Med hu’e under armen og armen i bind…

Sånn føltes det i alle fall. Men alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Tenk deg at du reiser til et land langt, langt borte. Et land der du ikke kjenner språket, og der ikke innbyggerne snakker engelsk. I alle fall ikke mer enn noen standardfraser som “god dag”, “tusen takk” og “ha det”. Tenk deg så at du blir syk og må til legen. Eller barnet ditt blir sykt og må til legen. Siden poden ikke snakker selv, og ikke kan forklare hvor det gjør vondt, så er det din oppgave å forsøke å formidle til legen hva som er galt. Det er bare det at du vet ikke hva du skal si. Joda, du kan forklare i det vide og det brede på norsk, kanskje til og med på et annet språk. Men ikke på det språket legen snakker. Du er fortvilet og du føler deg hjelpesløs.

Tenk deg at du sitter rundt et bord i hyggelig lag. Alle smiler og ler, skåler og forteller historier om stort og smått. Diskuterer litt politikk kanskje. Eller en god bok eller film. Du smiler og ler du også. Men du skjønner egentlig ikke et kvekk av hva de snakker om. Du vet ikke om de diskuterer kveldens nyhetssending, dagens avisforside, været eller om de bare snakker om løst og fast. Du prøver å få med deg noen ord her og der, prøver å pusle sammen i ditt eget hode hva samtalen dreier seg om. Du smiler tappert og ler en liten latter, mens du panisk tenker “ikke spør meg hva jeg mener! Ikke spør meg hva jeg mener!”

Tenk deg at du møter et hyggelig menneske, som spør deg hvordan det går. For så mye har du lært deg av det nye språket nå, at du skjønner enkle høflighetsfraser. Du får frem et standard svar a la “jo takk bare bra, og du?” Mennesket smiler og forteller, stiller spørsmål. Du smiler, men kjenner at smilet stivner. Du blir stående, men kjenner at du helst ser at asfalten åpner seg og du blir dratt ned i hullet. Du kjenner deg flau, du kjenner deg dum. Du har jo vært her en stund nå. Burde kunne svare på enkle spørsmål. Du forstår endel av hva vedkommende foran deg sier. Hjernen jobber frenetisk for å finne ord, sette dem sammen til fraser som gir mening. Du åpner munnen for å svare, men tungen henger liksom fast et sted det inne. Det kommer til slutt noen lyder. Ble de til ord? Gav det mening? Du finner en unnskyldning og vrir deg ut av situasjonen så fort du bare kan.

Dette er slik jeg opplevde å ha det da jeg kom hit til Frankrike. Med i bagasjen hadde jeg fransk fra norsk skole. Jeg skal ikke skryte på meg noen god karakter, og fransk gramatikk hadde jeg overhodet ikke peiling på. Jeg kunne noen ord, noen fraser. Jeg hadde i det miste lært at det er viktig å være høflig på fransk. Si pent “god dag”, “vær så snill”, “tusen takk”. Men man kommer jo ikke langt med det i en samtale.

Jeg tok et “krasjkurs” i fransk like etter at jeg kom. Fire uker på skolebenken hver dag uken gjennom. Det hjalp litt. Rotet fram en bok med franske verb og en ordbok tjukk som et år. Gikk på med stoisk mot og sneglet meg gjennom “Charlie og sjokoladefabrikken” på fransk. Det tok sin tid.

Jeg begynte å forstå litt mer av hva folk sa. Så på tv, alle mulige slags program. Skjønte litt mer hver dag. Men det var det å snakke da. Ordene ble borte på veien fra hjernen til munnen, hvis ordene i det hele tatt dukket opp i hodet. Jeg lette og gravde i alle kriker og kroker, men noen ganger var det bare helt blankt.

De jeg hadde mest kontakt med var tålmodige med meg. De snakket sakte og tydelig for å gjøre det lettere for meg. Hjalp meg når jeg strevde med å finne ord. Godtok at jeg slo over på engelsk når jeg gikk helt i stå. Eller jeg gestikulerte som en gal, pekte og forklarte etter beste evne med de ordene jeg hadde til rådighet.

Så var det alle andre da. De jeg ikke kjente, og som heller ikke kjente meg. Som snakket i rasende fart og kikket liksom surt på meg når jeg ikke forstod. Eller som tok på seg den oppgitte minen når jeg strevde med å forklare mitt ærend. Sjelden har jeg følt meg så sint, så liten, så hjelpeløs, så frustrert. Min hevntanke var ofte “jeg snakker i alle fall flere språk enn deg, din dust!”

