Noe å gruble over

Jeg har akkurat lest ferdig Marta Breens bok “Hele Norge baker ikke”, og nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker. Det er noe med det hun skriver om den neste generasjonen at de er så snille og pliktoppfyllende. At vår generasjon er mer konservative enn våre foreldre. At vi muligens er i ferd med å selvrealisere oss tilbake til kjøkkenbenken. At ingen lenger vil kalle seg feminist fordi da blir man straks skjellt ut i enhver diskusjon.

Jeg sitter og tenker over hvordan jeg trodde livet skulle bli etter endt studietid, og hvordan det faktisk ble. Lurer på om jeg har forrådt mine medsøstre ved å være hjemme så lenge. Ikke at det var sånn jeg ønsket å ha det, men at det var sånn det ble siden jeg flyttet til et annet land og ikke kan påstå overfor en arbeidsgiver at jeg behersker språket både muntlig og skriftlig.

Jeg tenker på hvordan forholdene er i Norge kontra hvordan forholdene er i Frankrike. At Norge har kommet lenger, men enda ikke er i mål. At Frankrike enda har en lang vei å gå.

Jeg ble minnet på hvordan mange diskusjoner om likestilling ofte dreier over på «naturlige forskjeller» mellom kjønnene. Hvordan likestillingsspørsmålet hele veien har dreid seg om kvinners stilling, kvinners rettigheter, kvinners muligheter. At det nå også må handle om menns rettigheter for eksempel i forhold til omsorgen for barn både når det gjelder permisjon og barnefordeling.

Breen tar også for seg skjønnhetstyrraniet og kroppspresset, individualisme vs kollektivet. Igjen blir jeg sittende å gruble. Bruker jeg sminke først og fremst fordi jeg selv har lyst eller fordi jeg hele tiden blir utsatt for skjønnhetsindustriens salgsknep? Liker jeg å gå med høyhælte sko fordi jeg synes det er fint, eller er det fordi jeg er fanget i en forestilling om at kvinner tar seg best ut i høye hæler?

Det synes kanskje som små spørsmål, men for meg er det biter av et større hele. Så mange forestillinger jeg tar for gitt, selv om jeg ser på meg selv som en oppegående og frigjort kvinne.

Da jeg var yngre var jeg nok mer kjent for å være rødstrømpe enn det jeg har gitt uttrykk for å være de siste årene. Men etter å ha lest denne boka merker jeg at det er mange av spørsmålene og tankene Breen tar for seg som har ligget og kvernet der et sted i bakhodet hele tiden.

Jeg har i alle fall tenkt til å slippe de tankene frem igjen, for en ting er sikkert, kampen for like rettigheter og likeverd mellom kjønnene er ikke over.

 

#GirlsAtDhabas

Kvinner i Pakistan har bestemt seg for å innta offentlige plasser dominert av menn. Det roper jeg et høyt hurra for!

Det synes kanskje som en bagatell for oss her i Vesten, men faktum er at kvinners bevegelsesfrihet i land som Pakistan og India er svært begrenset, og frekvensen av seksuell trakassering er skremmende høy.

Kvinner i Vesten opplever også seksuell trakassering, og vi må stadig gjøre risikovurderinger når vi beveger oss alene ute nattestid. Vi har allikevel bevegelsesfrihet i det offentlige rom, vi bedriver hvilken sport som helst og vi kan i prinsippet bli hva vi vil med tanke på utdanning og profesjon.

Dette er rettigheter mange kvinner i andre land kan se langt etter foreløpig. Selv i et land som India, som skryter av å være verdens største demokrati, lever mange kvinner under særdeles dårlige kår, og de er ansett som mindre verdt enn menn.

Pakistan ligger enda lenger etter, og Afghanistan enda lenger bak. Jenter avspises med lite eller ingen utdannelse, og de kan slett ikke bli hva de vil. Det er heller ingen selvfølge at de kan fortsette å jobbe etter at de er gift, selv om de har høyere utdannelse.

Jeg har selv truffet indiske jenter som planla universitetsutdannelse, men som helt åpent og ærlig fortalte at hvorvidt de får brukt denne utdannelsen etter at de er gift kommer helt an på ektemannen og hans familie. For det er ikke jenta selv, men svigerfamilien som avgjør dette. Det hjelper ikke å selv komme fra en progressiv familie, om man gifter seg inn i en familie med mer konservative holdninger hva gjelder kvinners plass i samfunnet og familien*.

Jeg er en stor tilhenger av utdanning for alle, både jenter og gutter. Samtidig tror jeg det er viktig, i alle kulturer, å innprente det faktum at kvinner og menn har lik verdi som mennesker.

Vi kaller oss likestilte i Vesten, men faktum er at vi er ikke helt i mål enda. Ja, det er mye bedre enn det var, men støtt og stadig kommer man over skremmende holdninger selv blant vestlige menn om at kvinner som voldtas kan takke seg selv fordi hun var kledd sånn og sånn, eller hadde en flørtende fremferd, eller gikk alene hjem. Det vitner om et kvinnesyn som hører til på skraphaugen.

