Med hu’e under armen og armen i bind…

Sånn føltes det i alle fall. Men alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Tenk deg at du reiser til et land langt, langt borte. Et land der du ikke kjenner språket, og der ikke innbyggerne snakker engelsk. I alle fall ikke mer enn noen standardfraser som “god dag”, “tusen takk” og “ha det”. Tenk deg så at du blir syk og må til legen. Eller barnet ditt blir sykt og må til legen. Siden poden ikke snakker selv, og ikke kan forklare hvor det gjør vondt, så er det din oppgave å forsøke å formidle til legen hva som er galt. Det er bare det at du vet ikke hva du skal si. Joda, du kan forklare i det vide og det brede på norsk, kanskje til og med på et annet språk. Men ikke på det språket legen snakker. Du er fortvilet og du føler deg hjelpesløs.

Tenk deg at du sitter rundt et bord i hyggelig lag. Alle smiler og ler, skåler og forteller historier om stort og smått. Diskuterer litt politikk kanskje. Eller en god bok eller film. Du smiler og ler du også. Men du skjønner egentlig ikke et kvekk av hva de snakker om. Du vet ikke om de diskuterer kveldens nyhetssending, dagens avisforside, været eller om de bare snakker om løst og fast. Du prøver å få med deg noen ord her og der, prøver å pusle sammen i ditt eget hode hva samtalen dreier seg om. Du smiler tappert og ler en liten latter, mens du panisk tenker “ikke spør meg hva jeg mener! Ikke spør meg hva jeg mener!”

Tenk deg at du møter et hyggelig menneske, som spør deg hvordan det går. For så mye har du lært deg av det nye språket nå, at du skjønner enkle høflighetsfraser. Du får frem et standard svar a la “jo takk bare bra, og du?” Mennesket smiler og forteller, stiller spørsmål. Du smiler, men kjenner at smilet stivner. Du blir stående, men kjenner at du helst ser at asfalten åpner seg og du blir dratt ned i hullet. Du kjenner deg flau, du kjenner deg dum. Du har jo vært her en stund nå. Burde kunne svare på enkle spørsmål. Du forstår endel av hva vedkommende foran deg sier. Hjernen jobber frenetisk for å finne ord, sette dem sammen til fraser som gir mening. Du åpner munnen for å svare, men tungen henger liksom fast et sted det inne. Det kommer til slutt noen lyder. Ble de til ord? Gav det mening? Du finner en unnskyldning og vrir deg ut av situasjonen så fort du bare kan.

Dette er slik jeg opplevde å ha det da jeg kom hit til Frankrike. Med i bagasjen hadde jeg fransk fra norsk skole. Jeg skal ikke skryte på meg noen god karakter, og fransk gramatikk hadde jeg overhodet ikke peiling på. Jeg kunne noen ord, noen fraser. Jeg hadde i det miste lært at det er viktig å være høflig på fransk. Si pent “god dag”, “vær så snill”, “tusen takk”. Men man kommer jo ikke langt med det i en samtale.

Jeg tok et “krasjkurs” i fransk like etter at jeg kom. Fire uker på skolebenken hver dag uken gjennom. Det hjalp litt. Rotet fram en bok med franske verb og en ordbok tjukk som et år. Gikk på med stoisk mot og sneglet meg gjennom “Charlie og sjokoladefabrikken” på fransk. Det tok sin tid.

Jeg begynte å forstå litt mer av hva folk sa. Så på tv, alle mulige slags program. Skjønte litt mer hver dag. Men det var det å snakke da. Ordene ble borte på veien fra hjernen til munnen, hvis ordene i det hele tatt dukket opp i hodet. Jeg lette og gravde i alle kriker og kroker, men noen ganger var det bare helt blankt.

De jeg hadde mest kontakt med var tålmodige med meg. De snakket sakte og tydelig for å gjøre det lettere for meg. Hjalp meg når jeg strevde med å finne ord. Godtok at jeg slo over på engelsk når jeg gikk helt i stå. Eller jeg gestikulerte som en gal, pekte og forklarte etter beste evne med de ordene jeg hadde til rådighet.