Nå er det over fem år siden jeg kom for å bli. Ting går litt lettere nå. Jeg kan ha samtaler med folk, selv dem jeg ikke kjenner. Ikke om alle de store tingene i livet, men om dagliglivets trivialieter i det minste. Jeg kan fortelle litt om hvordan det er i Norge. Jeg har ikke lenger en søvnløs natt før jeg skal til legen, der jeg går gjennom hva jeg skal si i et håp om å gjøre meg forstått. Jeg kom meg gjennom det første foreldremøtet på skolen og fikk med meg 90% av hva som ble sagt. Tror jeg da…

Å være uten språk på denne måten har gjort meg mye mer bevisst språkets makt. Hvor viktig det er, ikke bare for å gjøre seg forstått, men for å kunne føle tilhørighet. I språket ligger også nøkkelen til å forstå en kultur. Hvordan man snakker til hverandre i ulike sammenhenger forteller mye om samfunnets struktur og oppbygning. Det er ikke noe man går å tenker på sånn i det daglige, men det er en liten oppdagelse jeg har gjort underveis.

Jeg vil enda ikke si at jeg snakker “flytende fransk”, for jeg har enda et langt lerret å bleke. Det hender fremdeles jeg faller ut i sosiale sammenhenger når praten går fort. Eller når det brukes mange ord jeg ikke kan, slik at jeg mister tråden i samtalen. Jeg har hatt noen “God dag mann. Økseskaft”- opplevelser, og flere vil det sikkert bli. Men jeg har også opplevd etterhvert at jeg av og til tenker på fransk, uten at jeg tvinger meg selv til å gjøre det. Jeg kvier meg ikke lenger for å snakke det høyt. Det kom den dagen jeg sluttet å være redd for å snakke feil, men tenkte at “folk sier vel ifra om de ikke skjønner hva jeg mener”. At gramatikken ikke alltid er korrekt har havnet i kategorien “minor details”. Det sklir nok på plass etterhvert. Jeg har skjønt at det er viktigere å snakke enn å snakke riktig, sånn i første omgang. Da faller resten av bitene på plass av seg selv litt etter litt.

Jeg følte virkelig at jeg hadde hu’e under armen og armen i bind da jeg kom hit. Men som sagt, alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Advertisements

Regntid!

Det har blitt regntid på Rivieraen. Det er i alle fall det jeg kaller det. Sier jeg vinter, da tenker jeg på forventninger om snøflak som daler ned fra himmelen og gjør landskapet hvitt og vakkert. De forventningene har jeg pakket bort for lenge siden. Her faller bare regn hele vinteren gjennom. Når det ikke er sol da.

04112014 Olympus 001

Men det er fint med regn. Slipper å måke. Og særlig Storebror er i ekstase når det regner! Han elsker regn. Idag morges, før vi gikk til skolen, forklarte jeg ham at jeg hadde lagt sko som han kunne ta på inne på skolen, i sekken hans. “Støvler! Jeg vil ha støvler!” Jada, støvler nå, sko inne på skolen. Hvis du vil. Tenk om alle barn var så glade og fornøyde over å få på seg regntøy og gummistøvler! Det er en fryd, rett og slett. Aldri en protest.

På vei til skolen er vi begge kledd for regnværet i regnjakker og støvler. Storebror plasker fornøyd innom hver eneste vanndam i vår vei. Når vi nærmer oss skolen ser vi som vanlig de andre elvene som kommer rennende fra alle kanter. De fleste i sko og jakke, bærende på paraply. Det ser jo unektelig litt søtt ut, der de tripper avgårde med de små paraplyene sine. Så slår de norske genene inn for fullt. Herregud så upraktisk! Søtt, men helt borti natta spør du meg. Kan jo ikke løpe rundt og plaske i søledammer med småsko og paraply! Eller, selvfølgelig kan man det, hvis man har lyst til å være våt og kald resten av dagen… (med påfølgende forkjølelse…)

Vel fremme på skolen tar læreren imot oss som vanlig. Storebror har virkelig en praktisk sekk, sier hun, og trekker av regntrekket som følger med. “Hvordan funker dette her?” Jeg viser henne hvordan trekket er festet til sekken, og den lille lommen i lokket hvor det har sin plass. Han har sko i sekken, sier jeg. Hun ser ut i skolegården, på regnet som plasker ned. “Vi tar på ham skoene om vi ikke går ut i pausen idag, ellers er det jo praktisk med de støvlene”.

