Monthly Archives: November 2016

Beskjeden til verdens menn og kvinner er tydelig

Posted on by
Reply

Som mann kan du ture frem, presse deg på kvinner, «grab them by the pussy» og spille offer om noen beskylder deg for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. Dette er nemlig parolen til mannen som nå er på vei inn i Det Hvite Hus.

Kvinner, dere vil i uoverskuelig fremtid fortsatt være fritt villt, og dere vil fremdeles ha vanskeligheter med å bli trodd dersom dere anmelder noen for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. For som vi har sett de siste månedene, slikt håndteres fra anklagedes side med kontrabeskyldninger om å lyve og/eller drive en svertekampanje, som anklager selvfølgelig ikke fortjener.

(Det var ganske ironisk å se at en viss mann besvarte beskyldningene om seksuell trakassering med å trekke frem kvinner som hevdet seg seksuelt trakassert av en annen mann hvis kone førstnevnte mann ønsket å sverte.)

For beskjeden til menn er jo klar. Beskyldninger om seksuell trakassering og voldtekt er ikke noe plett på rullebladet, det viser bare at du er en mann med makt og potens.

(At en annen president kandidat for få år siden mistet nominasjonen sin nettopp pga anklager om seksuell trakassering er jo for lengst glemt. Jeg never ikke navn, for man offentliggjør jo aldri identiteten til anklagede!)

Kvinner har fått beskjed nok en gang, som om vi ikke visste det godt nok fra før, at våre kropper egentlig ikke tilhører oss selv, men hvem som helst som måtte ønske å tafse litt.

Vi har også blitt påminnet, om noe vi allerede er mer enn klar over, at vi sjelden blir trodd når vi anmelder en mann for seksuell trakassering eller voldtekt.

(Her kan vi jo også ta en titt på noen av de sakene som har vært oppe i norske rettssaler den siste tiden.)

For har vi sagt ja en gang, så må vi jo ville neste gang også. Særlig hvis vi har sittet i sofaen i bare truse og topp kvelden i forveien.

Med disse deprimerende tankene kvernende i hodet må jeg være mitt ansvar for forelder bevisst. Jeg har ingen døtre, men jeg har to sønner.

Jeg vet mange foreldre idag er bekymret for de holdningene og de potensielle farene deres døtre utsettes for, og det er vanskelig for dem å forklare for jentene sine hvordan i all verden en slik misgynost kan bli valgt til president i verdens mektigste land.

Vel, vi som har sønner burde ha et minst like stort forklaringsproblem!

Jeg kan nemlig ikke forsvare slik fremtreden og oppførsel. Jeg kan aldri få meg til å overse det hos mine egne sønner. Nå er de riktignok ikke så gamle enda at de har begynt «å løpe etter» jentene på ordentlig, men jeg har allerede begynt å snakke om det som gjelder personlige grenser og respekt for andres grenser.

Jeg må også snakke om at selv om noen kommer unna med slesk, krenkene og uakseptabel oppførsel, så er dette allikevel nettopp det; krenkende og uakseptabel oppførsel.

Som foreldre er vi ansvarlige for å oppdra ungene våre til å bli selvstendige individer som ser forskjellen på rett og galt, som skjønner at det finnes bare en betydning av ordet «nei».

Men vi skal også se med kritisk blikk på det rundt oss, alt fra leker, tegneserier, filmer, spill og tv-serier, for å se hva slags verdier og kvinnesyn som faktisk formidles der. For oss voksne er det kanskje bare fiksjon, men for unge mennesker på søken etter forbilder og normer for hvordan de skal oppføre seg ovenfor det motsatte kjønn, så ligger det uendelig med fallgruber her. Her er en ganske god oppsummering av nettopp det: 7 Reasons So Many Guys Don’t Understand Sexual Consent

Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å være en positiv motvekt til alt det kvinnefiendtlige vi har sett strømme til overflaten i det siste. Ikke bare fordi jeg er kvinne og jeg finner meg ikke i å bli sett på som et annenrangs menneske. Men også fordi jeg har to sønner som skal vokse opp og en dag rusle avsted på livets vei. Da ser jeg helst at de behandler alle de møter med respekt og kjærlighet – uansett kjønn.

Advertisement

What can we learn from the American election?

Posted on by
Reply

Yes, I freely admit it. I was one of them who didn’t believe Trump would run off with the victory in this election. He was too much of a bully, a misogynist and not really consequent (except for criticizing Hillary to the detail). That there exist resistance against immigration in USA was neither shocking nor surprising. We have seen too much of the same in Europe the recent years.

