Foreldreansvar

Fredag 15. august, på Indias uavhengighetsdag, talte statsminister Narendra Modi til folket. Blant de emnene han berørte i talen sin var vold mot kvinner og det enorme antallet voldtekter som finner sted i India hver dag. Modi oppfordret sine landsmenn til å ta ansvar for sine sønner og deres handlinger, istedet for å legge skylden på ofrene. Det er et viktig punkt Modi berører her. I et land som India, der menn for forrang fremfor kvinner, der sønner har alle rettigheter mens døtre har få, sitter tradisjonell tankegang godt fast. En voldtatt kvinne er selv skyldig, fordi hun må ha villedet mannen til å begå denne handlingen. En voldtatt kvinne er en skam for familien, en sosialt utsøtt. For en mann som begår en voldtekt er det lite sannsynlig at han rammes hverken av sosial fordømmelse eller av en rettskraftig dom. Familien beksytter sine døtre som best de kan, for selv bare et dårlig rykte (sant eller usant) kan gjøre det vanskelig å få dem giftet bort. Den sosiale kontrollen med kvinner er nærmest total, og de har liten mulighet til å bevege seg fritt, bortsett fra mellom hjem og skole og evt jobb. Få av dem er ute etter mørkets frembrudd uten følge av et eller flere familiemedlemmer, fortrinnsvis en far eller bror. Sønner kan bevege seg fritt og kommer og går når det passer dem.

Jeg synes det er modig og flott av Modi å ta opp disse emnene. Seksuell trakassering er et tabu emne i India, selv om det rammer nesten alle landets kvinner. De trakasseres på gaten, på bussen, på arbeidsplassen, selv i sitt eget hjem. Det er flott at det tas skritt for å bevisstgjøre landets politi og rettsvesen om kvinners rettigheter, ikke minst rettighetene til egen kropp. Til dags dato er indiske kvinner mer å regne for en manns eiendom (først tilhører hun farem, deretter ektemannen) enn selvstendige individer. I noen familier og samfunnsklasser er dette i endring, men dette er en prosess som tar tid, og det er bra at myndighetene nå tar noen grep i håp om å få fortgang i prosessen.

Hva som er spesielt med Modis tale er at han sier rett ut av foreldrene må ta ansvar for sine sønner. I det ligger at de må oppdra sønnene til å respektere kvinner, både kvinner i egen familie, men også ukjente kvinner de møter. Og her er vi ved sakens kjerne. Vi som er foreldre, uansett hvor vi bor i verden, har alle et ansvar for å lære våre barn respekt for andre mennesker, både kvinner og menn. Voldtekt er ikke et ukjent eller ikke-eksisterende problem selv i vårt samfunn. Vi har også sønner som voldtar og døtre som lider på grunn av dette. Selv i vårt samfunn følger skammen en kvinne etter en voldtekt. Mange er de som mener at en kvinne ikke er helt uten skyld om hun er offer for en voldtekt. Selv i vårt rettssystem hører vi at kvinner må bevise sin uskyld i en voldtektssak, mer enn jeg har inntrykk av at overgriperen må. Spørsmål om kvinnens bekledning og oppførsel stilles for å frita mannen for ansvaret for overgrepet. Her er vi på like ville veier som India. Et offer for en voldtekt har aldri “delt skyld”. Kort skjørt, påvirket av alkohol, flørtende oppførsel, ja vel. Det legitimerer aldri at en mann kan ta seg til rette og ta henne med makt. Om kvinnen sier nei, da sier hun nei. Dette er noe vi må lære våre barn, både jenter og gutter. Om det er noe som i fremtiden vil få meg til å føle meg totalt mislykket som forelder, så er det om en av mine sønner skulle begå en voldtekt. Da har jeg totalt mislykkes i å lære ham respekt for andre mennesker. Etter min mening er noe av det viktigste vi kan lære våre barn at alle mennesker har krav på å bli behandlet med verdighet og respekt, uansett kjønn, opprinnelse eller religion.

Advertisement

Tanker en sensommerdag

Vi skriver midten av august og sommeren er på hell. Mer i Norge enn her i Frankrike, men jeg er jo fremdeles skandinav i blodet og kjenner at nå skal det bli deilig med høst snart. Jeg ser i grunnen meg selv som et sommer-menneske, men det stemmer nok ikke helt. Jeg liker sommeren, med bading og uteliv, lette klær og sandaler på foten. Men jeg elsker høsten med trærne kledd i gylne farger og løv som blåser i vinden.

Siden det enda er litt sommer, skal jeg ikke dvele for mye ved høsten dagen idag. Jeg skal nyte det som er igjen av sommeren med alle dens gleder, men om noen uker skal jeg fryde meg over en ny årstid. I mellomtiden deler jeg denne lille teksten jeg skrev på en annen blogg for noen år siden.