20141018_180957

Det slår meg igjen. Her vi bor leker ikke barna ute i regnet. Jeg vet de gjør det av og til på skolen, om det ikke regner veldig. Men det er jo ikke noe særlig å trekke ungene ut når de alle må skiftes fra ytterst til innerst etterpå fordi de ikke er kledd for å være ute i regn.

Jeg husker første dagen jeg kom til barnehagen med Storebror. Alle barna var ute og lekte, men så begynte det å regne. Alle inn i full fart. Det minnet meg på å spørre om han skulle ha med regntøy og støvler, tøfler til å ha inne. Sånt som jeg husket fra jeg engang jobbet i barnehage en bitteliten periode.

Nei, det er ikke nødvendig fikk jeg til svar. Når det regner er vi inne. Når det er kaldt også. Kaldt?! Når blir det egentlig kaldt her? Joda, 4 grader kan føles kaldt, jeg bestrider ikke det (selv er jeg en skikkelig frysepinn), men det er jo bare å kle seg deretter. Nei, her får jeg nesten ikke ungene ut når gradene kryper under 10, fortalte styreren meg. Vi så på hverandre. Hadde det vært sånn i Norge, sa jeg, så hadde vi ikke vært mye utenfor døra i løpet av året. Hun smilte tilbake. Jeg vet, svarte hun. “Selv er jeg belgisk, så jeg tåler regn, men her er det annerledes.”

20141018_181029

Derfor har det blitt sånn at Lillebror sendes i barnehagen på en regnværsdag som idag, iført sko og jakke. Han skal jo ikke utenfor døra allikevel om det drypper fra himmelen. Storebror får på seg regnjakke og støvler, og får lekt seg frydefult i vanndammene på vei til og fra skolen. Kanskje får han plaske litt i løpet av skoledagen også. Kanskje.

Når han kommer hjem, vil han rope ut “Leke i hagen, mamma! Splisj, splasj, splosj! Lage varm sjokolade!” (Det siste betyr å fylle lekebøttene med brunt sølevann, ikke nødvendigvis at han vil ha kakao.) Jeg lurer på hvor mange av klassekameratene hans som roper det?

 

Generelt kaos og en roteskuff

I huset vårt råder det ofte mer eller mindre kaos, selv om ting egentlig har sin faste plass, sånn mer eller mindre i alle fall. Og som så mange andre har vi en roteskuff (eller fler) der alt det som liksom ikke passer inn i resten av systemet havner.

Faktisk er det litt sånn i mitt eget hode også. Jeg har et slags arkivsystem oppi der (det har kanskje du også?), der det er en skuff for ferieminner, en annen for fagrelatert stoff, det er en for praktisk kunnskap, et “bursdagskartotek”, en for bardomsminner… Sånn kan jeg holde på. Jeg “arkiverer” etterhvert som jeg samler erfaringer og minner. Noe hører hjemme her, noe der. Men som i huset forøvrig, så er det alltid noe som liksom ikke hører helt hjemme noe sted. Og da går det i roteskuffen.

Roteskuffen er en sånn skuff vi ofte åpner for å legge noe nedi, men det er ikke så ofte vi tar oss tid til å se hva som faktisk ligger der. Når jeg en sjelden gang rydder i roteskuffen på kjøkkenet eller soverommet, blir jeg alltid overrasket over hva som faktisk befinner seg der. Det kan være ting jeg har glemt at jeg har, eller noe jeg har lett etter overalt uten å finne. Kanskje finner jeg en liten ting som minner meg på en god opplevelse, eller noe som minner meg om en mindre hyggelig opplevelse.

Sånn er det med roteskuffen i hodet også. Jeg slenger nedi saker og ting stadig vekk, og plutsellig kan en helt uventet tanke dukke opp fra “intet”. Tar jeg meg tid til å gå litt nærmere innpå denne tanken, så viser det seg som regel at den har sneket seg ut av roteskuffen.