Maybe the Americans are not ready for a female president yet? That was more surprising to me at first, but looking to whom she lost against, it’s a natural conclusion.

Because what is most shocking, is that one who evidently looks upon women as objects he can treat as he likes, one who is degrading women, invalids and immigrants to second rate people, still gets enough votes to embark on the position as the world’s most powerful president.

It is obvious that we are many who hasn’t understood what it is that is going on in the American population. Perhaps it is not so strange, because our impression of USA is shaped most of all by what (political) news that reach us, films and tv-series. They clearly tell us next to nothing about the average American everyday life of people in like the Mid-West. As a matter of fact we know hardly anything about the actual living conditions in the USA. Now and then we read about how people have two or three jobs to make ends meet, we read every so often about shootings and murders. But most of all are we fed with “happy” political news from the country where everything is supposedly possible, if you just dream hard enough about it, and films and tv-series where love conquers everything or where the hero always beats the bad guy. What we do know about USA is in other words very superficial.

Perhaps we shouldn’t be so overly surprised about the outcome of this election. At least not if we take a closer look to our “near surroundings”. If you dear take a dive into the comments section in the internet newspapers, you’ll soon realize it’s a rather “muddy business”. Females engaged in debate are told they should be gang raped and beaten the shit out of. And what they write about is not even controversial.

There’s a strong resent against immigration in the comment sections, to put it mildly. The view on women is shocking as we write 2016. I would have thought and hoped for, that these views were thrown out the window long time ago, but evidently we are many being proved wrong about this.

The day after, we clearly see that masses of voters, previously not mobilized, this time finally left their sofas to cast their vote. Masses of voters who long have found themselves overseen and neglected. This is something we should learn from, even in little Norway. Because even if the turnout of the election is higher in Norway than in USA, there’s still plenty of people out there who feels invisible and neglected by the establishment, and the despise against politicians is blooming as the apple trees in Norwegian gardens in May.

I do hope, that also the French political establishment, takes a lesson from this as we are soon to enter into the presidential election campaign here. Marine Le Penn was the first, French politician to congratulate Trump with his victory, honouring the American people for “taking their country back”. The contrast to the rather coldly congratulations from President Holland could not have been more clear.

Le Penn has renewed her inspiration in front of the 2017 elections, and I guess it’s needless to say that I fear she will rise to power.

The European political establishment has to put a finger in the ground, or better still, get grounded. They have to open their eyes and see what is actually going on out there in their own countries. They have to remove their well-polished shoes, and stroll around in the dust trod by normal people. They need to understand why the average man and woman is angry and frustrated.

There’s no use in hanging around in their empowered offices and corridors, fiddling with their ties and wonder about what went wrong. It’s no longer enough to make some visits to construction sites or factories, shake peoples’ hands and think you earned their vote.

Let the average man and woman scream out why they are angry and frustrated, and meet them wih constructive ideas in a language they get.

The rhetoric might be nasty for some time, but at least, words kill nobody.

It would be a shame if we didn’t take any lessons from the American election, but keep shutting our eyes and ears to what concerns most people. If we insist on continuing down that path, we risk ending up with political leaders (I hope at least) the majority of us would rather not see in office.

 

Hva kan vi lære av det amerikanske valgresultatet?

Posted on by
Reply

Jada, jeg innrømmer det. Jeg var en av dem som ikke trodde Trump ville stikke av med seieren i dette valget. Til det var han for ubehøvlet, kvinnefiendtlig og for lite konsekvent (bortsett fra i å kritisere Hillary ned til minste detalj). At det finnes strømninger i USA som er motstandere av innvandring er ikke hverken sjokkerende eller overraskende. Til det har vi sett for mye av det samme i Europa de senere årene.

Kanskje er ikke amerikanerne modne for en kvinnelig president enda? Det er i så fall noe som i utgangspunktet overrasket meg, men som blir en naturlig slutning når man ser hvem hun tapte mot.

For det som sjokkerer mest, er at en som tydeligvis ser på kvinner som objekter han kan behandle som han vil, en som degraderer det kvinnelige kjønn, funksjonshemmede og immigranter til annenrangs mennesker, får nok stemmer til å innta posisjonen som verdens mektigste president.