Så var det alle andre da. De jeg ikke kjente, og som heller ikke kjente meg. Som snakket i rasende fart og kikket liksom surt på meg når jeg ikke forstod. Eller som tok på seg den oppgitte minen når jeg strevde med å forklare mitt ærend. Sjelden har jeg følt meg så sint, så liten, så hjelpeløs, så frustrert. Min hevntanke var ofte “jeg snakker i alle fall flere språk enn deg, din dust!”

Nå er det over fem år siden jeg kom for å bli. Ting går litt lettere nå. Jeg kan ha samtaler med folk, selv dem jeg ikke kjenner. Ikke om alle de store tingene i livet, men om dagliglivets trivialieter i det minste. Jeg kan fortelle litt om hvordan det er i Norge. Jeg har ikke lenger en søvnløs natt før jeg skal til legen, der jeg går gjennom hva jeg skal si i et håp om å gjøre meg forstått. Jeg kom meg gjennom det første foreldremøtet på skolen og fikk med meg 90% av hva som ble sagt. Tror jeg da…

Å være uten språk på denne måten har gjort meg mye mer bevisst språkets makt. Hvor viktig det er, ikke bare for å gjøre seg forstått, men for å kunne føle tilhørighet. I språket ligger også nøkkelen til å forstå en kultur. Hvordan man snakker til hverandre i ulike sammenhenger forteller mye om samfunnets struktur og oppbygning. Det er ikke noe man går å tenker på sånn i det daglige, men det er en liten oppdagelse jeg har gjort underveis.

Jeg vil enda ikke si at jeg snakker “flytende fransk”, for jeg har enda et langt lerret å bleke. Det hender fremdeles jeg faller ut i sosiale sammenhenger når praten går fort. Eller når det brukes mange ord jeg ikke kan, slik at jeg mister tråden i samtalen. Jeg har hatt noen “God dag mann. Økseskaft”- opplevelser, og flere vil det sikkert bli. Men jeg har også opplevd etterhvert at jeg av og til tenker på fransk, uten at jeg tvinger meg selv til å gjøre det. Jeg kvier meg ikke lenger for å snakke det høyt. Det kom den dagen jeg sluttet å være redd for å snakke feil, men tenkte at “folk sier vel ifra om de ikke skjønner hva jeg mener”. At gramatikken ikke alltid er korrekt har havnet i kategorien “minor details”. Det sklir nok på plass etterhvert. Jeg har skjønt at det er viktigere å snakke enn å snakke riktig, sånn i første omgang. Da faller resten av bitene på plass av seg selv litt etter litt.

Jeg følte virkelig at jeg hadde hu’e under armen og armen i bind da jeg kom hit. Men som sagt, alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Regntid!

Det har blitt regntid på Rivieraen. Det er i alle fall det jeg kaller det. Sier jeg vinter, da tenker jeg på forventninger om snøflak som daler ned fra himmelen og gjør landskapet hvitt og vakkert. De forventningene har jeg pakket bort for lenge siden. Her faller bare regn hele vinteren gjennom. Når det ikke er sol da.

04112014 Olympus 001

Men det er fint med regn. Slipper å måke. Og særlig Storebror er i ekstase når det regner! Han elsker regn. Idag morges, før vi gikk til skolen, forklarte jeg ham at jeg hadde lagt sko som han kunne ta på inne på skolen, i sekken hans. “Støvler! Jeg vil ha støvler!” Jada, støvler nå, sko inne på skolen. Hvis du vil. Tenk om alle barn var så glade og fornøyde over å få på seg regntøy og gummistøvler! Det er en fryd, rett og slett. Aldri en protest.

På vei til skolen er vi begge kledd for regnværet i regnjakker og støvler. Storebror plasker fornøyd innom hver eneste vanndam i vår vei. Når vi nærmer oss skolen ser vi som vanlig de andre elvene som kommer rennende fra alle kanter. De fleste i sko og jakke, bærende på paraply. Det ser jo unektelig litt søtt ut, der de tripper avgårde med de små paraplyene sine. Så slår de norske genene inn for fullt. Herregud så upraktisk! Søtt, men helt borti natta spør du meg. Kan jo ikke løpe rundt og plaske i søledammer med småsko og paraply! Eller, selvfølgelig kan man det, hvis man har lyst til å være våt og kald resten av dagen… (med påfølgende forkjølelse…)

Vel fremme på skolen tar læreren imot oss som vanlig. Storebror har virkelig en praktisk sekk, sier hun, og trekker av regntrekket som følger med. “Hvordan funker dette her?” Jeg viser henne hvordan trekket er festet til sekken, og den lille lommen i lokket hvor det har sin plass. Han har sko i sekken, sier jeg. Hun ser ut i skolegården, på regnet som plasker ned. “Vi tar på ham skoene om vi ikke går ut i pausen idag, ellers er det jo praktisk med de støvlene”.