Av og til har jeg så mange ideer og prosjekter romlende rundt i hodet at det kan være vanskelig å holde orden. Da er det enda lettere å slenge ting i roteskuffen, og det er ikke alltid så lurt har jeg skjønt. Det er en lettvint metode for å skape orden der og da, men i det lange løp ender jeg bare med å kaste bort tid på å lete rundt etter noe som egentlig har en fast plass (eller burde hatt det). Ekstra kjedelig er det når en god ide ved en feiltakelse havner i roteskuffen, for når jeg da har bruk for den så husker jeg ikke hvor jeg har arkivert den.

Derfor tar jeg av og til i bruk et gammelt triks når det flyter over i toppen; jeg rydder i huset, i bokhylla, i klesskapet eller hvor det måtte være. Fysisk rydding, å putte hver ting der den hører hjemme, hjelper meg også å sortere tanker og ideer. Det er akkurat som tankene da selv finner ut at “Oi! Jeg har en skuff der jeg hører hjemme!” Skulle det derimot ikke virke med denne metoden, da er det bare å ta på seg skoa og gå en lang tur, gjerne langs stranda eller i skogen, om jeg har muligheten til det. Litt vind i håret og sol eller regn på nesa kan også få orden i systemet. Eller om det ikke akkurat blir orden, så blir det i alle fall et slags system i rotet. Og det er da noe 🙂

Hva gjør du når det flyter over der oppe i hodet?

Nice 13112014 127

Balansekunst II

Om hybelkaniner, en støvklut på ferie og rene kaffekopper,

Jeg har ikke støv på hjernen, langt ifra. Faktisk så er jeg ikke engang sikker på hvor jeg har støvkluten hen, hvis jeg fremdeles har en. Kanskje har den tatt ferie på ukjent sted. Det ser i alle fall sånn ut når jeg drar fingeren over toppen på pianoet, eller over kommoden på Storebrors rom, eller i bokhylla. Men litt skitt er da bare sunt, er det ikke?

Godt er det også at jeg har to små gutter som elsker dyr, for til tider er det nok av hybelkaniner som hopper rundt i huset. De biter jo ikke, så jeg ser ingen grunn til bekymring. Men jeg kan fastslå at de er som andre kaniner; de formerer seg fort.

En ting jeg ikke orker derimot, er skitne kaffekopper. Forstå det den som kan. Jeg klarer bare ikke å drikke av en skitten kopp. Nærmere bestemt en sånn kaffekopp med brunt belegg innvending, sånn som de blir etter en lang dags bruk uten en tur under vann og såpe.

Jeg er ikke så flink til å lage mat i et kjøkken som flyter over av oppvask og rot på benken heller. Det er bare å innse det. Etter å ha jobbet på storkjøkken i feriene, for gudene vet hvor mange år siden, klarer jeg det bare ikke. Når det er sagt, så bryr det meg ikke om kjøkkengulvet ikke er helt rent, eller om det flyter av leker. Bare jeg har tom oppvaskkum (jeg er en av de få som ikke har oppvaskmaskin) og plass på benken er jeg strålende fornøyd.

Uvasket og rotete hus, helt greit. Skitne kaffekopper og rot på kjøkkenbenken, absolutt ikke greit. Men det blir balanse av det, gjør det ikke?

Drømmereisen

– og verdens beste reisebyrå

Jeg kjenner at jeg trenger å reise bort litt av og til. Besøke nye steder, gå i nye gater, se nye landskap. Det er bare det at det ikke alltid er så lett å bare hive seg på et fly og lande et sted på andre siden av verden. Tross alt har jeg et hverdagslivs som skal og må leves. En gang i tiden kunne jeg nok ta en liten avstikker på impuls, men det er ikke like lett med to små i huset.

Da er det godt det finnes et eget reisebyrå i mitt hus! Her kan jeg når som helst stikke innom, og jeg finner alltid et passende sted jeg har lyst til å reise.

Reisebyrået er ganske enkelt bokhylla mi. Der finnes bøker som tar meg verden rundt, Chile, Cuba, Kina, Pakistan, Afghanistan, India, Australia, Italia, Frankrike, Norge, Somalia, Tsjetsjenia eller et annet sted. Det er bare å velge hvor jeg vil at reisen skal gå. Her er kjærlighet, slemme forbrytere, og familier som inviterer meg inn i sitt hus. Alt jeg trenger å gjøre er å plukke en bok fra hylla, krølle meg opp i sofaen og forsvinne inn i en ny verden.

