…den urett som ikke rammer deg selv.
Terroristene påberoper seg å ha hevnet profeten Muhammad, som de mener er fornærmet etter å ha blitt karikert av tegnere i Charlie Hebdo. Men hvem er det egentlig som er fornærmet her? Profeten eller noen ekstreme islamister? Jeg vil påstå det er sistnevnte.
Ekstreme islamister vil benytte enhver anledning til å angripe resten av verden fordi de føler seg utstøtt, latterliggjort og fornærmet. De vil stoppe alle kritiske røster, de vil at vi alle skal følge deres forkvaklede versjon av islam.
Det er ikke første gang noen ønsker å tvinge verden i kne og skape et nytt verdensrike. Dette handler egentlig ikke om å få verden til å følge en bestemt variant av en religion. Det handler om noen få maktsyke mennesker som ønsker å sette seg selv på toppen med resten av oss som lydige undersåtter.
Hitler drømte om det 3. rike. Han brukte bevisst splitt og hersk metoder og satte merkelapper på oss alle. Noen var bedre enn andre, og de minst ansette var det liten vits i å beholde. Vi ser at det samme gjentar seg i våre dager, og jeg tør påstå at det skjer både i øst og i vest.
Vi knuste Hitler og satte en stopper for det 3. rike. Dessverre knuste vi ikke ideene hans. De lever videre i beste velgående, og noen vil alltid komme i hans sted. Innpakningen endres litt fra gang til gang, men det vi ser at at noen til enhver tid ønsker et verdensherredømme med det ene aller andre fortegn. Felles for dem alle er at de forkaster demokratiet, ytringsfriheten og religionsfriheten, åpent eller i det skjulte.
Vi må verne om ytringsfriheten og demokratiet. Ikke bare her i Europa, men i hele verden. Hver dag blir noen arrestert, torturert og drept fordi de mener noe annet enn det et lands myndigheter eller religiøse ledere forfekter som sannheten.
Vi må si klart ifra at vi ikke tolererer en slik knebling av frie meninger. Uten en fri meningsutveksling vil verden stå stille. Vi må tåle uenighet. Vi må tåle å bli fornærmet fordi våre meningsmotstandere mener noe annet oss. Vi må møte ord med ord, ikke med våpen.
Vi må stå opp mot all urett, både hjemme og ute. Du og jeg er så heldige at vi fritt kan kritisere våre myndigheter og politikere uten å frykte annet enn at de tar til motmæle og svarer på kritikken – verbalt.
Vi må engasjere oss for at andre også skal få nyte godt av denne friheten og rettigheten. Regimer som knebler sine meningsmotstandere og kaller dem forædere og en trussel mot rikets sikkerhet gjør det jo fordi de ser sine egne maktposisjoner truet. Ikke fordi deres meningsmotstandere er landssvikere av noen sort. De som kritiserer ønsker et bedre samfunn. Det må være rom for debatt, det må være rom for å være uenige. Vi må tåle at vi har ulike syn på hva som er et godt samfunn.
Men vi skal ikke tåle at noen blir forfulgt, arrestert, tortuert og drept fordi de ikke er enige i det bestående system. Det gjelder uansett hvilket land i verden vi snakker om, og det gjelder selv om vi har lyst til å avfeie våre meningsmotstanderes meninger som tøv. De har like stor rett til å ytre seg som du og jeg.
Den retten skal vi sloss for til det siste. Til minne om alle dem som har gitt sitt liv i kampen for fri meningsutveksling og full ytringsfrihet.
Denne gangen slo terroristene til i hjertet av Europa, og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Det er på tide vi sender våre støtteerklæringer tilbake, særlig til dem som kjemper for ytringsfrihet i diktaturer verden over.
Vi skal nemlig ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.
Cogito ergo sum 