20141018_180957

Det slår meg igjen. Her vi bor leker ikke barna ute i regnet. Jeg vet de gjør det av og til på skolen, om det ikke regner veldig. Men det er jo ikke noe særlig å trekke ungene ut når de alle må skiftes fra ytterst til innerst etterpå fordi de ikke er kledd for å være ute i regn.

Jeg husker første dagen jeg kom til barnehagen med Storebror. Alle barna var ute og lekte, men så begynte det å regne. Alle inn i full fart. Det minnet meg på å spørre om han skulle ha med regntøy og støvler, tøfler til å ha inne. Sånt som jeg husket fra jeg engang jobbet i barnehage en bitteliten periode.

Nei, det er ikke nødvendig fikk jeg til svar. Når det regner er vi inne. Når det er kaldt også. Kaldt?! Når blir det egentlig kaldt her? Joda, 4 grader kan føles kaldt, jeg bestrider ikke det (selv er jeg en skikkelig frysepinn), men det er jo bare å kle seg deretter. Nei, her får jeg nesten ikke ungene ut når gradene kryper under 10, fortalte styreren meg. Vi så på hverandre. Hadde det vært sånn i Norge, sa jeg, så hadde vi ikke vært mye utenfor døra i løpet av året. Hun smilte tilbake. Jeg vet, svarte hun. “Selv er jeg belgisk, så jeg tåler regn, men her er det annerledes.”

20141018_181029

Derfor har det blitt sånn at Lillebror sendes i barnehagen på en regnværsdag som idag, iført sko og jakke. Han skal jo ikke utenfor døra allikevel om det drypper fra himmelen. Storebror får på seg regnjakke og støvler, og får lekt seg frydefult i vanndammene på vei til og fra skolen. Kanskje får han plaske litt i løpet av skoledagen også. Kanskje.

Når han kommer hjem, vil han rope ut “Leke i hagen, mamma! Splisj, splasj, splosj! Lage varm sjokolade!” (Det siste betyr å fylle lekebøttene med brunt sølevann, ikke nødvendigvis at han vil ha kakao.) Jeg lurer på hvor mange av klassekameratene hans som roper det?

 

Generelt kaos og en roteskuff

I huset vårt råder det ofte mer eller mindre kaos, selv om ting egentlig har sin faste plass, sånn mer eller mindre i alle fall. Og som så mange andre har vi en roteskuff (eller fler) der alt det som liksom ikke passer inn i resten av systemet havner.

Faktisk er det litt sånn i mitt eget hode også. Jeg har et slags arkivsystem oppi der (det har kanskje du også?), der det er en skuff for ferieminner, en annen for fagrelatert stoff, det er en for praktisk kunnskap, et “bursdagskartotek”, en for bardomsminner… Sånn kan jeg holde på. Jeg “arkiverer” etterhvert som jeg samler erfaringer og minner. Noe hører hjemme her, noe der. Men som i huset forøvrig, så er det alltid noe som liksom ikke hører helt hjemme noe sted. Og da går det i roteskuffen.

Roteskuffen er en sånn skuff vi ofte åpner for å legge noe nedi, men det er ikke så ofte vi tar oss tid til å se hva som faktisk ligger der. Når jeg en sjelden gang rydder i roteskuffen på kjøkkenet eller soverommet, blir jeg alltid overrasket over hva som faktisk befinner seg der. Det kan være ting jeg har glemt at jeg har, eller noe jeg har lett etter overalt uten å finne. Kanskje finner jeg en liten ting som minner meg på en god opplevelse, eller noe som minner meg om en mindre hyggelig opplevelse.

