til å være rausere med smil, latter og TID. I vårt travle samfunn synes det støtt og stadig som om tid er et knapphetsgode. Og noen ganger er det det, jeg ser jo det. Men det er jo ikke sånn at hver dag inneholder for få timer! Og så er jeg av den oppfatning at det er hyggeligere å ringe en venn og skravle litt, enn å sitte i sofaen og glo på tv’n…

Jeg har lyst til å skrive og sende kort til familie og venner. Du vet, sånne gode, gammeldagse postkort. Ja, for de er faktisk å få kjøpt enda! Tro det eller ei 🙂

De siste årene har jeg ikke vært så flink til å sende kort når noen har bursdag eller andre merkedager, men det er noe jeg har lyst til å bli flinkere til. Ikke bare bursdagskort forresten, kort er hyggelig å få uansett. En uventet og koselig overraskelse i postkassa, sånn innimellom alle regningene og reklamen. Hvis jeg er riktig heldig, klarer jeg kanskje å inspirere noen til å skrive noen kort selv? Ikke nødvendigvis til meg, men til noen du tenker på ofte, men som bor langt borte.

Så har jeg lyst til å ringe litt oftere til familie og venner som jeg ikke ser så ofte. Når man bor i utlandet selv, så sier det seg selv at det innebærer mange av vennene mine og all familie.
Jeg skal slutte å si til meg selv «han/hun har sikkert ikke tid til å prate akkurat nå, det er jo tid for middag/leggetid barn/egentid/treningstid…..» og heller bare ta det som det kommer.

Ellers tror jeg det meste skal få rusle og gå som før. Jeg har ikke tenkt til å trene mer, gjøre mer husarbeid eller slanke meg.
Jeg skal spise passe mye frukt og grønnsaker og passe mye sjokolade, være ute så mye som jeg føler for fordi jeg liker å være ute, og hoppe i sølepytter med Storebror og Lillebror. 

Jeg skal fortsette å engasjere meg i saker jeg synes er viktig, som kvinners stillig både i nære og fjerne områder, integrering, flyktninger, fattigdom og krig.

Håper du har lyst til å fortsette og følge bloggen min i 2016 🙂

Så et lite nyttårsønske på tampen; del gjerne meningene dine i kommentarfeltet her på bloggen enten du er enig eller uenig med meg!

Godt nytt år!! 🙂
PS! Husk det beste i livet er fremdeles gratis!
(Kjærlighet, klemmer, vennskap, latter, gode samtaler, gode minner….)