Minnefremkalling

Jeg ligger godt under dyna. Rent sengetøy som lukter friskt. En svak eim av sommer. Jeg lukker øynene og en liten stund er jeg igjen den lille jenta i senga på hytta ved sjøen en sommerkveld. Fra verandaen høres en svak summing av stemmer. Noen ler. Var det mamma? Tanten min? Farmor stikker hodet inn på rommet for å se om jeg sover. Snart kommer hun også og legger seg. I samme seng som meg. Det var den gangen jeg var så liten at jeg delte seng med farmor, selv om det bare var en enkeltseng inne på det lille soverommet. Så godt og så trygt å sovne slik i sommernatten.

Jeg trekker inn duften fra en flaske med solkrem. Den får meg til å tenke på varme dager på stranden med mamma den gang jeg var barn. Da hun hentet meg på skolen med strandbagen ferdig pakket i bilen. Vi spiste brødskiver med banan og hjemmelaget jordbærsyltetøy, og hadde saft på drikkeflaske.

Jeg hører måkene skrike en tidlig vårdag, og legger hodet mot veggen. Kjenner sola forsiktig varme et vinterfrossent ansikt. Et øyeblikk er jeg flere hundre mil lenger nord. Jeg sitter på en kaikant i Lofoten og hører bølgene skvulpe dovent mot stolpene under brygga.

Jeg åpner et glass med aprikossyltetøy. Smører et lag utover brødskiva. Tar en bit og tenker på pappaen min. På aprikossyltetøyet han hadde med hjem fra Krim etter å ha vært lenge borte.

Jeg hører denne bestemte fuglen synge (men har aldri fått taket på hvilken det er). Jeg må være rundt to år, kanskje snart tre. Bestefar er på besøk, og vi sitter på den hvite benken foran garasjen og spiser vaniljeis med sjokoladetrekk, som han har hatt med seg i en blå og hvit papirpose.

Jeg går ut døren en kjølig morgen. Det er en svak eim av brent ved i luften. Jeg lukker øynene og trekker pusten dypt. Et lite øyeblikk står jeg i snøen utenfor hytta på fjellet i påsken, full av forventning foran dagens skitur med Kvikklunsj og appelsiner i sekken. Ansiktet innsmurt med solkrem og kuldekrem, og hver morgen en diskusjon med mamma om jeg ikke kunne få på ullgenseren før all denne kremen.

Jeg sitter i hagen sent en kveld og ser opp på stjernene. Tenker på alle de ulike stedene jeg har fått muligheten til å beundre dette vakre synet; Østlandet, Nord-Norge, Pakistan, Zimbabwe, India, Sri Lanka, Frankrike….

Så mange minner som kan fremkalles ved hjelp av lukter, smaker, en liten lyd eller synet av noe. Jeg føler meg så heldig som har fått lov til å samle så mange av dem. Og jeg føler meg så taknemlig for alle de flotte menneskene og stedene som rommes av dem.

Advertisements

Er det nå vi skal dø, mamma?

Den lille gutten min ser på meg med de store brune øynene sine. Han er blek og klamrer seg til hånden min. Jeg forsøker å holde meg rolig, men kjenner redselen gripe meg som en klo om hjertet. Hva skal jeg si til ham? Båten er fylt til randen av folk og noe er åpenbart galt. Rundt meg begynner folk å få panikk. Det er mørkt og båten føles langt fra trygg. Alt jeg ønsket var å skape en bedre fremtid for min sønn. Alt jeg ønsket for ham var et liv uten bomber, uten miner, uten den hvindende lyden av raketter som vilkårlig treffer husene vi bor i. Alt jeg ønsket for min sønn var at han skulle få være et barn som kunne leke utenfor huset uten redse. At han skulle få sove natten gjennom uten å våkne skrikende på grunn av mareritt etter alt han har sett og opplevd i sitt korte liv.

Er det her det ender? Er dette vårt siste øyeblikk på denne jord? Jeg klemmer hånden hans og prøver å smile, men kjenner at redselen er for sterk. Jeg legger armene mine beskyttende rundt ham og kysser ham på hodet. Om dette blir vår siste stund sammen, så skal jeg i alle fall holde fast på ham til siste slutt.