Sånn er det med roteskuffen i hodet også. Jeg slenger nedi saker og ting stadig vekk, og plutsellig kan en helt uventet tanke dukke opp fra “intet”. Tar jeg meg tid til å gå litt nærmere innpå denne tanken, så viser det seg som regel at den har sneket seg ut av roteskuffen.

Av og til har jeg så mange ideer og prosjekter romlende rundt i hodet at det kan være vanskelig å holde orden. Da er det enda lettere å slenge ting i roteskuffen, og det er ikke alltid så lurt har jeg skjønt. Det er en lettvint metode for å skape orden der og da, men i det lange løp ender jeg bare med å kaste bort tid på å lete rundt etter noe som egentlig har en fast plass (eller burde hatt det). Ekstra kjedelig er det når en god ide ved en feiltakelse havner i roteskuffen, for når jeg da har bruk for den så husker jeg ikke hvor jeg har arkivert den.

Derfor tar jeg av og til i bruk et gammelt triks når det flyter over i toppen; jeg rydder i huset, i bokhylla, i klesskapet eller hvor det måtte være. Fysisk rydding, å putte hver ting der den hører hjemme, hjelper meg også å sortere tanker og ideer. Det er akkurat som tankene da selv finner ut at “Oi! Jeg har en skuff der jeg hører hjemme!” Skulle det derimot ikke virke med denne metoden, da er det bare å ta på seg skoa og gå en lang tur, gjerne langs stranda eller i skogen, om jeg har muligheten til det. Litt vind i håret og sol eller regn på nesa kan også få orden i systemet. Eller om det ikke akkurat blir orden, så blir det i alle fall et slags system i rotet. Og det er da noe 🙂

Hva gjør du når det flyter over der oppe i hodet?

Nice 13112014 127

Balansekunst II

Om hybelkaniner, en støvklut på ferie og rene kaffekopper,

Jeg har ikke støv på hjernen, langt ifra. Faktisk så er jeg ikke engang sikker på hvor jeg har støvkluten hen, hvis jeg fremdeles har en. Kanskje har den tatt ferie på ukjent sted. Det ser i alle fall sånn ut når jeg drar fingeren over toppen på pianoet, eller over kommoden på Storebrors rom, eller i bokhylla. Men litt skitt er da bare sunt, er det ikke?

Godt er det også at jeg har to små gutter som elsker dyr, for til tider er det nok av hybelkaniner som hopper rundt i huset. De biter jo ikke, så jeg ser ingen grunn til bekymring. Men jeg kan fastslå at de er som andre kaniner; de formerer seg fort.

En ting jeg ikke orker derimot, er skitne kaffekopper. Forstå det den som kan. Jeg klarer bare ikke å drikke av en skitten kopp. Nærmere bestemt en sånn kaffekopp med brunt belegg innvending, sånn som de blir etter en lang dags bruk uten en tur under vann og såpe.

Jeg er ikke så flink til å lage mat i et kjøkken som flyter over av oppvask og rot på benken heller. Det er bare å innse det. Etter å ha jobbet på storkjøkken i feriene, for gudene vet hvor mange år siden, klarer jeg det bare ikke. Når det er sagt, så bryr det meg ikke om kjøkkengulvet ikke er helt rent, eller om det flyter av leker. Bare jeg har tom oppvaskkum (jeg er en av de få som ikke har oppvaskmaskin) og plass på benken er jeg strålende fornøyd.

Uvasket og rotete hus, helt greit. Skitne kaffekopper og rot på kjøkkenbenken, absolutt ikke greit. Men det blir balanse av det, gjør det ikke?

Drømmereisen

– og verdens beste reisebyrå

Jeg kjenner at jeg trenger å reise bort litt av og til. Besøke nye steder, gå i nye gater, se nye landskap. Det er bare det at det ikke alltid er så lett å bare hive seg på et fly og lande et sted på andre siden av verden. Tross alt har jeg et hverdagslivs som skal og må leves. En gang i tiden kunne jeg nok ta en liten avstikker på impuls, men det er ikke like lett med to små i huset.

Da er det godt det finnes et eget reisebyrå i mitt hus! Her kan jeg når som helst stikke innom, og jeg finner alltid et passende sted jeg har lyst til å reise.