Vi rister på hodet når vi hører slike argumenter fra indiske dommere, men de samme holdningene finnes blant våre egne dommere også. De er kanskje litt pyntet på, litt mindre direkte, og får ikke så mye pressedekning. Men de er der.

Tilbake til de pakistanske kvinnenes initiativ om å gi kvinner en plass i et offentlig rom som er dominert av menn. De er modige, for dette er noe som vil provosere mange. De setter seg selv i en utsatt posisjon, og de risikerers sitt eget navn og gode rykte. For sånn er det i Pakistan, India, Afghanistan, og andre land med.

I disse kulturene er det lett å pådra seg et “dårlig rykte” som forringer ens muligheter her i livet, og det går også utover familiens navn og rykte. Jeg håper disse kvinnenes familier støtter helhjertet opp om det de gjør, at de sender signaler til omverdenen om at kvinner er selvstendige individer med rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At det er en selvfølge at det er sånn det skal være. At de er stolte over hva deres døtre og søstre gjør, ikke bare for seg selv, men for sine medsøstre og etterfølgere.

Å endre et samfunns holdninger til det ene eller det andre er ikke gjort over natten. Men jeg håper at det disse kvinnene gjør er med på å skape et skifte i riktig retning.

*I 2002 gjorde jeg feltarbeid til min hovedfagsoppgave i antropologi i Bangalore i India. I den forbindelse snakket jeg med over 60 kvinner i alderen 16 til 60 år. Det er liten grunn til å tro at forholdene har forandret seg vesentlig for majoriteten av kvinner siden den gang.

I tiden som følger…

Tre dagers landesorg er over, men den franske presidenten har erklært at vi kan vente oss unntakstilstand i ytterligere tre måneder.

Imorgen skal han legge frem forslag til grunnlovstillegg som er en direkte konsekvens av fredagens terrorangrep i Paris. Det innebærer blant annet retten til utvidet overvåkning og muligheten til å frata borgere med dobbel nasjonalitet deres franske statsborgerskap.

Ellers går livet sånn omtrent som normalt for den gjengse befolkningen, selv om vi merker at ting ikke er helt som vanlig. Mer synlig politi, krav om legitimering om du vil sende en pakke som veier mer enn 250 gram, skjerpet sikkerhet ved skolen er noe av det vi nå forholder oss til.

Barna synes kanskje det er morsomt at levering og henting på skolen foregår med litt andre rutiner enn normalt, mens vi voksne tenker helt andre tanker. Og helt ærlig så vet jeg ikke om denne typen sikkerhetstiltak har så mye for seg. Ungene er jo fremdeles på skolen hele dagen, og vi må jo levere og hente. Dessuten tror jeg ikke en barneskole er det primære målet for terrorister. Jeg håper i alle fall ikke det.

Vel, uansett er det ikke annet å gjøre enn og la livet gå videre, og håpe planer om fremtidige attentat vil bli avslørt og stoppet, både her og i andre byer.

Er jeg mer verdt enn andre?

Det er skremmende når terrorister slår til i landet der jeg bor. Jeg er forderdet, men ikke sjokkert. Jeg er trist og jeg er sint. Naturlig nok.

Men jeg er snart enda mer opprørt over det faktum at når det smeller i våre egne nærområder, dvs i hjertet av Europa, så går folk av hengslene for å vise sin støtte. Både vanlige folk og statsledere verden over.

Som så mange andre stiller jeg spørsmålet om hvor all denne støtten og solidariteten er når det smeller andre steder i verden. Som i Beirut, Kabul, Peshawar, Baghdad, Abuja, for å nevne noen.

Jeg holder fast ved at jeg synes terror mot uskyldige mennesker er en feig og uakseptabel handling. Uansett hvor i verden angrepene finner sted, uansett hvem som står bak.

Hvert eneste menneskeliv tatt av terrorister er en tragedie, uansett hvor i verden de bor.

Kropp er kropp

Fifi von Tassel kastet klærne på tv sist fredag, og noen satte visst tacoen i halsen under dansen. Hvorfor i all verden gjorde de det?

Ja, det lurer jeg faktisk på. Det hevdes at dette ikke var passende for barn. Hva var det som ikke var passende for barn her? At damen kastet klærne eller at hun ikke passer dagens kroppsideal?

For helt ærlig. Våre barn eksponeres for lettkledte damer i seksualiserte posisjoner over alt. I musikkvideoer, i reklame, i ukeblader som finnes i de fleste hjem.

Så stiller jeg spørsmålet: Dersom det hadde vært en slank og smekker ung kvinne, kledd i åletrange klær og med dyp utringning som fremførte en frisk og spenstig låt mens hun vrikket på rumpa og smøg seg tett rundt mannlige dansere, ville de samme menneskene da satt tacoen i halsen og ropt at dette er upassende for barn? Neppe.

Dette koker (for meg i alle fall) ned til at noen mener vi burde forskånes for å se annet enn perfekte kropper i beste sendetid, i alle fall dersom de ikke beholder alle klærne på og er tilkneppet til halsen.