Jeg er selv mamma til to små gutter. Å lese om alle dem som prøver å ta seg over Middelhavet med livet som innsats i et desperat forsøk på å komme seg til en bedre fremtid i Europa gjør meg så uendelig trist og fortvilt. Jeg forstår så godt hvorfor de legger ut på denne ferden. De har ikke mer å tape. Bortsett fra livet. Tenk, de er faktisk villige til å satse livet sitt, livene til sine barn, i et håp om å kunne skape en bedre fremtid for dem i et land uten krig, uten bomber, uten et undertrykkende regime.

Jeg ser på guttene mine der de løper bekymringsløst rundt i hagen, eller der de ligger trygt og godt i sengene sine og sover for natten. Jeg prøver å forestille meg hvor langt jeg selv ville vært villig til å gå for å gi dem et bedre liv, dersom vi hadde levd under konstant krig og terror. Jeg tror jeg ville vært villig til å gå langt, veldig langt.

Jeg lurer på om politikerne rundt omkring i Europa noen ganger ser på sine egne barn og tenker i samme baner. Hvor langt ville de vært villige til å gå for at deres barn skulle slippe unna bomberegnet og snikskytterne? Ville de selv satt livet på spill for i et forsøk på å skape en bedre fremtid for sine barn?

Jeg leste akkurat at leserne av italienske og maltesiske aviser foretrekker at alle disse flyktningnene som drukner på veien over havet, forblir navnløse og ansiktsløse. De vil ikke lese personlige historier fra de overlevende. Mange legger igjen kommentarer som «la dem drukne».

Som om situasjonen ikke er tragisk nok, så finnes det altså mennesker som ikke ser ut til å bry seg et øyeblikk om den desperate situasjonen på andre siden av Middelhavet. Som ikke evner, eller ønsker, å sette seg inn i den håpløse situasjonen disse menneskene lever i. Ville de selv bare sittet der, fullstendig apatiske, om det var de selv som levde midt i krigen? Eller ville de gått ombord i en overfylt fiskebåt, i et håp om at det skulle bringe dem til en hverdag uten krig og sult?

«Er det nå vi skal dø, mamma?» « Ikke vær redd, skatten min. Mamma er her, og jeg holder deg i armene mine. Jeg er så uendelig glad i deg, gutten min. Lukk øynene og sov litt, når du våkner er alt bra skal du se.»

Havet som skiller krig og fred

Hver dag ser jeg utover det blå Middelhavet. Noen dager ligger det og glitrer i solen, andre dager er det grått og opprørt. Noen dager ser jeg frem til at vanntemperaturen skal stige så jeg kan legge på svøm i det blå vannet. Men når jeg ser utover det samme havet idag har jeg lyst til å grine, jeg har lyst til å skrike høyt i sinne og frustrasjon.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

På bare få dager har flere hundre mennesker druknet i dette havet. Igjen. Jeg leser det samme om og om igjen i avisene. Skrøpelige båter, fullstappet med desperate mennesker på flukt fra krig og terror. Desperate mennesker som har betalt astronomiske summer til kyniske menneskesmuglere i håp om et bedre liv i Europa. Mange av dem blir istedet igjen på havets bunn, et sted på veien mellom stedet de flyktet fra og drømmen om Europa.

I skrivende stund kjemper barn, kvinner og menn en desperat kam i vannet. En kamp for å overleve. De har ingen redningsvester, de aller færreste av dem kan svømme. For hvert minutt de tilbringer i vannet, for hvert minutt de klamrer seg fast til vrakdeler av en synkende båt, er sjansene for at de overlever dette mindre og mindre.

Når skal Europas politikere forstå at det ikke hjelper å bygge murer rundt Europa for å stoppe disse desperate menneskene? Når skal de forstå at disse desperate menneskene faktisk er akkurat det; desperate mennesker hvis eneste ønske er å leve i fred og fordragelighet i et land uten krig, uten frykt for at hver dag kan være deres siste?

Dette er desperate mennesker som hver og en har et navn og en historie. Hver eneste en av dem har en familie som desperat venter på nyheter om at deres kjære har klart å krysse dette havet som ligger mellom krigen og freden.

Jegs er utover det blå Middelhavet der det glitrer i solen idag, men jeg kjenner ingen glede over synet på en dag som denne. Jeg har klump i halsen og tårer i øynene. Er det ikke nok nå? Hvor mange flere skal måtte gå til bunns i Middelhavet før Europas politikere drar hodet opp av sanden og innser at de må gjøre noe?

Og mens jeg sitter her og spør meg selv om det, så har enda flere barn, kvinner og menn tapt kampen mot havet på sin vei mot drømmen om Europa.