Reisebyrået er ganske enkelt bokhylla mi. Der finnes bøker som tar meg verden rundt, Chile, Cuba, Kina, Pakistan, Afghanistan, India, Australia, Italia, Frankrike, Norge, Somalia, Tsjetsjenia eller et annet sted. Det er bare å velge hvor jeg vil at reisen skal gå. Her er kjærlighet, slemme forbrytere, og familier som inviterer meg inn i sitt hus. Alt jeg trenger å gjøre er å plukke en bok fra hylla, krølle meg opp i sofaen og forsvinne inn i en ny verden.

I en hverdag med to små blir det jo ofte til at reisen deles opp i mange kortere og lengre besøk, men det gjør ingenting. Jeg får mitt lille pusterom og jeg får nye impulser. Jeg får se og lære om nye steder, og treffe nye mennesker. Hvilken herlig luksus å kunne stikke av slik, (nesten) akkurat når jeg vil!

PS! En av mine siste turer var til et lite fiskevær på Helgelandskysten. Det var en fantastisk opplevelse! Anbefales på det varmeste 🙂

20141120_100149

Tøff i pysjamas?

Eller tøff med frakk?

Noen dager står jeg opp og føler meg profffull av energi og pågangsmot. Det spiller ingen rolle hva jeg haler ut av klesskapet, for ingenting kan få meg til å føle meg på bånn en sånn dag. Det er jo ikke innpakningen som teller allikevel, men innholdet må vite. Og innholdet, det er av prima kvalitet! Jeg smiler til verden, uansett om den smiler tilbake eller ei. Dagen er toppers, enten det er sol eller regn.

Jeg er tøff i pysjamas, og jeg er tøff med frakk.

Noen dager haler jeg meg ut av senga og føler meg som et villfaren pinnsvin som bare vil krype inn i hulen sin igjen. Det spiller ingen rolle hva jeg haler ut av klesskapet, for uansett hva jeg dekker kroppen med, så føles det feil, feil, feil. Ballkjole og tiara, eller jeans og sliten genser. Same shit. Jeg føler helst for å bli under dyna uansett. Jeg smyger meg rundt, og om verden smiler til meg blir jeg overrasket, for jeg trodde jeg hadde usynlighetskappen min på. Sol fra skyfri himmel eller regn, det spiller ingen rolle, jeg legger knapt merke til det. I hodet mitt er det uansett tett tåke.

Jeg er ikke tøff i pysjamas, og heller ikke tøff med frakk.

Slow living

Noen ganger er det fint at livet ikke går så fort. Jeg mener at ikke alt må gå i full fart hele tiden. Livet her på Rivieraen er litt sånn “slow living”.

Ikke at jeg tror folk bevisst går inn for det. Det er bare sånn det er her. Om sommeren er det så varmt, og hvem orker vel da å kjøre på i ekspressfart? Jeg merker det på meg selv også. I varmen har jeg bare lyst til å slappe av i skyggen. Må jeg ut og bevege meg foretrekker jeg et litt bedagelig tempo, ellers renner jo svetten både oppover og nedover med en gang.

Men noen ganger går det meg på nervene at alt skal skje i “slow motion”. Kassadamene som skravler og skravler, med kunder og hverandre, mens de bruker en liten evighet på å scanne varene på båndet. Joda, det er fint at de er hyggelige med folk de kjenner, men det var denne berømte multitaskingen da… Virker ikke som de er så gode på det. Snakke og scanne på en gang er visst vanskelig det.

Så er det servitørene som lar deg sitte og vente og vente i det som synes som en heller lang evighet, mens sulten gnager i magen eller halsen tørster etter noe kaldt å drikke. Når de endelig kommer til bordet skjer det ofte uten smil, og så må man vente en god evighet til på å få hva det nå enn er man har bestilt.

Noen ganger lurer jeg på om det bare er jeg som blir irritert. Og andre utlendinger. For det har jeg opplevd. Jeg har flere ganger overhørt folk ved andre bord som klager over hvor tregt det går. Franskmennene synes ikke å la seg merke med dette snegletempoet i det hele tatt. Vel, de er jo født inn i det, om jeg kan uttrykke det sånn.