Det er jo ikke bare Fifi von Tassel som får pepper for kroppen sin. Sangeren Adele har også fått høre at hun er for tykk. Superstjernen Kate Winslet likeså, for å nevne bare et par eksempler. Flotte, formfulle kvinner alle sammen!

Vi er skapt forskjellige, noen er høye og noen er lave. Noen er tynne og noen er tykke. I dagens retursjerte, likes-jagende samfunn er det befriende å se at noen står frem og viser at de elsker kroppen sin. Selv om de ikke tilbringer utallige timer i helsestudio. Selv om kroppen de viser frem ikke er innenfor malen noen har satt for det perfekte.

Faktisk synes jeg vi har godt av å eksponeres mer for kropper i alle former og fasonger. Det er jo sånn virkeligheten er.

Eller hva?

Nå er det jul igjen! – vel, snart i alle fall….

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Julepynten er i ferd med å komme opp rundt omkring i butikker og kjøpesentre, julens lekekataloger er kommet og julekalenderne er i salg. Vi kan visst ikke bli påminnet tidlig nok om hvilken høytid som nærmer seg, og hva som er det viktigste med den.

I skolen her i Frankrike lærer de ikke om julen som en feiring av Jesu fødsel. (I det hele tatt lærer de null og niks om noen som helst religion/høytid.) Julebudskapet er at “Nå kommer nissen!” Julesangene de lærer er alle om nissen som er på vei med gaver til deg og meg. Fint, jeg kan godt klare meg uten det kristne budskapet. Men, jeg synes allikevel det er betenkelig at skolens julebudskap utelukkende synes å handle om noe materielt, nemlig gaver.

Kirken var de første til å “kuppe” julen, da de bestemte at det ikke lenger var en fest til solens ære, men istedet en feiring av Jesu fødsel. Nå har kirken måttet se seg overkjørt av handelsstanden, som virkelig har presset på for at vi skal forstå hva som er aller viktigst med julen, nemlig gaver. Hauger av gaver til alle mann!

For all del, jeg er ikke imot gaver. Jeg liker godt både å gi og å få gaver selv. Men jeg synes det er trist å se hvilket gavehysteri julen har utviklet seg til.

Særlig barn dynges ned med gaver hver jul. Jeg vet at våre barn har ting de ønsker seg, men ikke søren om jeg har tenkt å gi dem hele lekebutikken. Og det ser jeg helst at ikke andre gjør heller (altså gir hele lekebutikken til mine barn). De kan godt lære seg at julenissen ikke kommer med absolutt alt som står på ønskelista (dersom denne er lang).

Saken er jo den at de får små gaver stadig vekk herfra og derfra. De har allerede mange leker, og strengt tatt trenger de jo ikke flere. Desto viktigere synes jeg det er å faktisk lytte til dem når de forteller hva de ønsker seg. Ellers ender vi bare opp med flere leker de ikke bryr seg om.

Jeg liker julen og forventningene til den. Men jeg synes mye rundt julen har blitt et mas og en konkurranse om å gi bort de dyreste/flotteste gavene. Og noe som forundrer meg, er at vi tydeligvis har glemt at vi faktisk kan utsette enkelte innkjøp og heller sette noe av det på ønskelista til jul. Vi trenger ikke løpe og kjøpe alt vi tror vi trenger med en gang. Dette gjelder både voksne og barn.

Når vi har “alt” fra før er det heller ikke lett å finne noe å gi hverandre. I alle fall ikke om du i tillegg blir møtt med svaret “ingenting” når du spør dine nærmeste hva de ønsker jeg til jul. Jeg synes det er hyggelig å gi bort gaver, og jeg prøver etter beste evne å finne noe som er både personlig og samtidig har en nytteverdi for den som får gaven. Det betyr ikke at jeg gir bort praktiske ting, men vet jeg at vedkommende elsker å lese, så vet jeg jo at en bok som regel er en kjærkommen gave. Er personen jeg gir til glad i å gå på kino, ja da er jo gavekort på kinobilletter supert.

Poenget mitt er at vi i disse tider, når vi planlegger årets gavelister og innkjøp, beholder hodet på rette plassen og tenker igjennom hva vi kjøper til hverandre. Det er ikke om å gjøre å kjøpe dyrest eller mest. En gave som er nøye utvalgt gleder mer enn en dyr gave bare fordi det er en dyr gave. Også til de minste er det bedre å kjøpe en solid gave enn mange små av dårligere kvalitet, bare fordi det siste ser ut som et lass med gaver.

Og har du familie og venner rundt deg som virkelig “har alt”, vel, gi en liten symbolsk gave og gi heller en slant til et veldedig formål. Eller gi et gavekort til en opplevelse, f eks teater, kino, konsert.

Så synes jeg vi alle skal være lydhøre for de julegaveønsker som faktisk kommer oss for øre. Det er jo mye mer spenning knyttet til åpningen av julegaver om du har en ønskeliste og vet at den blir tatt hensyn til (selv om ikke alle ønsker blir oppfylt julaften). Og det er jeg sikker på at resten av gjengen rundt juletreet er helt enige i, enten de er store eller små.