Den lille gutten min ser på meg med de store brune øynene sine. Han er blek og klamrer seg til hånden min. Jeg forsøker å holde meg rolig, men kjenner redselen gripe meg som en klo om hjertet. Hva skal jeg si til ham? Båten er fylt til randen av folk og noe er åpenbart galt. Rundt meg begynner folk å få panikk. Det er mørkt og båten føles langt fra trygg. Alt jeg ønsket var å skape en bedre fremtid for min sønn. Alt jeg ønsket for ham var et liv uten bomber, uten miner, uten den hvindende lyden av raketter som vilkårlig treffer husene vi bor i. Alt jeg ønsket for min sønn var at han skulle få være et barn som kunne leke utenfor huset uten redse. At han skulle få sove natten gjennom uten å våkne skrikende på grunn av mareritt etter alt han har sett og opplevd i sitt korte liv.

Er det her det ender? Er dette vårt siste øyeblikk på denne jord? Jeg klemmer hånden hans og prøver å smile, men kjenner at redselen er for sterk. Jeg legger armene mine beskyttende rundt ham og kysser ham på hodet. Om dette blir vår siste stund sammen, så skal jeg i alle fall holde fast på ham til siste slutt.

Jeg er selv mamma til to små gutter. Å lese om alle dem som prøver å ta seg over Middelhavet med livet som innsats i et desperat forsøk på å komme seg til en bedre fremtid i Europa gjør meg så uendelig trist og fortvilt. Jeg forstår så godt hvorfor de legger ut på denne ferden. De har ikke mer å tape. Bortsett fra livet. Tenk, de er faktisk villige til å satse livet sitt, livene til sine barn, i et håp om å kunne skape en bedre fremtid for dem i et land uten krig, uten bomber, uten et undertrykkende regime.

Jeg ser på guttene mine der de løper bekymringsløst rundt i hagen, eller der de ligger trygt og godt i sengene sine og sover for natten. Jeg prøver å forestille meg hvor langt jeg selv ville vært villig til å gå for å gi dem et bedre liv, dersom vi hadde levd under konstant krig og terror. Jeg tror jeg ville vært villig til å gå langt, veldig langt.

Jeg lurer på om politikerne rundt omkring i Europa noen ganger ser på sine egne barn og tenker i samme baner. Hvor langt ville de vært villige til å gå for at deres barn skulle slippe unna bomberegnet og snikskytterne? Ville de selv satt livet på spill for i et forsøk på å skape en bedre fremtid for sine barn?

Jeg leste akkurat at leserne av italienske og maltesiske aviser foretrekker at alle disse flyktningnene som drukner på veien over havet, forblir navnløse og ansiktsløse. De vil ikke lese personlige historier fra de overlevende. Mange legger igjen kommentarer som «la dem drukne».

Som om situasjonen ikke er tragisk nok, så finnes det altså mennesker som ikke ser ut til å bry seg et øyeblikk om den desperate situasjonen på andre siden av Middelhavet. Som ikke evner, eller ønsker, å sette seg inn i den håpløse situasjonen disse menneskene lever i. Ville de selv bare sittet der, fullstendig apatiske, om det var de selv som levde midt i krigen? Eller ville de gått ombord i en overfylt fiskebåt, i et håp om at det skulle bringe dem til en hverdag uten krig og sult?

«Er det nå vi skal dø, mamma?» « Ikke vær redd, skatten min. Mamma er her, og jeg holder deg i armene mine. Jeg er så uendelig glad i deg, gutten min. Lukk øynene og sov litt, når du våkner er alt bra skal du se.»