Som sagt, det er fint at ting ikke alltid går så fort. Jeg liker å nyte øyeblikket. Å kunne la meg synke ned i det uten å tenke på alt jeg skulle og burde ha gjort. Men det er en gang sånn at jeg foretrekker å dvele ved øyeblikket der jeg sitter på en benk og ser på bølgene som skyller mot stranden. Eller la blikket hvile på en vakker solnedgang under en rusletur. Det er fint å sitte i hagen og lytte til fuglenes skvalder. Bare la tankene vandre. Nyte det som er akkurat nå.

Derimot synes jeg det er vanskelig å slappe av og nyte øyeblikket der jeg står og venter i køen på supermarkedet. Eller på postkontoret. Eller mens jeg venter på maten eller regningen på en restaurant, mens jeg ser at ungene blir mer og mer rastløse. Da er ikke slow living avslappende lenger. Det er faktisk veldig stressende.

Livet skal leves, ikke konstrueres

Jeg har fulgt debatten om sykefravær blant kvinner med et halv øye. I kommentarfeltet under en kronikk i Dagbladet (det hender jeg roter med ned til kommentarfeltet), var det en mann som påpekte noe jeg har tenkt over siden. At når vi kvinner sammenlikner oss med andre kvinner, så sammenlikner vi oss ikke med en annen kvinne, men med alle dem vi leser om, eller kjenner. Dvs at når vi leser om alle disse tilsynelatende vellykkede kvinnene som fikser alt fra å se bra ut, til å ha små englebarn, ryddige og vakre hus, hjemmelaget middag hver dag, og i tillegg ha tid til å blogge om det, ja da skal det ikke mye til for selv å føle seg mislykket og stressa.

Jeg tror at de færreste av disse kvinnene er like vellykkede på alle disse områdene. Noen prioriterer et ryddig og vakkert hus, andre å lage middag fra bunnen av, mens atter andre har fokus på å se bra ut. Jeg tror faktisk ikke at de mester alt dette på en gang, og i alle fall ikke hver eneste dag 365 dager i året.

Vi lever i en tid der det synes som mye av livene våre foregår på fb, instagram, twitter og i bloggspalter. Vi deler fragmenter av våre liv. Nøye utvalgte fragmenter som viser vår egen fortreffelighet og vellykkethet. Har vi en dårlig dag med grinete unger, skittentøyskurv som flyter over sine bredder, tomt kjøleskap og et hus der det ser ut som en tornado akkurat har passert, vel, så er det kanskje ikke det vi velger å utbasunere på sosiale medier. Vi går heller i bildearkivet og finner et koselig bilde av en smilende familie på søndagstur, og legger ut dette istedet.

Alle deler selvfølgelig ikke like mye av seg selv på sosiale medier. Og takk for det! Personlig synes jeg det kan bli litt i overkant vellykket til tider. For all del, det er hyggelig med bilder av smilende familier, lekende barn, en glad vennegjeng på tur. Men vi vet alle innerst inne at det er ikke sånn alle dager. Vi har dager der vi er sure og grinete, der vi krangler med partneren, og det er søndager da familieturen likner mer en katastrofe enn noe annet. Det holder vi klokelig for oss selv, for vi vil jo ikke at andre skal tro at vi ikke har det bra, at vi ikke takler alt som detter i hodet på oss.

Det er kanskje ikke så rart noen blir syke av forventningspresset vi utsettes for i alle kanaler. Glansede dameblader og tabloidavisene gir oss hele tiden råd og tips om hvordan vi skal bli mer vellykket på alle områder i livet. Hvor vi må reise, hvordan vi bør trene, hva vi bør spise…

Helt ærlig tror jeg folk er ganske lei alt dette. Jeg er i alle fall møkk lei alle velmente(?) råd om hvordan livet skal bli perfekt. For hvordan kan jeg vite at jeg har en perfekt dag om jeg aldri har hatt en dårlig dag? Hvordan skal jeg kunne fryde meg over gleden og latteren om jeg ikke også kjenner sorgen og tårene?

Jeg tror vi kan leve veldig gode liv selv om huset ikke er innredet etter trenden i siste boligmagasin. Jeg tror ikke vennene mine slutter å komme på besøk selv om huset ikke er nyvasket og strøkent til enhver tid. Jeg tror ikke ungene mine tar skade om ikke maten er økologisk og laget bra bunnen av hver dag. Og jeg tror slettes ikke jeg er en dårlig mor om de går avgårde om morgenen i bukser som har en grønskeflekk fra gårsdagens lek.