Det er helt tydelig at vi er mange som ikke har forstått hva som rører seg i den amerikanske befolkningen. Og det er kanskje ikke så rart, for vårt inntrykk av USA formes jo selvfølgelig av det vi leser av politiske nyheter derfra, filmer og tv-serier. De forteller oss helt klart veldig lite om hvordan den gjennomsnittelige amerikaner i f eks Midtvesten lever. Vi vet faktisk forsvinnende lite om de faktiske forhold i USA. Nå og da leser vi om at folk har to og tre jobber for å få det til å gå rundt, vi leser til stadighet om skyteepisoder og drap. Men mest av alt fores vi med «lykkelige» politiske nyheter fra landet der alt visstnok går an hvis man bare drømmer hardt nok om det, og filmer og tv-serier der kjærligheten vinner til slutt eller der helten alltid overvinner skurken. Det vi vet om USA er med andre ord særdeles overflatisk.

Kanskje burde vi ikke være så overrasket over utfallet av valget. I alle fall ikke om vi tar en titt rundt i vårt eget «nærmiljø». Den som våger seg ned i kommentarfeltet i nettavisene vil fort se at det er mye grums som rører seg. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir ønsket gjenvoldtatt og banket opp, og man skal ikke ha skrevet om veldig kontroversielle temaer for å få slike meldinger tilbake.

Det er en sterk skepsis til innvandring i disse kommentarfeltene, for å si det mildt. Kvinnesynet som kommer til overflaten er sjokkerende lesning i 2016. Jeg hadde trodd og håpet at et slikt kvinnesyn for lengst var havnet på skraphaugen, men vi er mange som har tatt skammelig feil der.

Dagen derpå ser vi tydelig at en tidligere umobilisert velgermasse denne gangen forlot sofaen og gikk for å stemme. En velgermasse som lenge har følt seg oversett og neglisjert. Dette er noe vi bør ta lærdom av, selv i lille Norge. For selv om valgoppslutningen i Norge er bedre enn den amerikanske, så finnes det mange mennesker der ute som føler seg oversett og neglisjert av dem som styrer, og politikerforakten blomstrer som epletrærne i norske hager i mai.

Også i Frankrike håper jeg virkelig det politiske establissement tar lærdom av dette når vi snart går inn i presidentvalgkampen her. Marine Le Penn var den første franske politiker til å gratulere Trump med seieren, og det var en ubetinget hyllest til det amerikanske folket som «nå har tatt sitt land tilbake». Sånn sett kunne ikke kontrasten til Hollandes heller kjølige gratulasjon vært tydeligere.

Le Penn har fått fornyet inspirasjon i forkant av valget i 2017, og jeg tror ikke jeg trenger å si at jeg er engstelig for at hun skal komme til makten.

Topp-politikere Europa over må nå stikke fingeren i jorda, eller aller helst faktisk komme seg ned på bakken. De må åpne øynene og se hva som faktisk rører seg blant folk. De må ta av seg lakkskoene og tråkke rundt i støvet som vanlige folk tråkker i, forstå hvorfor mannen i gata er sint og frustrert.

Det nytter ikke lenger å sitte i maktens korridorer og tvinne sitt slips og lure på hva som gikk galt. Det holder ikke lenger å besøke noen byggeplasser og ta arbeiderne der i hånda, og tro at det gjør at de stemmer på deg.

La mannen og kvinnen i gata få rope høyt ut hvorfor de er frustrert, og kom dem i møte med kontruktive forslag, fremlagt på et språk de forstår.

Det kan bli hard retorikk en periode, men ord dreper i alle fall ingen.

Det er for galt om vi ikke skal lære noe av det amerikanske valget, men fortsetter å holde oss for øyne og ører for hva som faktisk opptar folk flest. For da ender vi selv snart opp med statsledere som (håper jeg i alle fall) de fleste av oss innerst inne ikke vil se ved makten.

As a woman, you can never get it right…

Posted on by
Reply

It’s said that women of today, at least in the western world, has all possibilities at hand. Well, it might be right, but no matter how we twist and bend it, the way women do it is still never just right.

A woman gesticulating and shouting while giving a public speech, will most likely be branded aggressive. A man on the other hand, will be conceived as vigorous and dynamic.

A woman who plays her cards well, and who manages the feat of climbing to the top in her domain, easily risks being labelled cunning, cold and calculating. Her male counterpart will most likely be called clever, or be spoken of as a man with ambitions.

A woman who chose a professional career will be blamed for putting herself before the wellbeing of the family. Also implying she is a “bad” mother, who rather leaves her children to other people rather than caring for them herself. Or simply, she’s egoistic as she prefers a career rather than happy family life at home. I don’t think I have ever heard a man accused of the same, even if he’s hardly present at dinner table as he is working all the time.