I en hverdag med to små blir det jo ofte til at reisen deles opp i mange kortere og lengre besøk, men det gjør ingenting. Jeg får mitt lille pusterom og jeg får nye impulser. Jeg får se og lære om nye steder, og treffe nye mennesker. Hvilken herlig luksus å kunne stikke av slik, (nesten) akkurat når jeg vil!

PS! En av mine siste turer var til et lite fiskevær på Helgelandskysten. Det var en fantastisk opplevelse! Anbefales på det varmeste 🙂

20141120_100149

Tøff i pysjamas?

Eller tøff med frakk?

Noen dager står jeg opp og føler meg profffull av energi og pågangsmot. Det spiller ingen rolle hva jeg haler ut av klesskapet, for ingenting kan få meg til å føle meg på bånn en sånn dag. Det er jo ikke innpakningen som teller allikevel, men innholdet må vite. Og innholdet, det er av prima kvalitet! Jeg smiler til verden, uansett om den smiler tilbake eller ei. Dagen er toppers, enten det er sol eller regn.

Jeg er tøff i pysjamas, og jeg er tøff med frakk.

Noen dager haler jeg meg ut av senga og føler meg som et villfaren pinnsvin som bare vil krype inn i hulen sin igjen. Det spiller ingen rolle hva jeg haler ut av klesskapet, for uansett hva jeg dekker kroppen med, så føles det feil, feil, feil. Ballkjole og tiara, eller jeans og sliten genser. Same shit. Jeg føler helst for å bli under dyna uansett. Jeg smyger meg rundt, og om verden smiler til meg blir jeg overrasket, for jeg trodde jeg hadde usynlighetskappen min på. Sol fra skyfri himmel eller regn, det spiller ingen rolle, jeg legger knapt merke til det. I hodet mitt er det uansett tett tåke.

Jeg er ikke tøff i pysjamas, og heller ikke tøff med frakk.

Slow living

Noen ganger er det fint at livet ikke går så fort. Jeg mener at ikke alt må gå i full fart hele tiden. Livet her på Rivieraen er litt sånn “slow living”.

Ikke at jeg tror folk bevisst går inn for det. Det er bare sånn det er her. Om sommeren er det så varmt, og hvem orker vel da å kjøre på i ekspressfart? Jeg merker det på meg selv også. I varmen har jeg bare lyst til å slappe av i skyggen. Må jeg ut og bevege meg foretrekker jeg et litt bedagelig tempo, ellers renner jo svetten både oppover og nedover med en gang.

Men noen ganger går det meg på nervene at alt skal skje i “slow motion”. Kassadamene som skravler og skravler, med kunder og hverandre, mens de bruker en liten evighet på å scanne varene på båndet. Joda, det er fint at de er hyggelige med folk de kjenner, men det var denne berømte multitaskingen da… Virker ikke som de er så gode på det. Snakke og scanne på en gang er visst vanskelig det.

Så er det servitørene som lar deg sitte og vente og vente i det som synes som en heller lang evighet, mens sulten gnager i magen eller halsen tørster etter noe kaldt å drikke. Når de endelig kommer til bordet skjer det ofte uten smil, og så må man vente en god evighet til på å få hva det nå enn er man har bestilt.

Noen ganger lurer jeg på om det bare er jeg som blir irritert. Og andre utlendinger. For det har jeg opplevd. Jeg har flere ganger overhørt folk ved andre bord som klager over hvor tregt det går. Franskmennene synes ikke å la seg merke med dette snegletempoet i det hele tatt. Vel, de er jo født inn i det, om jeg kan uttrykke det sånn.

Som sagt, det er fint at ting ikke alltid går så fort. Jeg liker å nyte øyeblikket. Å kunne la meg synke ned i det uten å tenke på alt jeg skulle og burde ha gjort. Men det er en gang sånn at jeg foretrekker å dvele ved øyeblikket der jeg sitter på en benk og ser på bølgene som skyller mot stranden. Eller la blikket hvile på en vakker solnedgang under en rusletur. Det er fint å sitte i hagen og lytte til fuglenes skvalder. Bare la tankene vandre. Nyte det som er akkurat nå.

Derimot synes jeg det er vanskelig å slappe av og nyte øyeblikket der jeg står og venter i køen på supermarkedet. Eller på postkontoret. Eller mens jeg venter på maten eller regningen på en restaurant, mens jeg ser at ungene blir mer og mer rastløse. Da er ikke slow living avslappende lenger. Det er faktisk veldig stressende.