Jeg er et helt vanlig menneske. Jeg vet at uansett hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg spiser så skal jeg forlate denne verden en gang. Det er ikke noe jeg dveler for mye ved. Men jeg tenker endel på at den tiden jeg faktisk har her i verden, den har jeg lyst til å bruke på det som gir meg glede i livet. Og da kommer streben etter å ha en blankpolert fasade veldig veldig langt ned på lista. Livet mitt skal leves, ikke konstrueres.

Jeg tror at å ta ting litt som de kommer, og å bruke tid på familie og venner er noe av det som gir livet mest mening. Senk skuldrene og godta at alt ikke er perfekt (hvem er det forresten som setter standarden for hva som er perfekt??), så tror jeg du vil oppleve at livet slett ikke er det verste du har 🙂

Kulturmiks

– Takk for invitasjonen, vi kommer gjerne, men vi blir nok ikke så lenge.
– ???
– Ungene våre legger seg i halv ni-tiden, men vi prøver og ser hvordan det går. Vi går bare hjem når de blir trøtte.
– Legger de seg virkelig klokka halv ni?? Da har vi ikke engang rukket å spise middag! Hvordan får du det til?

Ja, hvordan får jeg til å legge ungene mine klokka halv ni en ukedag? Det er lurer mine franske venner på. For dem er dagen langt fra over på denne tiden. Familien er jo ofte ikke samlet hjemme engang før klokka sju om kvelden. Så skal det lages middag og spises, prates og koses. Når den prosessen er over og ungene er klare for sengen er klokka sen kveld, i alle fall fra et barns perspektiv. Dagen etter må mange av dem hales ut av sengen for å komme seg på skolen/i barnehagen i tide.

Når jeg forteller mine norske venner at ungene mine legger seg etter klokka åtte om kvelden, da får jeg blikk eller en liten kommentar om at “oi, er ikke det litt sent for en 2 åring?” Nå har jeg aldri bodd i Norge med barna mine, men jeg har inntrykk av at de fleste barn der legger seg i sju-tiden, så ja, mine barn legger seg sent, men altså ikke sent i forhold til sine venner her.

Jeg forstår forundringen både fra franske og norske venner og familie. Vi er vokst opp med ulike måter å organisere dagen på, og det gjelder alt fra arbeidstider til måltider og leggetider. Selv om det heter “when in Rome, do as the romans” så er det ikke alltid det føles helt naturlig, i alle fall ikke for meg. Jeg er nok temmelig indoktrinert med den “norske” måten å gjøre en del ting på, men jeg ser at jeg kan ikke tviholde på alt. Særlig ikke når det rett og slett ikke passer inn i det samfunnet jeg er en del av. Når ungene mine, selv han som har begynt på (før)skolen, sover 2 timer midt på dagen er det liten vits i å putte dem i seng kl sju bare for å bli ropt etter annethvert minutt i minst en time. Samtidig trenger jeg et pusterom før jeg selv tar kveld, og da ønsker jeg ikke at ungene mine skal være oppe til kl ti hver kveld.

Etter å ha prøvd litt ulike måter å organisere dagen på har vi kommet frem til vår måte, som er en miks av to kulturer. Jeg har tenkt som så at det ene ikke er mer riktig enn det andre, vi må bare finne det som funker for oss. Sånn er det jo med så mye her i livet. Det som passer deg, passer ikke meg og omvendt. Det handler om å innrette seg slik at man trives i sin egen hverdag. Jeg føler det som et privilegium å være del av to ulike kulturer i daglivlivet fordi det gir så mange muligheter til å sette selvfølgeligheter i et nytt perspektiv. Noen ganger har jeg nok lyst til å gå litt i vranglås og si at “dette synes jeg er helt teit, det er jeg ikke med på”. Men jeg prøver å stille med åpent sinn og ender ofte opp med et kompromiss, og det som regel uten å svelge en eneste kamel! At folk på “begge sider” opplever vår måte å gjøre det på som litt sær kan jeg fint leve med. Og jeg deler gjerne mine “hemmeligheter” med franske venner som godt kunne tenke seg litt mer egentid før klokka elleve om kvelden…