Høsten kommer tidsnok

Det er tidlig august. Sommeren er på hell. Varmen har vært heftig en stund nå. Heftig til å være Norge. Varmt nok til å være nær Middelhavet eller et sted i Asia. Men nå er det snart over. Luften vil ikke lenger være het, men få et skarpt drag. Vinden vil ikke lenger komme med bud om varme dager, men bærer snart med seg beskjed om kaldere, klarere tider. Himmelen vil bli høyere og solen lavere. Gresset vil ikke lenger være vått av dugg om morgenen, men av regnet som falt om natten. Jeg vil ikke lenger lese lette bøker på stranden eller i solveggen, men krype under teppet i sofaen med mer krevende lektyre. Det vil ikke lenger være sval hvitvin i glass som dugger, men en rykende kopp med te som dufter av krydder fra fjerne himmelstrøk. Det er ikke lenger sommerens lyse netter som skinner, men levende lys i hver en krok av min stue. På føttene har jeg ikke lenger sandaler, men gummistøvler for å holde meg tørr på beina. Blomster i alle regnbuens farger må vike plass for gyllent løv som drysser av trærne i høstens milde, klare bris. Men enda sitter jeg her og nyter de siste kveldene med sommerlys fra himmelen selv, og fremdeles er det hvitvin i glasset og føttene skal være kledd i sandaler noen dager til. I fanget ligger en bok som hverken er lett eller tung, men sånn midt i mellom. Akkurat som dagene i august. Og høsten? Ja, høsten kommer tidsnok. (publisert på Forfatterbloggen 5. august 2008)

Intet nytt under solen, dessverre

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

Balansekunst

Vi lever i en verden der alt går så fort, der vi pådyttes informasjon fra alle hold og der vi forventes å løpe fra det ene til det andre uten stans. Selv er jeg en mester i å stresse meg selv i det daglige, selv når jeg ikke har noen som helst grunn til å stresse med noe som helst.

For mange handler det om den berømte tidsklemma, men jeg er en av de heldige som ikke er nevneverdig berørt av den. Eller? Det må jo være en grunn til at jeg stresser?

For tiden er det barn som gjelder mer enn karriere, allikevel skulle jeg gjerne få jobbet litt i de timene de er i barnehagen. Som de timene flyr! Det er så mye som skulle vært utrettet på de timene, og jeg får det bare ikke til.

Når det er sagt, så har jeg jobbet litt med en strategi, om jeg kan kalle det det. Fra å være en kontrollfrik som synes ryddig og rent hus er å foretrekke fremfor kaos og støv, så har jeg lært meg til å la vaskebøtta stå mens ungene er ute av huset. Ikke rydder jeg manisk heller, bare der det er aller mest nødvendig (er noe dritt å skli bortover kjøkkengulvet på en barnebok eller lekebil. Jeg var aldri god på skateboard.) En gang i uken må det likevel litt husvask til, men det blir med det mest nødvendige (alle med småbarn vet at etter en uke må kjøkkengulvet vaskes enten man liker det eller ei, om man ikke skal bli hengende fast).

Så var det det med trening da. Huff og huff, alt tar tid. Organisert trening har aldri helt vært min greie, så nå sporter jeg når jeg har anledning til det. Har i grunnen sluttet å kalle det trening, høres mer avslappende og morsomt ut å sporte litt når jeg har tid. En joggetur, en runde på sykkelen, eller bare en gåtur. Alt ettersom jeg føler for. På den måten får jeg litt trim, men jeg trenger ikke bli stressa om jeg har gått glipp av en treningsøkt.

Ellers er det mye jeg kan gjøre i hverdagen som i sum bidrar til å holde meg i form. Jeg tar med ungene på tur, jeg går til fots til nærbutikken, jeg pusler i hagen. Storhandel er for meg et mareritt, Jeg synes rett og slett det er dørgende kjedelig, men mat og bleier må vi nå en gang ha. Derfor raser jeg en gang i blant avgårde til en diiiiiger butikk, og med handlelista klar i hånda og penn for avkryssing raser jeg på kryss og tvers. Etter en time med handlevogna har jeg fått litt trim på kjøpet, så var det ikke helt bortkastet allikevel.

Så var det dette med mat da. Et sunt og balansert kosthold. Jammen ikke lett å følge alltid, når kroppen skriker etter sjokolade og fornuften sier “spis et eple”. Da sier jeg ofte som Ole Brumm, ja takk begge deler! For jeg blir i dårlig humør av å presse meg selv til å spise noe jeg ikke har lyst på, og enda mer i dårlig humør om jeg konstant skal bekjempe ethvert søtsug som dukker opp. Jeg er nå engang glad i både kaker og godis, og har funnet ut at det handler om å finne balansen mellom “fornuft og følelser” her som i alt annet.

Jeg strever, som så mange andre, med en stadig tilbakevendende dårlig samvittighet over det som skulle vært gjort eller burde vært gjort, og en følelse av at jeg ofte ikke strekker til i hverdagen. Men en dag våknet jeg og tenkte at jeg orker ikke lenger en gang late som om jeg er “little miss perfect”, dette går bare ikke lenger. Selvsagt var det ikke gjort på minutter og endre vaner og innstilling. Det har vært en prosess å løsrive seg fra en forestilling om et skinnende rent og ryddig hus til enhver tid, en sunn sjel i et sunt legeme osv. Litt etter litt har jeg lempet på kravene til meg selv, og sakte men sikkert har følelsen av å løpe med hodet først mot veggen avtatt. Jeg stresser meg fortsatt opp over både det ene og det andre, men jeg jobber med den saken også. I det miste stresser jeg ikke lenger med å vaske og rydde, eller har dårlig samvittighet for at jeg burde ha trent.

Under mottoet “noe er bedre enn ingenting” har vi det helt fint i vårt stadig noe kaotiske hus, som i alle fall er litt rent og ikke bare skittent. Jeg har det fint med meg selv når jeg finner tid til å sporte for meg selv, eller jeg drar med familien ut på tur. Har jeg lyst på et eple, spiser jeg et eple, og har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg litt sjokolade.

Alt i alt så handler det om å kunne balansere de ulike kravene vi møter i hverdagen på en måte vi kan leve med. Jeg har ingen oppskrift på det gode liv, men jeg har skjønt at det blir bedre av å trene balansekunst regelmessig 🙂