A woman who chose to be home (at least for a longer period than the normal maternity leave), is accused by many to idolize the ideal of a housewife from the 1950’s. Feminists fought for the rights of women to work at the same terms as men, and choosing differently makes you a “traitor”. A man choosing to be taking care of the house and the children might be perceived as a bit weird, maybe even a bit weak. If so, this is the only circumstance I can think of that men really might face negative critics for their choice.

A women who shaves her legs and armpits, and puts make up is a victim of the cruel beauty tyranny which is pushed upon us from all sides.
A woman who does not shave her legs and armpits, are on the other hand said to be “disgusting”.
Men can more or less do as they like. Beard or no beard, it’s more about taste and fashion than about what’s acceptable.

This is just some examples that came to my mind. The point is of course, that no matter what women do, there are always someone at hand to give critics about our choices or our manners.

Even in 2016, the same characteristics and manners of women and men, most often give negative points for the woman, and plus points for the man (see the first three paragraphs above).

It actually amazes me that we are we still there. I would have believed that in 2016, we were no longer so obsessed with gender in this way.

What makes me most upset, is that no matter what women chose, it’s never really “right”. We are too much or too little no matter what. I do wonder, if the time will ever come, when we as well will be allowed to be just human beings. Individuals who lives our lives the way that suits us best, without having to face critics from right to left at all times.

Som kvinne blir det visst aldri riktig…

Posted on by
Reply

 

Det sies at kvinner idag, i alle fall kvinner i den vestlige verden, har alle muligheter. Vel, det er godt mulig, men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, så blir det kvinner gjør aldri helt riktig allikevel.

En kvinne som står på talerstolen og gestikulerer, som «hamrer» inn sitt budskap med sterke ord, vil etter all sannsynlighet stemples som aggressiv. En mannlig motpart som gjør det samme vil få betegnelsen handlekraftig og dynamisk.

En kvinne som spiller sine kort riktig, som klarer kunststykket å klatre til topps i sin bransje, vil fort beskyldes for å være slu, kald og beregnende. Hennes mannlige motstykke vil nok mest sannsynlig bare kalles for dyktig eller omtales som en med ambisjoner.

En kvinne som velger karriere vil ofte bli omtalt som en som setter seg selv foran familien. Underforstått, hun er sikkert en «dårlig» mor, som heller overlater barna sine til andre enn å ta seg av dem selv. Eller ganske enkelt, hun er egoistisk som tenker mer på egen karriere enn familien. Jeg tror aldri jeg har hørt noen beskylde en mann for det samme, selv om han knapt er å se ved middagsbordet fordi han jobber i tide og utide.

En kvinne som velger å være hjemme (i alle fall over en lengre periode enn normert permisjon) beskyldes av mange for å idealisere 50-tallets husmorideal. Feministene sloss for at kvinner skulle få innpass i arbeidslivet på lik linje med menn, og derfor er det regnet som «svik» når noen kvinner ønsker noe annet. En mann som velger hjemmetilværelsen vil nok av mange ses på som litt sær, kanskje til og med veik. Dette er i så fall det eneste punktet hvor jeg ser at en mann virkelig kan møte kritikk for sitt valg.

En kvinne som barberer legger og armhuler og bruker sminke er offer for skjønnhetstyranniet som pådyttes oss fra alle kanter.
En kvinne som ikke barberer legger og armhuler betegnes på den andre siden som «ekkel».
Menn kan stort sett gjøre som de vil. Skjegg eller ei, det handler mer om smak og mote enn om hva som er akseptabelt.

Dette er noen eksempler jeg kommer på i farten. Poenget er selvfølgelig at nær sagt uansett hva kvinner gjør, så står noen parat til å kritisere våre valg eller vår væremåte.

Selv i 2016 har vi ikke kommet lenger enn at de samme egenskapene og væremåtene hos kvinner og menn ofte gir minuspoeng til kvinnen og plusspoeng hos mannen (se de tre første punktene over).

Det forundrer meg faktisk at det fremdeles er sånn. Jeg ville trodd at i 2016 så hadde vi sluttet å være så opptatt av kjønn på denne måten.

Det som gjør meg mest opprørt, er at uansett hva kvinner velger, så blir det aldri «riktig». Vi er enten for mye eller for lite av noe uansett. Jeg lurer på om tiden en gang kommer, da vi bare kan få lov til å være mennesker vi også. Individer som innretter livene våre slik vi selv finner det best, uten å møte kritikk fra høyre og venstre til enhver tid.